Hårfagreætta
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hårfagreætta var en kongsslekt i middelalderen som mange kongsemner ønsket å bli regnet som etterkommere av, ettersom det ble utviklet en lære om at denne slekten hadde odel på det riket som i Høymiddelalderen kom til å bli til Norge. Slektens stamfar var Harald Hårfagre, som i følge Snorre ble regnet som den som samlet Norge under én kongemakt.
I følge Snorre stammet kong Harald fra ynglingeætten, noe som selv Snorre fant grunn til å tvile på, men slektskapet med denne kjente ætten ga Harald ekstra status. I følge Snorre skulle konger av Ynglingeætten ha vandret ut fra Uppsala til Øst-Norge. Kildegrunnlaget tyder imidlertid på at Harald Hårfagres forfedre først ble knyttet til Vestfold på 1100-tallet.
I følge nyere forskning av historikeren Claus Krag var trolig kun tre generasjoner av Hårfagreætta ved makten. I tiden etter Harald Hårfagres død i 931(/932) regjerte Hårfagreætlinger i 40 år, Ladejarler i 40 år danskekonger i 40 år (ofte med ladejarler som underkonger). De senere kongenes tilknytning til ætten er trolig en senere forfalskning (fra 1100-tallet) for å gi legitimitet til arvekravet til Østlandet («Viken») som inntil da oftest hadde vært de danske kongenes skattland. I følge historikeren Kåre Lunden var falske kongegenealogier regelen snarere enn unntaket i Middelalderen, ettersom en tronpretendent «valgte farsslekt på samme måte som en i dag velger politisk parti». Spesielt kong Sverre Sigurdsons slektsskap med Hårfagreætta var utvilsomt et falsum.
Den siste som hevdet å være konge av Hårfagreætta var Olav som døde i 1387. Statsstyret falt da over på Olavs mor, Margrete, som fikk hyllet sin søsterdattersønn Erik av Pommern til Nordisk konge. Dette ble innledningen til den såkalte Dansketiden.
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
- Krag, Claus: Norge som odel i Harald Hårfagres ætt. Et møte med en gjenganger Historisk Tidsskrift 1989 s.288-302.
- Krag, Claus: Vikingtid og rikssamling 800-1130 Aschehougs Norgeshistorie, bd 2, Oslo 1995
