Humboldtpingvin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Humboldtpingvin
Nomenklatur
Spheniscus humboldti
Meyen, 1834
Populærnavn
humboldtpingvin
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenPingviner
FamiliePingvinfamilien
SlektSpheniscus
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar

Økologi
Habitat: marin og terrestrisk
Utbredelse:
arten er utbredt langs vestkysten av Sør-Amerika

Humboldtpingvin (Spheniscus humboldti) er en flygeudyktig sjøfugl i slekten Spheniscus (båndpingviner) og tilhører pingvinfamilien. Nest etter galapagospingvinen (Spheniscus mendiculus), er dette den arten som lever lengst mot nord.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Humboldtpingvin (ungfugl)
Humboldtpingvin
Spheniscus humboldti

Humboldtpingvinen er oppkalt etter Humboldtstrømmen (nå mer kalt Perustrømmen), en havstrøm som bringer med seg kalde vannmasser fra Antarktis til ekvator, opp langs vestkysten av Sør-Amerika. Havstrømmen, på sin side, er oppkalt etter den tyske naturvitenskapsmannen Alexander von Humboldt (1769–1859).

Arten er i hovedsak sort og/eller brunsort på oversiden og hvit på undersiden. Den minner ellers mye på kappingvinen, men skiller seg fra denne gjennom flere særtrekk og i utbredelse. Hodet er blant annet mer sort. Det hvite båndet som løper fra halsen og opp i bue over øyene er smalere. Båndet når dessuten ikke til roten av overnebbet. Den bare hudflekken ved øynene er blekrosa og løper opp i pannen fra begge sider og ned rundt roten av både over- og undernebbet, der den skiller fjærene tydelig fra nebbet. Undernebbet har også en gul-oransje bånd innerst mot nebbroten. Det omvendte U-forma båndet i brystet og buken er også noe smalere.[2]

Humboldtpingvinen blir omkring 65 cm høy (56–70 cm)[3] og veier typisk cirka 4 kg (3,6–5,9 kg) i snitt.[4]

Utbredelse, habitat og bestand[rediger | rediger kilde]

Humboldtpingviner er utbredt langs vestkysten av Sør-Amerika og hekker i kolonier langs kysten av Peru og Chile. Arten opptrer dessuten tidvis langs kysten av Colombia og Ecuador og sørover til Argentina.[5]

Arten hekker på klipper og steiner langs kysten og på øyer med egnet terreng.[3]

Totalbestanden utgjør omkring 3 300–12 000 individer.[6][1]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Humboldtpingviner er monogame og både hekker og lever i kolonier året rundt. Toppene i hekkingen er i mars–april eller september–oktober, avhengig av kolonienes lokalitet. Fuglene graver enten ut en hulgang i sanden eller guanoen, eller de finner en passende bergsprekk eller revne til redet. Hunnen legger to egg i løpet av 2–4 dager. Inkubasjonstiden varer normal i 40–42 dager og begge foreldrene deltar i rugingen. Kyllingene klekker vanligvis med 2 dagers mellomrom og mates av begge foreldrene så snart dundrakten har vokst ut. De forlater sjelden redet før den voksne fjærdraken er på plass, normalt etter cirka 12 uker. Deretter må de klare seg selv.

Humboldtpingvinen jakter på fisk, spesielt ansjos (Engraulis ringens), krill og blekksprut som de fanger under dykking. Dykk til 30–60 meter er normalt, men disse fuglene har blitt observert dykkende til dyp på omkring 150 meter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b BirdLife International 2012. Spheniscus humboldti. In: IUCN 2012. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2012.1. Arkivert 15. januar 2013 hos Wayback Machine. Besøkt 2012-07-23
  2. ^ Sparks, J. and Soper, T. (1968) Penguins. David and Charles, Newton Abbott.
  3. ^ a b Statterfield, A.J. and Capper, D.R. (2000) Threatened birds of the world. Lynx Edicions, Barcelona and Birdlife International, Cambridge.
  4. ^ Humboldt Penguins, Spheniscus humboldti at MarineBio.org. Besøkt 2012-07-29
  5. ^ Morales Sanchez, J. E. 1988. Confirmación de la presencia de Spheniscus humboldti Meyen (Aves: Spheniscidae) Para Colombia. Trianea (Acta Cientifica y Tecnologia INDERENA): 141-143.
  6. ^ P. Majluf in litt. (1999).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]