Gregory Bateson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Gregory Bateson (født 9. mai 1904, død 4. juli 1980) var en britisk sosialantropolog, biolog, systemteoretiker og kommunikasjonsteoretiker. Bateson regnes som en av grunnleggerne av kybernetikken. Bateson er også en av de viktigste teoretikerne som danner bakgrunn for systemisk familieterapi.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Gregory Bateson var sønn av William Bateson som var professor i biologi i Oxford og regnes som grunnleggeren av genetikken. Han vokste opp i en familie som var levende opptatt av naturen. Gregory studerte derfor først biologi, men skiftet til sosialantropologi. Han ble lei av den intellektuelle arven fra faren og ønsket å gå sin egen vei. I 1930-årene hadde han lengre opphold på Ny-Guinea og Bali. På Ny-Guinea møtte han den kjente amerikanske antropologen Margaret Mead som han giftet seg med i 1936. Sammen fikk de datteren Mary Chatrine Bateson (1939 -). Bateson skilte seg i 1950, men bevarte et godt faglig vennskap med Margaret Mead resten av livet. Han ble amerikansk statsborger i 1940 og fram til sin død i 1980 bodde Bateson i USA.

Bateson tilbrakte sine siste leveår ved Big Sur

Etter krigen underviste Bateson i antropologi i New York og Massachusetts. Under krigen arbeidet han for OSS, CIAs forløper. Mot slutten av 40-årene ble han også interessert i psykiatri. Sammen med psykiateren Jurgen Ruesch skrev han i 1951 “Communication: The Social Matrix of Psychiatry”. I 1949 begynte han å jobbe som etnolog ved Veteran´s Administration Hospital i Palo Alto. Her hadde Bateson et forskningsprosjekt sammen med Jay Haley, antropologen John Weakland og psykiateren Don Jackson. De var opptatt av å studere kommunikasjon i familier der et av medlemmene var psykotiske (Palo Alto-grupppen). I perioden (1952 til 1962) jobbet de med å introdusere kommunikasjonsteori som forståelsesramme for en rekke sosiale fenomener. I 1956 skrev de en artikkel “Toward a theory of schizophrenia” der de formulerte Double bind-hypotesen. Denne gruppens arbeid har vært en viktig inspirasjonskilde for familieterapi og særlig det man kaller systemisk familieterapi. I 1960-årene arbeidet Bateson ved delfinlaboratoriene på Jomfruøyene og på Hawaii. Mot slutten av sitt liv bodde Bateson i California hvor han underviste på universitetet. De aller siste årene bodde han på Esalen Institute, som ligger på en del av Stillehavskysten som kalles Big Sur.

Hans mest kjente bøker er Steps to an Ecology of Mind, 1973, Mind and Nature, 1980 og hans uferdige verk Angels Fear som hans datter Mary Chatrine gjorde ferdig i 1987.

Batesons kommunikasjonsteori[rediger | rediger kilde]

Metakommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Bateson er inspirert av denne teorien om logiske typer når han utvikler kommunikasjonsteorien sin og beskriver metakommunikasjonsbegrepet. Han definerer metakommunikasjon som kommunikasjon om kommunikasjon. Begrepet viser til det som innrammer kommunikasjonsinnholdet; både kommunikasjonssituasjonen og relasjonen mellom kommunikasjonspartene. Det sentrale poeng er at ikke alle kommunikative budskap er på samme logiske nivå. Det vil alltid være til stede kommunikasjon om kommunikasjon, der metakommunikasjon viser til et abstraksjonsnivå som utgjør forholdet mellom de som snakker sammen. I den menneskelige kommunikasjon vil vi bruke forskjellige metakommunikative budskap til å ramme inn den meningsfylte utvekslingen av signaler. Slike budskap kan for eksempel være at nå leker vi sammen eller nå er vi vennlig innstilt overfor hverandre. Denne rammen klassifiserer kommunikasjonen. Disse budskapene forblir gjerne implisitte gjennom ikke-verbale uttrykk som positur, fakter, ansiktsuttrykk og intonasjon.

Analog og digital kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Analog kommunikasjon: Stemmevolum og ansiktsuttrykk er viktige indikatorer på sinne

Slike ikke-verbale uttrykk blir definert som analogt kodet kommunikasjon. Den analoge kommunikasjonen er viktig for å kommunisere om relasjoner. Analog informasjon kan bli mottatt via gester, fakter, lydnivå, stemmeleie og ansiktsuttrykk. Alt ved kommunikasjonen som ikke er verbalisert blir betraktet som analog kommunikasjon. Dette inkluderer tolkninger av den andres bevegelser og handlinger. Kodingsmåten kan karakteriseres som samsvarende. Det er en korrespondanse eller sammenheng mellom tegn og det som tegnet betegner. Hvis et stønn betegner misnøye, kan man tenke seg at det er et samsvar mellom stønnets styrke og misnøyens styrke.

I digital kommunikasjon vil et spesifikt antall av konvensjonelle tegn (for eksempel 1,2,3,X,Y) bli flyttet omkring i henhold til regler kalt algoritmer. Tegnene i seg selv har ingen enkel forbindelse til det de betegner. For eksempel er tallet 5 ikke i seg selv større enn tallet 3. Et navn har en helt konvensjonell forbindelse med den navngitte klasse. Det verbale språk vil nesten alltid fungere som digital kommunikasjon. Mens den analoge kommunikasjonen er kjennetegnet av kommunikasjon gjennom ikke-verbale interaksjonsmønstre, er den verbale kommunikasjonen kjennetegnet av forsøk på å navngi ting og helheter i miljøet.

I diskusjoner rundt mellommenneskelige forhold fungerer ikke den verbale kommunikasjonen alltid like godt som den analoge kommunikasjonen. Hvis man sier: ”jeg er glad i deg”, vil mottakeren etter all sannsynlighet rette mer oppmerksomhet mot senderens kroppsspråk og stemmeleie enn mot ordene i seg selv. Den som forsøker å etterligne slike relasjonelle uttrykk nærer vi også gjerne mistillit til. Likeledes kan vi bli veldig ukomfortable hvis noen begynner å kommentere faktene våre i forhold til hvordan vi oppfører oss. Helst foretrekker vi at den analoge kommunikasjonen forblir skjult. Ofte er man heller ikke selv klar over hvilken psykologisk ramme man opererer innenfor. Et problem da blir at det lett oppstår misforståelser. Mottakeren vil for eksempel kunne forveksle sjenerthet med forakt. Vi kan også bevisst forsøke å forfalske den analoge kommunikasjonen. Eksempler kan være den kunstige latteren eller den påtatte vennligheten.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Baltzersen, Rolf K (2008). Å samtale om samtalen. Bergen: Fagbokforlaget
  • Ulleberg, Inger (2004). Kommunikasjon og veiledning. Oslo: Universitetetsforlaget.