Gustave Courbet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gustave Courbet

Jean Désiré Gustave Courbet (født 10. juni 1819 i Ornans, ved Besançon, i Frankrike, død 31. desember 1877 i La-Tour-de-Peilz i Sveits) var en fransk maler. Courbet er kjent som den første store realist i kunsthistorien, og han regnes også som den som ga kunstretningen «realisme» dens navn.

Sitat Jeg er femti år gammel og har alltid levd i frihet; la meg ende mitt liv fritt; når jeg er død, la dette være sagt om meg: «Han tilhørte ingen skole, ingen kirke, ingen institusjon, intet akademi, han tilhørte minst av alt et regime, bortsett fra frihetens regime.» Sitat
– Gustave Courbet

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Selvportrett med svart hund (1842)

Courbet kom fra en velstående bondefamilie i Jura i det østlige Frankrike. Etter et kort jus-studium forlot han hjembyen Ornans i 1839, for å bli kunstner i Paris. Courbet brukte de første årene i Paris til å studere og kopiere renessansens og barokkens mestere i byens museer.

Inspirert av forfatterne Victor Hugo og Georges Sand malte han landskaper og portretter i romantisk stil, før han etterhvert ble mer påvirket av spanske og nederlandske malere som Zurbarán, Velázquez, Frans Hals og Rembrandt. Møtet med disse kunstnernes jordnære fremstillinger av verden styrket Courbets oppfatning at kunsten skulle vise det virkelige liv og folks daglige erfaringer, snarere enn opphøyde og forskjønnede idealer.

Salongen i Paris[rediger | rediger kilde]

I 1844 ble han for første gang antatt på den viktige, men svært konservative Salongutstillingen. De følgende årene reiste Courbet flere ganger til Belgia og Nederland, hvor han fortsatte sine studier av de gamle mesterne og skaffet seg både kjøpere og et godt rykte for sin egen kunst. Han opplevde at publikum utenfor Frankrike verdsatte de realistiske tendensene i kunsten høyere enn hjemme, hvor den romantiske kunsten og Salongens akademiske stil var rådende.

I Paris dannet det seg på denne tiden en liten sirkel av realister, hvor Courbet ble kjent med andre kunstnere som Honoré Daumier og Alexandre Décamps, og forfatteren og kritikeren Charles Baudelaire. Realistene ble gjentatte ganger refusert på Salongen, noe som bød på problemer siden det å stille ut der ble ansett som svært viktig for å bli i stand til å klare seg som kunstner. Februarrevolusjonen i 1848 medførte imidlertid en kortvarig oppmyking av de strenge reglene for Salongutstillingen, og Courbet ble antatt med flere arbeider.

Begravelse i Ornans (1849-50), Musee d'Orsay

Begravelse i Ornans[rediger | rediger kilde]

Courbets endelige gjennombrudd som kunstner kom i 1850, da han stilte ut det monumentale maleriet Begravelse i Ornans på Salongen det året. Bildet, som måler over 3 ganger 7 meter, fremstiller en begravelse i Courbets hjemby hvor bildets hovedpersoner er landsbyens vanlige kvinner og menn. Det å skildre hverdagslige scener i en skala forbeholdt kongelige og storslåtte historiemalerier vakte oppsikt, og Courbet ble lagt merke til av både kritikere og publikum. Den franske offentligheten fikk nå øynene opp for realistene, som talte til folk mer direkte enn hva den overdådige og idealiserende kunsten fra romantikken gjorde. Courbet uttalte selv om maleriet at «begravelsen i Ornans var i virkeligheten begravelsen av romantikken».

Skandaler og opprør[rediger | rediger kilde]

Malerens Atelier (1855), Musee d'Orsay
De sovende

Courbet var hele livet en notorisk opprører mot det bestående og den etablerte smak. I 1853 stilte han ut maleriet Baderne på Salongen; en fremstilling av badende kvinner uten forsøk på idealisering eller forskjønning av kvinnekroppen. Maleriet ble en skandale blant pariserne, og politiet truet med å fjerne bildet fra utstillingen.

Til Verdensutstillingen i Paris 1855 malte Courbet på oppdrag bildet Malerens atelier. (Den fulle tittelen er Malerens atelier: En virkelig allegori som beskriver syv år av mitt kunstneriske liv.) Bildet ble avvist av utstillingsarrangøren, noe som førte til at Courbet fikk bygget sin egen utstillingshall vis-à-vis den offisielle utstillingshallen på Verdensutstillingen. Der viste han Malerens atelier som en protest mot utstillingsarrangøren og det generelle kunst-etablissementet. Dette var første gang en kunstner arrangerte sin egen offentlige visning av sitt arbeid, og i prinsippet la dette grunnen for en helt ny måte å stille ut kunst på. Fremfor alt ble Salongens enerådende posisjon i institusjonaliseringen av kunsten for første gang utfordret gjennom Courbets radikale handling.

De neste årene malte Courbet mindre kontroversielle bilder, landskaper og portretter, som gjorde ham til en populær kunstner i sin samtid. Hans serie med havmotiver fra denne tiden var med på å legge grunnen for den senere impresjonistiske kunsten. I 1860 kom han igjen på banen med mer utfordrende motiver, bl.a. en fremstilling av berusede prester som ble refusert selv på De Refusertes Salong (Salon des Refusés). Videre fulgte flere malerier med et erotisk og nærmest pornografisk snitt, som Verdens Opprinnelse i 1866; en utilslørt studie av det kvinnelige kjønnsorgan, og De Sovende fra samme år; to nakne, sovende kvinner i het omfavnelse. Bildene ble nektet vist offentlig, og forsterket Courbets rykte som en radikal skikkelse i fransk offentlighet.

Courbet som politisk aktør[rediger | rediger kilde]

I 1870 ble Courbet tildelt den franske æresmedaljen av keiser Napoleon III, men han nektet å motta den. Dette gjorde ham svært populær blant folket i et Frankrike som var kastet ut i kaos og politisk krise under den fransk-prøyssiske krigen. Etter nederlaget mot prøysserne gjorde befolkningen opprør mot keiseren, og Napoleon måtte flykte til England. Det franske keiserdømmet gikk i oppløsning, og i en kort periode ble landet styrt av radikale sosialister som fortsatte å kjempe mot prøysserne som beleiret Paris, og byen ble erklært som en selvstendig enhet (Pariskommunen).

Courbet inntok nå for alvor en politisk rolle, og han ble valgt både til president i det franske kunstnerforbundet, og til byråd i Pariskommunen. Han tok initiativet til å rive Vendôme-søylen, en 40 meter høy søyle med statuen av Napoleon Bonaparte på toppen – selve symbolet på keiserimperiet i Paris. Etter at Pariskommunen var slått ned i mai 1871, ble Courbet arrestert og dømt til seks måneders fengselsstraff for sin deltakelse i opprøret. Da han slapp ut fra soningen, ble han også idømt erstatningskrav på over 200 000 francs for gjenreisningen av Vendôme-søylen, en svimlende sum i datidens valuta. Courbet verken kunne eller ville betale denne summen, og i juli 1873 flyktet han til Sveits for å unngå videre straffeforfølgelse. Han levde i politisk eksil i Sveits i over fire år, alt mens han ble stadig mer svekket av sykdom og en tiltagende alkoholisme. Da han døde nyttårsaften 1877, gikk dette ubemerket hen i Frankrike.

Courbets betydning[rediger | rediger kilde]

I 1882 ble det arrangert en stor utstilling med Gustave Courbets verker ved École des Beaux-Arts i Paris, og hans arbeider hadde nå rukket å øve stor innflytelse på yngre franske kunstnere som Édouard Manet og impresjonistene. Han blir også sett som en viktig foregangsfigur for senere radikale og avantgardistiske kunstnere, på grunn av sin åpne kritikk av det etablerte og institusjonaliserte kunstlivet, og på grunn av sitt klare politiske engasjement.

Maleri[rediger | rediger kilde]


Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kokkin, Jan. «Eilif Peterssens møte med Gustave Courbets kunst i München» I: Kunst og kultur, nr 4, 1997

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Gustave Courbet – bilder, video eller lyd