James W. Black

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
James Whyte Black
Født 14. juni 1924
Uddingston, Lanarkshire, Skottland
Død 22. mars 2010 (85 år)
London
Nasjonalitet Skotsk
Statsborgerskap Britisk
Fagfelt Farmakologi
Priser og utmerkelser Laskerprisen (1976)
Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1988)
Royal Medal (2004)

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysiologi eller medisin
1988

James Whyte Black (født 14. juni 1924 i Uddingston, Lanarkshire, Skottland, død 22. mars 2010) var en skotsk lege og farmakolog som vant Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1988.

Han tilbrakte mye av sin karriere både som forsker og som akademiker ved flere universiteter. Black etablerte et fysiologi-faktuelt ved Universitetet i Glasgow, der han ble interessert i den effekten som adrenalin har på det menneskelige hjertet. Han arbeidet for ICI Farmasi i 1958 mens dette firmaet, utviklet medisinen propranolol, en beta blokker som brukes til behandling av diverse hjertesykdommer. Black var også ansvarlig for utviklingen av cimetidin, et legemiddel som brukes for å kunne behandle magesår. Han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1988 for sitt arbeid angående utviklingen av forskjellige legemidler, deriblant propranolol og cimetidin. Oppdagelsen av propranolol ble hyllet som den største gjennombrudd i behandling av hjertesykdom siden oppdagelsen av digitalis. Dette er ett av verdens mest solgte legemiddel for hjertesykdommer.

Black ble født i 1924 som den fjerde av fem sønner i en baptist-familie som kan spore sitt opphav til Balquhidder, nær Perthshire. Hans far en bergingeniør. Black ble utdannet ved Beath High School, Cowdenbeath, og, i en alder av 15 år, vant han et stipend til University of St Andrews, hvor han studerte medisin. Noe han ellers ikke ville ha muligheten til uten stipendet, fordi hans familie hadde for dårlig økonomi til å sende ham til universitetet for egen lomme. Black hadde stor gjeld og mange lån ved hans eksamen fra universitetet i 1947, så han aksepterte en lærerstilling i Singapore i tre år, før han flyttet til London i 1950. Da han kom hjem til Skottland i 1950, sluttet han seg til University of Glasgow hvor han etablerte et fysiologi institutt

Black ble utnevnt til professor, og leder for avdelingen i farmakologi ved University College London i 1973 hvor han studerte innen området medisinsk kjemi, men han ble ofte frustrert over mangelen på midler til forskning og aksepterte dermed en stilling som direktør for terapeutisk forskning ved Wellcome Research Laboratories i 1978. Men han ikke var enig med sin umiddelbare sjefen der, Sir John Vane, og han trakk seg fra denne stillingen i 1984. Black ble deretter ansatt som professor i analytisk farmakologi ved Rayne Institute av King's College London Medical School, der han forble frem til 1992. Han etablerte James Black Foundation i 1988 og han ledet en gruppe på 25 forskere i narkotika forskning og for å oppdage medisiner som kunne brukes mot magekreft.

Black har bidratt til grunnleggende vitenskapelig og klinisk kunnskap innen kardiologi, både som lege, forsker og professor ved forskjellige universiteter. Hans oppfinnelse av medisinen propranolol som revolusjonerte den medisinske behandling av angina pectoris, blir regnet som en av de viktigste bidragene til klinisk medisin og farmakologi gjennom hele det 20. århundre.

Han ble valgt inn som medlem av Royal Society i 1976 og samme år ble han tildelt den akademiske Lasker-prisen. I 1979 ble han tildelt Artois-Baillet Latour Health Prize. I 1982 ble Black tildelt Wolf-prisen for sin grundige forskning innen medisin. Han ble tildelt i Nobelprisen i fysiologi eller medisin for 1988 sammen med Gertrude B. Elion og George H. Hitchings for deres arbeid med å utvikle legemidler. I 1994 mottok han Ellison-Cliffe medaljen fra Royal Society of Medicine. Black ble i 1981 adlet ved utnevnelse til Knight Bachelor. Han fikk dermed rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. I 2000 ble han utnevnt til medlem av Order of Merit.

Black møtte sin fremtidige kone Hilary Joan Vaughan (1924–1986) på en ball på universitetet i 1944 og de to giftet seg i 1946 etter hans uteksaminering fra universitet. De var gift frem til hun døde i en alder av 61 år i Surrey. Paret fikk en datter, Stephanie, født i 1951. Black giftet seg igjen i 1994 med professor Rona Mackie. Black var en svært privat mann som var meget uvillig til publisitet omkring sitt private liv, og etter eget utsagn skal han ha blitt forskrekket over å oppdage at han hadde vunnet Nobels fredspris.

Black døde, i en alder av 85 år, om morgenen 22. mars 2010 etter lang tids sykeleie. Hans død ble annonsert av Universitetet i Dundee, der Black var kansler mellom 1992 og 2006. Hans begravelse ble holdt den 29. mars i St. Columba's Church, London. TV-og radiokanalen BBC hyllet Black som en av de største skotske forskerne gjennom hele det 20. århundre. Black ble beskrevet av The Daily Telegraph som mannen som gjorde mest for den farmasøytiske industrien gjennom hans utvikling av forskjellige medisiner.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]