Henri Honoré Giraud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henri Giraud
Henri Giraud
Henri Giraud i Casablanca, 19. januar 1943.
Født 18. januar 1879
Paris, Frankrike
Død 11. mars 1949 (70 år)
Dijon, Frankrike
Troskap Frankrikes flagg Armée de Terre
Tjenestetid 1900 - 1946
Rang Général d'Armée
Kommandoer 4e régiment de zouaves
17e régiment de tirailleurs algériens
VIIe armée française
IXe armée française
Militære slag Første verdenskrig
Andre verdenskrig
Utmerkelser Légion d'honneur
Médaille militaire

Henri Honoré Giraud (født 18. januar 1879, død 11. mars 1949[1]) var en fransk general som kjempet i både første og andre verdenskrig. Han ble tatt til fange under begge krigene, men rømte hver gang. Etter sin andre rømning gikk han inn i De frie franske styrker.

Tidlige liv[rediger | rediger kilde]

Henri Giraud ble født i Paris, inn i en familie fra Alsace. Han ble uteksaminert fra Saint-Cyr militærakademi i 1900 og gikk inn i den franske hæren. Han tjenestegjorde i Nord-Afrika før han i 1914 ble overført tilbake til Frankrike da første verdenskrig brøt ut, hvor han befalte Zouave-tropper. Han ble tatt til fange under slaget ved Guise i august 1914, da han ble alvorlig såret, men unnslapp to måneder senere, og returnerte til Frankrike via Nederland.

Etterpå tjenestegjorde Giraud med franske tropper i Konstantinopel under General Franchet d'Esperey. I 1933 ble han overført til Marokko for å kjempe mot Rif (kabylske) opprørere. Han ble tildelt Æreslegionen etter tilfangetagelsen av Abd el-Krim. Senere ble han den militære kommandant av Metz.

Tilfangetagelse og rømning[rediger | rediger kilde]

Den tilfangetagne franske generalen Giraud under hans daglige spasertur. Tyskland, ca. 1940-41.

Da den andre verdenskrig begynte, var Giraud medlem av «Conseil supérieur de la guerre», og var uenige med Charles de Gaulle om taktikken med bruken av pansrede styrker. Han ble kommandant for den 7. armé da den ble sendt til Nederland 10. mai 1940 og var i stand til å hindre tyske tropper ved Breda 13. mai. Deretter ble den utarmede syvende hæren slått sammen med niende. Mens de prøver å blokkere et tysk angrep gjennom Ardennene, ble han tatt til fange av tyske tropper i Wassigny 19. mai. Han ble tatt til Festung Königstein nær Dresden som ble brukt som et høysikkerhetsfengsel for krigsfanger.

Giraud planla sin flukt nøye over to år. Han lærte tysk og pugget et kart over området. Den 17. april 1942 senket han seg ned klippe til fjellfestningen. Han hadde barbert av seg barten og var iført en tyrolerhatt. Han reiste til Schandau for å møte sin SOE-kontakt. Gjennom ulike knep, nådde han den sveitsiske grensen og til slutt snek inn i Vichy-Frankrike. Etter rømnigen fra fengselet, fortalte han marskalk Pétain at Tyskland ville tape, og de måtte kjempe i mot. Vichy-regjeringen nektet å sende Giraud tilbake til tyskerne.[2]

Samarbeid med de allierte[rediger | rediger kilde]

Alger i Fransk Algerie: General Dwight D. Eisenhower, øverstkommanderende for de allierte styrkene i Nord-Afrika, og general Henri Honoré Giraud, kommandant for de franske styrkene, hilser begge nasjonenes flagg ved det allierte hovedkvarteret.

Girauds flukt ble snart kjent over hele Frankrike. Heinrich Himmler beordret Gestapo til å drepe ham, og Pierre Laval forsøkte å overtale ham til å vende tilbake til Tyskland. Giraud støttet Pétain og Vichy-regjeringen, men nektet å samarbeide med tyskerne.

Giraud ble i hemmelighet kontaktet av de allierte, som ga ham kodenavnet Kingpin. Han planla allerede for dagen da amerikanske tropper ville gjøre landgang i Frankrike. Han gikk med på å støtte en alliert landgang i Fransk Nord-Afrika, forutsatt at kun amerikanske soldater ble brukt, og at han eller en annen fransk offiser ble sjefen for en slik operasjon. Han betraktet dette siste vilkåret nødvendig for å opprettholde fransk suverenitet og myndighet over araberne og berberfolket i Nord-Afrika.

Giraud utpekte general Charles Mast som sin representant i Algerie. På et hemmelig møte 23. oktober med den amerikanske general Mark W. Clark og diplomat Robert Murphy, ble de enige om invasjonen, men amerikanerne lovet bare at Giraud ville være i kommando «så snart som mulig». Giraud, som fortsatt var i Frankrike, svarte med krav om en skriftlig erklæring om at han ville bli sjef innen 48 timer etter landing, og for landinger i Frankrike og Nord-Afrika. Giraud insisterte også på at han ikke kunne forlate Frankrike før 20. november.[3]

Imidlertid ble Giraud overbevist om at han måtte dra. Den 5. november ble han plukket opp i nærheten av Toulon av den britiske ubåten «Seraf» (som var forsøkt forkledd som et amerikansk fartøy å blidgjøre Giraud). [Eisenhower hadde rådet imot hans anmodning om et fly for at han skulle hentes av den britiske ubåten ført av en amerikansk kaptein.[4]] «Seraf» tok ham til å møte general Dwight Eisenhower i Gibraltar. Han ankom den 7. november, bare noen timer før landgangen. Eisenhower ba ham om å ta kommandoen over franske tropper i Nord-Afrika under Operasjon Torch, og henvise dem til å bli med de allierte.

Men Giraud hadde forventet å lede hele operasjonen, og standhaftig nektet å delta på noe annet grunnlag. Han sa «hans ære ville bli besudlet» og «Giraud vil være en tilskuer i denne affæren».[5]

Men innen neste morgen hadde han endret mening. Han nektet å reise umiddelbart til Alger, men ble værende i Gibraltar til 9. november. På spørsmål om hvorfor han ikke reiste til Alger svarte han: «Du har kanskje sett noe av de store de gaullistiske demonstrasjonen som ble holdt her sist søndag. Noen av demonstrantene sang La Marseillaise. Jeg stiller jeg meg helt bak! Andre sang Chant du Depart [en militær ballade]. Ganske tilfredsstillende! Andre igjen ropte 'Vive de Gaulle!' Ingen innvendinger. Men noen av dem ropte Død over Giraud! Jeg syntes ikke noe om det i det hele tatt.»[6]

Pro-allierte elementer i Algerie hadde avtalt å støtte allierte landganger, og tok kontroll over Alger om natten 7.-8. november. Byen ble deretter okkupert av allierte tropper. Fortsatt var det motstand i Oran og Casablanca. Giraud fløy til Alger den 9. november, men hans forsøk på å ta kommandoen over franske styrker ble avvist, og hans kringkastede ordre til franske tropper om å stanse motstand og bli med de allierte ble ignorert.[5]

I stedet viste det seg at admiral Darlan, som tilfeldigvis var i Alger, hadde reell myndighet. Selv Giraud skjønte dette. Til tross for Darlans Vichy-omdømme, anerkjente de allierte ham som leder av franske styrker, og han beordret franskmennene til våpenhvile og bli med de allierte den 10. november.[5]

Den 11. november okkuperte de tyske styrkene Sør-Frankrike. Forhandlingene fortsatte i Alger. Den 13. november ble Darlan anerkjent som høykommissær for det franske Nord- og Vest-Afrika, mens Giraud ble utnevnt til kommandør av alle franske styrker under Darlan.

Alt dette skjedde uten referanse til De frie franske styrkers organisering av de Gaulle, som hadde hevdet å være den legitime regjeringen i Frankrike i eksil.

Så, den 24. desember ble Darlan myrdet under mystiske omstendigheter. På ettermiddagen 24. desember 1942 kjørte admiralen til sitt kontor i Palais d'Ete og ble skutt ned på døren til kontoret sitt av en ung mann på 20 år, Fernand Bonnier de La Chapelle, en monarkist. Den unge mannen ble stilt for krigsrett etter ordre av Giraud og henrettet den 26.[7] Med den sterke støtte fra de allierte, spesielt Eisenhower, ble Giraud valgt å etterfølge Darlan.

Leder av Afrikaarméen[rediger | rediger kilde]

Giraud og de Gaulle under Casablanca-konferansen

Etter at admiral Darlan ble myrdet, ble Giraud hans de facto etterfølger med alliert støtte. Dette skjedde gjennom en serie av konsultasjoner mellom Giraud og de Gaulle. De Gaulle ønsket å satse på en politisk stilling i Frankrike og ble enige om å ha Giraud som øverstkommanderende, som den mer militært kvalifiserte av de to. Det er sannsynlig at han beordret at mange franske motstandsledere som hadde hjulpet Eisenhowers tropper å bli arrestert, uten noen protest fra Roosevelts representant, Robert Murphy. Giraud tok del i Casablanca-konferansen, med Roosevelt, Churchill og de Gaulle, i januar 1943. Senere, etter svært vanskelige forhandlinger, aksepterte Giraud å undertrykke de rasistiske lover, og å frigjøre Vichy-fanger fra den forferdelige søralgeriske konsentrasjonsleirene. Henri Giraud og Charles de Gaulle ble da medpresidenter i Comité français de la Libération Nationale og de frie franske styrker. Giraud ønsket å fjerne alle rasistiske lover umiddelbart, men var bare Cremieux-dekretet ble umiddelbart restaurert av general de Gaulle. De Gaulle konsoliderte sin politiske posisjon på bekostning av Giraud fordi han var mer oppdatert med den politiske situasjonen.

Den 13. september ledet Giraud landsettingen på Korsika som bevæpnet Korsikas kommunistorienterte Front National motstandsgruppe. Dette resulterte i mer kritikk fra de Gaulle, og han mistet medformannskapet i november 1943.

Da de allierte fant ut at Giraud hadde sitt eget etterretningsnettverk, tvang den franske komiteen ham fra hans stilling som øverstkommanderende for de franske styrkene. Han nektet å godta en stilling som generalinspektør for hæren, og valgte å trekke seg tilbake. Den 28. august 1944 overlevde han et attentat i Algerie.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Den 2. juni 1946, ble han valgt til den franske konstituerende forsamling som en representant for Parti républicain de la liberté og bidro til å skape grunnloven til den fjerde franske republikk. Han forble medlem av krigsrådet og ble dekorert for sin rømning. Han utga to bøker, Mes Evasions (Mine rømninger, 1946) og Un seul but, la Victoire: Alger 1942-1944 (Et eneste mål, seier: Algerie 1942-1944 , 1949) om sine opplevelser.

Henri Giraud døde i Dijon i Frankrike den 11. mars 1949.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (fr) Sa fiche sur le site de l'Assemblée nationale
  2. ^ Giraud and the African Scene, by G. Ward Price
  3. ^ Murphy, Robert. Diplomat Among Warriors, pp. 115-122. New York: Doubleday, 1964.
  4. ^ Churchill, Winston. «The Second World War»" Vol 3, «The Hinge of Fate» pp 544. 1951
  5. ^ a b c Eisenhower, Dwight. Crusade In Europe, pp. 99-105, 107-110. New York: Doubleday, 1948.
  6. ^ Price, G. Ward. Giraud and the African Scene, p. 260. MacMillan. New York, NY, 1944.
  7. ^ Churchill, Winston «The Second World War» Vol. 3, «The Hinge of Fate» pp 577. 1951.


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Henri Giraud – bilder, video eller lyd
  • Giraud and the African Scene, p. 260. G. Ward Price. MacMillan. New York, NY, 1944.
  • To War With Whitaker the Wartime Diaries of the Contess of Ranfurly. Manderin Paperbacks. 1994 ISBN 0 7493 1954 2