Ingjald Illråde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ingjald og Gautvid hos Svipdag Blinde

Ingjald Illråde, Ingjald Anundsson (norrønt: Ingjaldr hinn illráði) var en mytisk konge i Uppsala i Sverige (Svitjod), sannsynligvis i det 7. århundre. Han var av Ynglingeætten og var sønn av Braut-Anund (Anund Yngvarsson). [1]

Ingjald nevnes i flere norrøne sagaer og krøniker, som Ynglingesagaen, Historia Norvegiæ, Hervors saga, Frá Fornjóti ok hans ættmönnum (Avsnittet: Om Opplandsskongene), Þorsteins saga Víkingssonar og Islendingabok.

Ynglingesagaen[rediger | rediger kilde]

Snorre Sturlasson har nedtegnet en del opplysninger om Ingjald i Ynglingesagaen.[2]

Ungdom[rediger | rediger kilde]

Svipdag Blinde var konge i Tiundaland, under Uppsalakongen Anund som hersket der svearnes hovedtingsted («allra Svía þing») lå.[3] Ynglingesagaen, en av sagaene i Heimskringla forteller at det på Braut-Anunds tid var en konge i Fjädrundaland som het Yngvar og som hadde to sønner, Alf and Agnar, som var på alder med Anunds sønn Ingjald. En vinter, da Ingjald og Alf var seks år, drev de to guttene og lekte under midtvintersblotet i Uppsala. Alf viste seg og være langt sterkere enn Ingjald. Ingjalds fosterbror Gautvid tok med Ingjald til Svipdag Blinde og fortalte ham det, og Svipdag mente det var stor skam. Dagen etter tok Svipdag hjertet fra en ulv og stekte på spidd og ga Igjald å ete.Fra den stund av fikk han vondere og verre sinn enn noen andre.[4]

Anund arrangerte ekteskap for sønnen Ingjald med Gauthild, datter av gøternes konge Algaut, og Algaut mente hun fikk et godt gifte om Ingjald hadde slikt lynne som faren.

Sviket i sjukongesalen[rediger | rediger kilde]

Ingjald Illråde brenner inne seks fylkeskonger, Hugo Hamilton (1830)
Svipdags sønner og mennene deres går til sjukongesalen, ill. av Erik Werenskiold (1898)

Kong Anund mistet livet i et steinskred, og Ingjald overtok kongemakten i Uppsala, som var en slags overkonge for de andre landskapskongene. Han fikk bygd en stor hall for å holde gjestebud og arveøl etter sin far, og satte opp sju høyseter i hallen.

Til gjestebudet inviterte han alle de nærmeste regjerende kongene og jarlene til hallen sin som han kalte sjukongesalen. Gøternes kong Algaut kom, kong Yngvar av Fjädrundaland kom, kong Sporsnjall av Närke kom, kong Sigvat av Attundaland kom, men ikke kong Granmar av Södermanland. Kongene fylte alle høysetene unntatt ett, og alle de prominente gjestene og hirdfolkene fikk plass i salen bortsett fra Ingjalds egen hird som han hadde sendt til Uppsala.

Som skikken var, satt Ingjald nedenfor kongssetet inntil bragedrikken ble båret inn. Da reiste han seg og avga brageløftet. Hans løfte var at han skulle øke utbredelen av sitt rike en halv gang i alle himmelretninger, eller dø. Så drakk han ut bragebegeret og kunne sette seg i kongsstolen.

Da alle gjestene var blitt fulle, beordret han Svipdags sønner Gautvid og Hylvid til å væpne seg og sine menn og forlate hallen. Da de kom ut satte de fyr på hallen og alle gjestene brant inne. Ingjald utropte seg til enekonge over områdene til de drepte kongene.

Krigene[rediger | rediger kilde]

Granmar, som unnslapp massakren i sjukongesalen, allierte seg med sin svigersønn Hjörvard og sin svigerfar gøterkongen Högne i Øst-Götaland. De klarte å stå imot Ingjalds forsøk på å invadere rikene deres. De oppnådde en fredstilstand i lang tid, men Ingjald klarte til slutt å overliste Granmar og Hjörvard på et drikkegilde og brente ned huset hvor de oppholdt seg. Ingjald tok senere også livet av fem konger til.

Snorre forteller at det ble sagt at Ingjald drepte tolv konger under dekke av å ville skape fred, og at han da fikk tilnavnet Illråde.

Ingjalds fall[rediger | rediger kilde]

Ingjald hadde to barn med sin hustru Gauthild Algautsdatter, sønnen Olav Tretelgja og datteren Åsa. Datteren hadde, ifølge Snorre, arvet sin fars dårlige lynne og ble kalt Åsa Illråde. Hun giftet seg med kong Gudrød av Skåne. Hun fikk overtalt Gudrød til å ta livet av broren sin, Halvdan den snille, før hun sørget for å ta livet av sin egen husbond Gudrød som et ledd i maktspillet for å innlemme Skåne i Uppsalakongens rike.

Imidlertid samlet Halvdan den snilles sønn Ivar Vidfamne en skånsk hær og masjerte mot Ingjald i Svitjod. Han fikk nyss om at kongen var på veitsle på Räning, en gård på Tosterön i Mälaren. Ivar omringet gården, og Ingjald skjønte at han ikke hadde mannskap og styrke til å ta opp kampen. Han og datteren Åsa valgte da å la hele hirden drikke seg døddrukne, og så tente Ingjald på hallen slik at alle brant inne, også Åsa og Ingjald selv.[5]

Ynglingeætten[rediger | rediger kilde]

Ingjalds sønn Olav Tretelgja ble jaget ut av landet og dro nordover til Värmland. Der ryddet han skog og etablerte en bosetning. Han giftet seg med datter til opplandskongen Harald Gulltann fra Solør. De fikk to sønner og den ene, Halvdan Kvitbein, bosatte seg i Solør og ble opphav til den norske grenen av Ynglingeætten som senere fostret Harald Hårfagre og hans ætt.

Ynglingatal og Historia Norwegiae[rediger | rediger kilde]

Ingjald og hans datter Åsa, illustrasjon til Heimskringla, 1898

Det er verdt å merke seg at den tidlige skalden Tjodolv den kvinværske i Ynglingatal ikke beskriver Ingjald som en ond eller dårlig konge, men tvert imot omtaler han som en «djerv konge».

Ok Ingjald Og røyk veltet
í fjörvan trað på Räning
reyks rösuðr da ild kvalte
á Ræningi, Ingjald levende
þá er húsþjófr og hustjuven
hyrjar leistum steig igjennom
goðkonung guders ætling
í gegnum steig. på gloheit lest.
Ok sá urðr Slik lagnad
allri þjóðu sjelden var
sjaldgætastr blant svearne,
með Svíum þótti, - det alle syntes -
er hann sjálfr at han sjøl
sínu fjörvi en djerv konge
frœknu fyrstr skulle ende
um fara vildi.[6] sitt eget liv.[7]

Historia Norwegiæ gir en latisk oppsummering av Ynglingatal som også er eldre enn Snorre. Etter kong Anund står det om Ingjald:

Post istum filius suus Ingialdr in regem sublimatur, qui ultra modum timens Ivarum cognomine withfadm regem tunc temporis multis formidabilem se ipsum cum omni comitatu suo cenaculo inclusos igne cremavit. Ejus filius Olavus cognomento tretelgia [...][8]

Etter ham ble sønnen hans, Ingjald, gjort til konge. Han var så over alle grenser redd for en annen konge, Ivar, med tilnavnet Vidfavne, som på den tiden var en trusel for mer enn én, at han brente seg selv og hele hirden sin inne i en gildeskåle. Sønnen hans, Olav, med tilnavnet Tretelgje,[...][9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ynglingesagaen, kap. 34
  2. ^ Ynglingesagaen, kap. 36-42
  3. ^ I Gustav Storms oversettelse (1900) heter det at «Braut-Ånund raadede for Tiundaland». Denne (mis)tolkningen gjentas i Holstmark og Seips oversettelse i 1981-utgaven: «Braut-Anund rådde i Tiundaland» På norrønt, etter Linder og Haggson (1872) heter det: «Víða um Svíþjóð váru í þann tíma heraðskonungar, Braut-Önundr, ok réð fyrir Tíundalandi Svipdagr blindi.» som i S. Schøtts nynorske oversettelse (1900) blir: «Umkring i Svitjod var de paa den tidi herads-kongar under Braut-Onund, og for Tiundaland raadde Svipdag den blinde.»
  4. ^ Ynglingesagaen, kap. 34
  5. ^ Ynglingesagaen, kap. 40
  6. ^ Tjodolv den kvinværske, Ynglingatal, vers 20
  7. ^ Norsk oversettelse ved Anne Holstmark og Didrik Arup Seip, Norges kongesagaer (Heimskringla), 1981
  8. ^ Storm, Gustav (editor) (1880). Monumenta historica Norwegiæ: Latinske kildeskrifter til Norges historie i middelalderen, Monumenta Historica Norwegiae (Kristiania: Brøgger), pp. 101-102.
  9. ^ Theodricus Munk, Historien om de gamle norske kongene, Norges historie (Thorleif Dahls kulturbibliotek), 1990, s 28

Eksterne kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Nerman, B. Det svenska rikets uppkomst. Stockholm, 1925.