Mora (lingvistikk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Mora (flertall morae/moraer) er en enhet for å måle en stavelses vekt, men en tydelig avgrenset definisjon av dette begrepet finnes ikke. Begreper som ettertrykk, rytme og lengde er igjen avhengig av mora. En amerikansk lingvist beskrev det i 1968 som «noe som en lang stavelse har to av og en kort bare én.»

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet er derivert fra det latinske ordet for «nølen», «opphold».

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

En stavelse med bare én mora kalles monomoraisk, og en med to morae bimoraisk. Monomoraiske stavelser er generelt sett lette og uten ettertrykk, bimoraiske er tunge.

Morae formes på følgende vis:

  1. En stavelses «onset» (den første konsonanten) er ikke en mora.
  2. Kjernen er én mora dersom den består av kun en vokal (som den andre stavelsen i det latinske ordet ár-bo-rem), og to morae om den er bygget opp av en lang vokal eller en diftong (som den første stavelsen i ár-bo-rem). Konsonanter som utgjør en del av kjernen representerer, avhengig av sin lengde, en eller to morae, som i Slovakisk.
  3. I enkelte språk som for eksempel japansk representerer coda også en mora, mens det i andre språk som for eksempel irsk ikke er tilfelle. Ofte er dette avhengig av hvor ettertrykket plasseres i stavelsen. På engelsk er ordet cat bimoraisk, mens den andre stavelsen i rab-bit ser ut til å være monomoraisk.
  4. I enkelte språk finnes også «meget tunge», det vil si trimoraiske stavelser; disse har ikke bare en lang vokal eller diftong i kjernen men også en coda. Stavelser som inneholder fire morae eller mer finnes etter all sannsynlighet ikke.

Se også[rediger | rediger kilde]