Cecilia Gallerani

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Cecilia Gallerani som Damen med hermelinen, malt av Leonardo da Vinci, ca. 1489. Det er i dag oppbevart i Czartoryski Museum i Krakow, Polen

Cecilia Gallerani (14731536), født i Siena i Italia, var favoritten og den mest berømte av de mange elskerinnene til Ludovico Sforza, kjent som Lodovico il Moro, hertug av Milano. Hun er også kjent som modell for Leonardo da Vincis maleri Damen med hermelinen (ca 1489). Mens hun poserte for maleriet inviterte hun Leonardo, som på den tiden arbeidet som hoffkunstner for Sforza, til møter hvor de lærde og intellektuelle i Milano kunne diskutere filosofi og andre høyverdige emner, og hvor Cecilia hadde forsete i disse samtalene.

Familie og tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Cecilia ble født inn i en stor familie fra Siena. Hennes far Fazio tilhørte ikke adelen, men han hadde flere framtredende posisjoner ved hoffet i Milano, inkludert som ambassadør i Firenze og Lucca. Hennes mor var Margherita Busti, datter av en kjent jusprofessor.

Hun fikk utdannelse sammen med sine seks brødre i latin og litteratur. I 1483, da hun var ti år gammel, ble hun trolovet til Stefano Visconti, men avtalen om ekteskap ble brutt av ukjente grunner i 1487. I mai 1489 forlot hun hjemmet for å reise til Monastero Nuovo og det var antagelig her hun møtte Ludovico.

Elskerinne av Ludovico Sforza[rediger | rediger kilde]

Cecilia snakket latin flytende og det ble sagt at hun også var en begavet musiker og sanger. I tillegg skrev hun poesi. En gang rundt 1489 poserte hun for Ludovicos hoffkunstner og ingeniør Leonardo da Vinci som malte et berømt portrett som har blitt kjent som Damen med hermelinen. Isabella d'Este, en beundrer av maleriene til Leonardo, ba om låne portrettet, men Cecilia svarte at det ikke lenger lignet på henne ettersom hun hadde vært ung den gangen, og «ingen som ser det og meg sammen vil anta at det var gjort for meg». Portrettet ble ikke lånt ut.[1]

Selv etter at Ludovico giftet seg med Beatrice d'Este fortsatte Cecilia holde på sine rom i Ludovicos palass. Cecilia fødte en sønn, Cesare, den 3. mai 1491 som Lodovico Sforza var far til.

Da Beatrice d'Este fant ut om forholdet deres var Ludovico forlegen til å be Cecilia forlate Porta Giovia, hertugdømmets sete. Hun ble først plassert i palasset Castello dal Verme og fikk deretter gitt et palass i Carmagnola i 1492 da hun giftet seg med greve Ludovico Carminati de' Brambilla, kjent som «Il Bergamino». Hun fødte sin ektemann fire barn. Etter at både hennes ektefelle og sønn (1514–1515), trakk hun seg tilbake til San Giovanni i Croce, et slott i nærheten av Cremona.

Cesare, sønnen til Cecilia og Ludovico Sforza, ble gjort til abbed av kirken i San Nazaro Maggiore i Milano i 1498; i 1505 ble han kannik av Milan. Han døde i 1512.

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Cecilia døde ved en ukjent dato i 1536. Hun skal etter sigende være gravlagt i familien Carminatis gravsted i kirken i San Zavedro.

Forfatteren Matteo Bandello beskrev henne som en beskytter av kunstartene. I henhold til andre var hennes hjem den første salong i Europa.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gilbert, C. E. (1980), s. 142

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pizzigalli, Daniela (2003): La donna con l'ermellino, Rizzoli
  • Shell, Janice & Sironi, Grazioso (1992): «Cecilia Gallerani: Leonardo's Lady with an Ermine» i: Artibus et Historiae 13 (25): 47–66, doi:10.2307/1483456.