David H. Hubel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
David H. Hubel
Født 27. februar 1926
Windsor, Ontario
Død 22. september 2013 (87 år)
Nasjonalitet Canadisk, amerikansk
Alma mater McGill University
Fagfelt Nevropsykolog
Kjent for Synet
Priser og utmerkelser Nobelprisen i fysiologi eller medisin(1981)
Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysiologi eller medisin
1981

David Hunter Hubel (født 27. februar 1926 i Canada, død 22. september 2013[1]) var professor i nevrobiologi og professor emeritus ved Harvard Medical School.

Hubel ble født i Windsor i Ontario til amerikanske foreldre i 1926. Hans farfar utvandret som barn til USA fra den bayerske byen Nördlingen. I 1929 flyttet hele familien hans til Montreal, der han tilbrakte sine formative år. Fra alderen 6 til 18 år, utdannet han seg ved Strathcona Academy i Outremont, Quebec. Senere studerte han matematikk og fysikk ved McGill University, og deretter gikk han på medisinsk skole der. I 1954 flyttet han til USA for å jobbe ved Johns Hopkins University School of Medicine som assistent innen nevrologi. Han tjenestegjorde senere i den amerikanske hæren og ble utstasjonert ved Walter Reed Hospital.

Nobelprisen i fysiologi eller medisin[rediger | rediger kilde]

Han var med-mottaker av Nobelprisen i fysiologi eller medisin for 1981 sammen med Torsten Wiesel for deres forskning og oppdagelser vedrørende informasjonsbehandling i det visuelle systemet. Nobelprisen ble delt med forsker Roger W. Sperry for hans uavhengig forskning på de cerebrale hemisfærene. I 1978 ble Hubel og Torsten Wiesel tildelt Louisa Brutto Horwitz Prize fra Columbia University.

Hubel og Wiesel fikk Nobelprisen for to store bidrag: For det første for deres arbeide med utvikling av den visuelle systemet, som involverte en beskrivelse av okulær dominans kolonner på 1960-og 1970-tallet, og 2. for deres arbeid med å etablere et grunnlag for visuell nevrofysiologi, som beskriver hvordan signaler fra øyet behandles av hjernen til å generere bevegelsesdetektorer, stereoskopisk dybde detektorer og farge detektorer, som er byggesteinene i den visuelle verden.

Ved å frata kattunger fra å bruke det ene øyet, viste de at kolonner i den primære visuelle hjernebarken mottar innspill fra de andre øyet tok over områder som normalt ville fått innspill fra det øyet som de ikke fikk sett på. Dette har viktige implikasjoner for forståelsen av deprivasjon amblyopi, en type visuelt tap som skyldes ensidig visuell deprivasjon. Disse kattungene fikk heller ikke mulighetene til å utvikle områder i hjernen som mottar innspill fra begge øynene. Dette er en funksjon som er helt nødvendig for å få et binokulært syn.

Hubel og Wiesels eksperimenter viste at en okulær dominans utvikler seg irreversibelt tidlig i barndommen. Disse studiene åpnet døren for mer forståelse og rett behandling av grå stær og skjeling hos barn og ungdommer. Forsøkene var også viktige i senere studier om kortikale plastisitet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]