Isabella d'Este

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Portrett av Isabella d'Este da hun var i 60-årene av Tiziano Vecellio (1534–1536). Opprinnelig hadde Tiziano tenkt å male en mer aldrende kvinne, men hun var så misfornøyd med det at hun fikk ham til male det om slik at hun så førti år yngre ut.

Isabella d'Este (født 19. mai 1474, død 13. februar 1539) var marchesa av Mantova og en av de ledende kvinnene i den italienske renessansen som en betydelig kulturell og politisk figur. Hun beskyttet kunstartene foruten selv å være en foregangskvinne innenfor mote, og hennes innovative klesstil ble kopiert av andre kvinner over hele Italia og ved det franske hoffet. Poeten Ariosto roste henne som den «frie og høymodige Isabella»,[1] mens forfatteren Matteo Bandello beskrev henne som den «fremste blant kvinner».[2] Diplomaten Niccolò da Correggio gikk enda lengre ved å hylle henne som «verdens førstedame».[2]

Hun fungerte som regent av Mantova i fraværet til sin ektemann, Gianfrancesco II Gonzaga, marki av Mantova og ved sin sønns umyndighet, Federico II Gonzaga. I 1500 møtte hun kong Ludvig XII av Frankrike i Milano på en diplomatisk reise for å overtale ham til ikke å sende soldater mot Mantova.

Hun var en frodig brevskriver og opprettholdt en livslang korrespondanse med sin svigerinne Elisabetta Gonzaga. En annen svigerinne, Lucrezia Borgia, ble senere elskerinne for hennes ektemann.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Miniature av Isabella

Grunnet den store mengde brev mellom Isabella og hennes familie og venner, er hennes liv uvanlig veldokumentert.[3] Hun ble født tirsdag den 19. mai 1474 klokken 9 om kvelden[4][5] i Ferrara som datter av Ercole I d'Este, hertug av Ferrara og Leonora av Napoli.[6] Leonora var datter av kong Ferdinand I av Napoli, og Isabella av Taranto.[7]

Et år senere den 29. juni 1475 ble hennes søster Beatrice d'Este født, og i 1476 og 1477 to brødre, Alfonso og Ippolito. I 1479 og 1480 ble ytterligere to brødre født, Ferrante og Sigismondo. Av alle barna ble Isabella betraktet som yndlingsbarnet. I 1479, et år etter Ferrantes fødsel, reiste barna til Napoli sammen med sin mor. Da hennes mor reiste tilbake til Ferrara fulgte Isabella med henne, mens de andre barna ble igjen hos deres bestefar i de neste åtte årene. Det var i løpet av reisene med sin mor at Isabella ble bevandret i diplomatiet og statsmannskunst.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Isabella, ved å være naturlig begavet fra tidlig av, mottok en utmerket utdannelse, hvilket få kvinner fikk på denne tiden fikk. Som barn studerte hun romersk historie, og lærte seg raskt å oversette fra gresk og latin. På grunn av sitt intellekt, kunne hun ofte diskutere klassikerne og politikk med ambassadører. Hun ble personlig kjent med kunstmalere, musikere, forfattere, og lærde som levde ved hoffet. Foruten hennes kunnskaper i historie og språk, kunne hun også sitere Vergil og Terents utenat. Hun var også begavet som sanger og musiker, og ble opplært til å spille på lutt av Giovanni Angelo Testagrossa.[8] I tillegg til dette konstruerte hun ny danser etter selv å ha blitt instruert i dans av Ambrogio, en jødisk dansemester.[9]

Hun ble beskrevet som fysisk attraktiv, skjønt noe lubben, men hadde «livlige øyne» og var «livlig elskverdig».[10]

I 1480 da hun var seks år gammel ble hun trolovet til Gianfrancesco, arvingen til markiet Mantova. Selv om han ikke var direkte kjekk å se på skal Isabella ha beundret ham for hans styrke og tapperhet og hun anså ham for å være en dannet mann. Etter deres første få møter, fant hun ut at hun likte hans selskap og tilbrakte de neste få årene på å bli kjent med ham og forberede seg selv på å bli den neste marchesa av Mantova. I løpet av deres forlovelsestid skattet hun de brev, dikt og sonetter som han sendte til henne som gaver.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Gianfrancesco II Gonzaga, Isabellas ektemann

Ti år senere den 11. februar 1490 da Isabella var 16 år gammel giftet hun seg med Gianfrancesco II Gonzaga, som nettopp hadde blitt marki, 24 år gammel. I tillegg var han også generalkaptein av hærene til republikken Venezia. Hun brakte med seg i ekteskapet sin medgift, 3000 dukater, verdifulle smykker, bestikk og et sølvservice.[11] Forut den storslagne banketten som fulgte bryllupsseremonien, red Isabella rundt i hovedgatene i Ferrara på en hest dekket av gull og edelsteiner.[12]

Da paret hadde kjent hverandre i mange år utviklet deres gjensidige tiltrekning og respekt til kjærlighet; ekteskapet fikk etter sigende Isabella til å «blomstre».[13] Ved tiden for bryllupet skal Isabella ha vært vakker, slank, elegant og velkledd.[14] Hennes lange, vakre hår var farget blondt og hennes øyne, «brune som kongler om høsten, spredte latter».[15]

Gianfrancesco i sin egenskap som hærfører av Venezias hær måtte ofte reise inn til Venezia for konferanser og etterlot da Isabella i Mantova på egen hånd ved La Reggia, det gamle palasset som var hovedsetet til huset Gonzaga.[16] Hun manglet ikke selskap, hennes mor og søster Beatrice var der også, og etter at hun møtte Elisabetta Gonzaga, sin 18 år gamle svigerinne, ble de to kvinnene nære venner. De likte å lese bøker, spille kort og reise rundt på landet sammen. En av deres reiser strakte seg så langt som til Gardasjøen ved et av Gianfrancescos fravær.[16] og reiste senere til Venezia. De opprettholdt en fast brevveksling fram til Elisabettas død i 1526.

Etter bortimot fire år som gift født Isabella i desember 1493 sitt første barn av til sist åtte; det var en datter, Eleonora som de kom til å kalle Leonora.

Barn[rediger | rediger kilde]

Isabella og Gianfrancesco fikk åtte barn: [17]

  • Eleonora Gonzaga (31. desember 1493 – 13. februar 1570), gift med Francesco Maria I della Rovere, hertug v Urbino, som hun fikk barn med.
  • Margherita Gonzaga (13. juli 1496 – 22. september 1496).
  • Federico II Gonzaga (17. mai 1500 – 28. august 1540), hertug av Mantova, gift med Margaret Paleologa, som han fikk barn med.
  • Livia Gonzaga (1501 – January 1508).
  • Ippolita Gonzaga (13. november 1503 – 16. mars 1570), en nonne.
  • Ercole Gonzaga (23. november 1505 – 2. mars 1563), kardinal, biskop av Mantova.
  • Ferrante Gonzaga (28. januar 1507 – 15. november 1557), en condottiero; gift med Isabella di Capua, som han fikk barn med.
  • Paola Gonzaga (August 1508 – 1569), en nonne.

Lucrezia Borgia[rediger | rediger kilde]

Lucrezia Borgia, Isabellas svigerinne og elskerinne av hennes ektefelle.

Et år etter at hun hadde giftet seg med Isabellas bror Alfonso,[18] ble den beryktede Lucrezia Borgia elskerinnen til Gianfrancesco. Isabella hadde født en datter, Ippolita, på omtrent samme tid, og hun fortsatte å føde barn under hele den tiden hvor Gianfrancesco og Lucrezia hadde sitt utenomekteskapelige affære som var mer seksuelt enn romantisk.[19] Lucrezia hadde tidligere gjort forsøk på å bli venner med Isabella, noe som var blitt kaldt avslått. Fra den tiden da Lucrezia første gang kom til Ferrara som Alfonsos framtidige brud hadde Isabella, til tross for at hun var vertinne ved bryllupsfestene, sett på Lucrezia som en rival som hun forsøkte å overgå ved hver mulighet.[20] Gianfrancescos æffære med Lucrezia, hvis skjønnhet var berømt,[13] førte til voldsom sjalu og store lidelser for Isabella.[19] Affæren ble til sist avsluttet da Gianfrancesco oppdaget at han var blitt smittet med syfilis som et resultat av sin omgang med prostituerte.

Regentskap[rediger | rediger kilde]

Tegning av Isabella i hennes ungdom for et tilsiktet portrett av Leonardo da Vinci

Isabella spilte en betydelig rolle i Mantova i løpet av byens vanskelige tider. Da hennes ektemann ble tatt til fange i 1509 og som gissel i Venezia, tok hun kontroll over Mantovas militære styrker og holdt angriperne unna fram til han ble løslatt i 1512. Det samme året var hun vertinne ved kongressen i Mantova hvor spørsmålene om Firenze og Milano ble avgjort.[21] Som hersker framsto hun som mer selvsikker og kompetent enn sin ektefelle. Da hun ble rost for dette da Gianfrancesco kom tilbake, ble han rasende og ydmyket av å bli overgått av sin hustrus overlegne politiske evner. Det førte til at deres ekteskap og forhold brøt ugjenkallelig sammen. Som resultat av separasjonen begynte Isabella å reise fritt og levde uavhengig av sin ektemann fram til hans død den 19. mars 1519.

Etter Gianfrancescos død styrte Isabella Mantova som regent for sin sønn Federico. Hun fortsatte å spille en økende betydningsfull rolle i italiensk politikk, og økte stadig Mantovas posisjon. Hun var sterkt medvirkende i å opphøye Mantova til et hertugdømme som ble oppnådde ved behendig diplomatisk bruk av hennes sønn ekteskapskontrakt. Hun oppnådde også å skaffe sin andre sønn en posisjon som kardinal. Hun viste en politisk skarpsindighet i sine forhandlinger med César de Borja som hadde fordrevet Guidobaldo da Montefeltro, hertug av Urbino, ektefelle av hennes svigerinne og god venninne Elisabetta Gonzaga i 1502.

Kulturelle aktiviteter og diplomatiske reiser[rediger | rediger kilde]

Gjennom sin ekteskap og i løpet av sin tid som regent, når hun ikke håndterte statens affærer, foretrakk Isabella å tilbringe sine frie tid med kulturelle aktiviteter. Hun leste bøker, skrev brev, og spilte lutt (se artikkelen Bartolomeo Tromboncino). Hun likte det siste så godt at hun snart ønsket å eksperimentere med alle nye musikkinstrumenter som ble gjort tilgjengelig. I tillegg til musikken, samlet hun på kunst og støttet filosofer, poeter og malere som Tiziano, Rafael, Bellini og Leonardo da Vinci. Gjentatte ganger forsøkte hun å få Leonardo til male henne, men kun en skisse ble gjort. Hun klagde i et brev til kunstneren at hennes ektemann hadde gitt bort skissen og anmodet om en ny, noe hun aldri fikk.[22] Hennes bønn om et maleri uansett emne ble også ignorert.

Som en som var ledende innenfor den samtidige moten, skaffet hun seg de fineste kleder, inkludert pelsverk som de nyeste destillasjoner for parfymer, noe hun framstilte selv og sendte fra seg som gaver. Hennes klesstil var enkle, gutteaktige hetter i kontrast med kjoler som var rikt brodert og med en dyp utringning som avslørte brystvortene, noe som ble etterlignet over hele Italia og ved det franske hoffet.[23] Anna av Bretagne, hertuginne av Bretagne og Frankrikes dronning, etterlignet ofte Isabellas moter og fikk gjort en motedukke i hennes likhet.

Isabella møtte den franske kongen i Milano i 1500 på en suksessfull diplomatisk reiste som hun gjorde for å beskyte Mantova fra fransk invasjon. Ludvig XII av Frankrike ble imponert over hennes fortryllende personlighet og skarpe hode.[24] Det var mens hun ble underholdt av kong Ludvig, mens de franske troppene okkuperte Milano, at hun tilbød asyl for flyktninger fra Milano, blant annet Cecilia Gallerani, den dannete elskerinnen til ektemannen av hennes søster Beatrice, Ludovico Sforza, hertug av Milano. Isabella presenterte Cecilia for den franske kongen som siden beskrev henne som en «frue av sjeldne gaver og sjarm».[25]

Som enke[rediger | rediger kilde]

«Hengiven statsoverhode»[rediger | rediger kilde]

Majolicaplate med våpenskjoldene til Isabella og hennes avdøde ektemann, Urbino, ca. 1524 (Victoria and Albert Museum)

Som enke ble Isabella i en alder av 45 år en «hengiven statsoverhode».[26] Hennes posisjon som marchesa krevde stor oppmerksomhet fra henne og ble nødt til å studere de problemer som møtte en hersker av en bystat. For å bedre forholdene for sine undersåtter studerte hun arkitektur, jordbruk og industri og fulgte prinsippene som Niccolò Machiavelli hadde fremmet for herskere i sin bok Fyrsten. Til gjengjeld ble hun respektert og elsket av folket i Mantova.[27]

Hun forlot Mantova for å reise til Roma i 1527 etter å ha blitt involvert i en konflikt med sin sønn. Hun var tilstede under den katastrofale plyndringen av Roma det samme året, og hun omgjorde sin hus til et tilfluktssted for rundt 2000 mennesker som flyktet fra soldatene til Det tysk-romerske rike. Hennes hus var et av de få som ikke ble angrepet, grunnet det faktum at hennes sønn var et medlem av angripernes hær. Da hun dro greide hun å skaffe trygg passasje for alle de flyktningene som hadde søkt tilflukt i hennes hjem.

Senere år og død[rediger | rediger kilde]

Etter at Roma ble stabilisert igjen etter plyndringen, forlot hun Roma og reiste tilbake til Mantova. Hun gjorde byen til et sentrum for kulturen, åpnet en pikeskole, og gjorde sitt palass om til et museum for de mest kostbare kunstgjenstander. Det var likevel ikke nok for å tilfredsstille henne, allerede midten av 60-årene, og hun vendte tilbake til det politiske liv og styrte Solarolo i Romagna inntil hun døde den 13. februar 1539.

Arv og ettermæle[rediger | rediger kilde]

I løpet av sitt liv og etter sin død var det mange poeter, paver og statsmenn som hyllet henne. Pave Leo X inviterte henne til behandle ham med «like mye vennskap som du vil gi din bror».[3] Den sistnevntes sekretær Pietro Bembo beskrev hanne som «en av de klokeste og mest heldige av alle kvinner», mens forfatteren Matteo Bandello skrev at hun var «den fremste blant alle kvinner», og diplomaten Niccolò da Correggio kalte henne for «verdens førstedame».[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marek, George R. (1976): The Bed and the Throne: The Life of Isabella d'Este. New York: Harper and Row Publishers. ISBN 978-0060128104. s. ix
  2. ^ a b Marek, s. ix
  3. ^ a b c Marek, s. xiv
  4. ^ Marek, s.12: Isabellas mor skrev et brev til sin venninne Barbara Gonzaga hvor hun kom med detaljer om Isabellas fødsel
  5. ^ Note: På 1400-tallets Italia begynte dagen ved solnedgang framfor ved midnatt; derfor da Isabellas fødsel skjedde den 19. mai ved andre time, indikerer det at hun faktisk var født den 18. mai kl. 21.
  6. ^ Ady, Julia Mary Cartwright (1907): Isabella d'Este, marchioness of Mantua, 1474-1539: a study of the renaissance, bind 1
  7. ^ Marek, s. 12
  8. ^ Ness, Arthur J.: «Giovanni Angelo Testagrossa», Grove Music Online, red. L. Macy, grovemusic.com (abonnement nødvendig).
  9. ^ Marek, ss. 16-17
  10. ^ Marek, s. 16
  11. ^ Marek, s. 28
  12. ^ Marek, s. 30
  13. ^ a b Marek, s. 33
  14. ^ Marek, ss. 33-34
  15. ^ Marek, s. 34
  16. ^ a b Marek, s. 35
  17. ^ Complete Genealogy of the House of Gonzaga
  18. ^ Merk, i juni 1505 etterfulgte Alfonso sin far som hertug, og gjorde Lucrezia til hertuginne av Ferrara
  19. ^ a b Marek, ss. 166-169
  20. ^ Marek, ss. 147-148
  21. ^ Marek, s. 250
  22. ^ Chambers, D. S. (1970), ss. 144-145
  23. ^ Marek, s. 164
  24. ^ Marek, s. 80-81
  25. ^ Marek, s. 80
  26. ^ Marek, s. 204
  27. ^ Marek, s. 205

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Isabella d'Este – bilder, video eller lyd