Giuseppe Bertello
| Giuseppe Bertello | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. okt. 1942 (81 år)Foglizzo | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1966–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontificia Ecclesiastica Academia | ||
| Nasjonalitet | Italia | ||
| Medlem av | Pontifical Commission for the Vatican City State | ||
| Utmerkelser | Ridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem Storkors av Republikken Italias fortjenstorden | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Giuseppe Bertello (født 1. oktober 1942 i Foglizzo i Piemonte i Italia) er en italiensk prest som er kuriekardinal og tidligere pavelig diplomat som blant annet var postert til Rwanda under folkemordet der, tidligere president for Vatikanets governatorato og dermed Vatikanstatens tidligere statsminister.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Prest[rediger | rediger kilde]
Etter å ha fullført sin filosofiske og teologiske presteutdannelse, ble Bertello presteviet den 29. juni 1966 av biskop Albino Mensa. Han fullførte en lisensiatgrad i pastoralteologi og tok doktorgraden i kanonisk rett. Samtidig deltok han på forelesninger ved Det pavelige diplomatakademi og ble uteksaminert med en lisensiat i kirkelig diplomati. Deretter gikk han inn i Den hellige stols diplomati i 1971.
Han ble så postert ved de pavelige representasjoner i Sudan, Tyrkia, Venezuela og ved Den hellige stols faste misjon til FN-kontorene i Genève.
I 1987 ledet han delegasjonen av observatører fra Den hellige stol til konferansen for utenriksministre for Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, avholdt i Pyongyang i Nord-Korea, der han var den første katolske presten som besøkte det lille katolske menighet i landet, som var blitt isolert fra omverdenen siden Koreakrigen.
Titulærerkebiskop, nuntius i Vest-Afrika[rediger | rediger kilde]
Den 17. oktober 1987 utnevnte pave Johannes Paul II ham til titulærerkebiskop av Urbs Salvia og sendte ham til Vest-Afrika (Togo, Ghana og Benin) som apostolisk nuntius. Han ble ordinert til biskop den 28. november 1987 av den daværende kardinalstatssekretær Agostino Casaroli; medkonsekratorer var Albino Mensa, erkebiskop av Vercelli, og Luigi Bettazzi, biskop av Ivrea.
Nuntius til Rwanda[rediger | rediger kilde]
Fra 1991 til 1995 representerte han Den hellige stol i borgerkrigsherjede Rwanda. Der støttet han opp om menneskerettighetsorganisasjoner og oppfordret de katolske biskoper til å forene seg som en kraftig støtte for å få bilagt borgerkrigen.[1] Han forble på sin post og dro inn i farlige regioner under det pågående folkemordet på tutsiene i 1994.[2]
Observatør til FN-kontorene i Genève[rediger | rediger kilde]
Etter en kort periode i Den hellige stols statssekretariat ble han permanent observatør ved FN-byråene i Genève og til Verdens handelsorganisasjon.
Nuntius til Mexico[rediger | rediger kilde]
Fra 2000 til 2007 representerte han Den hellige stol i Mexico.[3] Han overtok nuntiusoppfgaven etter erkebiskop Leonardo Sandri.
Den 30. juli 2002 mottok han som nuntius paven som skulle helligkåre Juan Diego Cuauhtlatoatzin.
Nuntius til Italia og San Marino[rediger | rediger kilde]
I 2007 sendte pave Benedikt XVI ham til som nuntius til Italia og San Marino.[4]
I Vatikanet[rediger | rediger kilde]
3. september 2011 utnevnte pave Benedikt XVI Bertello å etterfølge kardinal Giovanni Lajolo som president for den pavelige kommisjon for Vatikanstaten, og for Vatikanstatens Governatorato.[5] Han tiltrådte begge stillingene den 1. oktober 2011.
Kardinal[rediger | rediger kilde]
I konsistoriet 18. februar 2012 opptok Benedikt XVI imot ham som kardinaldiakon med titulærediakoniet Santi Vito, Modesto e Crescenzia.[6] Etter at Benedikt XVI trakk seg fra paveembedet, deltok kardinal Bertello deltok på konklavet i 2013.
I april 2013 utnevnte pave Frans ham til medlem av kardinalrådet, en gruppe på åtte kardinaler som skulle gi råd til paven, med oppgave å bistå paven med å lede den universelle kirke og forberede endringer i den apostoliske konsstitusjon Pastor Bonus, som regulerer administrasjonen av den romerske kurie.[7][8]
Siden 3. mai 2021, den dag da kardinal Robert Sarah ble elevvert fra kardinaldiakon for kardinalprest, var den den førstrangerende av kardinaldiakonklassens valgmenn (det vil si, under 80 år), og som sådan ville det ha blitt han som innehadde rollen som protodiakon, og spesielt å kunngjøre habemus papam ved slutten av et pavevalg. Den titulære kardinalprotodiakon forble imidlertid kardinal Renato Raffaele Martino som, ettersom han var 80 år gammel, ikke lenger kunne delta i pavevalg.
Med virkning fra 1. oktober 2021 utnevnte pave Frans erkebiskop Fernando Vérgez Alzaga til å bli hans etterfølger til president for den pavelige kommisjon for Vatikanstaten og som president for governatorato, og løste dermed kardinal Bertello fra begge disse embeter fra den dato.[9]
Den 4. mars 2022 ble han elevert til kardinalprest av pave Frans.[10]
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504–1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532–1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540–1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566–1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595–1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595–1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595–1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623–1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649–1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675–1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693–1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724–1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718–1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744–1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785–1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798–1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833–1903) *1871
- Pave Pius X (1835–1914) *1884
- Pave Benedikt XV (1854–1922) *1907
- Pave Pius XII (1835–1958) *1917
- Kardinal Eugène-Gabriel-Gervais-Laurent Tisserant (1884–1972) *1937
- Pave Paul VI (1897–1978) *1954
- Kardinal Agostino Casaroli (1914–1998) *1967
- Kardinal Giuseppe Bertello (1942–) *1987[11]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Linden, Ian (2009). «The Church and Genocide». I Baum, Gregory; Wells, Harold. The Reconciliation of Peoples: Challenge to the Churches. Wipf and Stock Publishers. s. 53. ISBN 9781606088005. Besøkt 30. april 2019.
- ^ Maillard, Sébastien (29. september 2013). «Giuseppe Bertello, l'homme de confiance». La Croix (fransk).
- ^ «Nomina del Nunzio Apostolico in Messico». Tägliches Bulletin (italiensk). Presseamt des Heiligen Stuhls. 27. desember 2000. Besøkt 7. februar 2016.
- ^ «Nomina del Nunzio Apostolico in Italia e nella Repubblica di San Marino». Tägliches Bulletin (italiensk). Presseamt des Heiligen Stuhls. 11. januar 2007. Besøkt 7. februar 2016.
- ^ «Wechsel in der Regierung des Vatikan». Radio Vatikan. 3. september 2011. Arkivert fra originalen 7. februar 2016. Besøkt 7. februar 2016.
- ^ «Concistoro Ordinario Pubblico per la Creazione di ventidue nuovi Cardinali e per il voto vu alcune Cause di Canonizzazione (Continuazione)». Tägliches Bulletin (italiensk). Presseamt des Heiligen Stuhls. 18. februar 2012. Besøkt 7. februar 2016.
- ^ «Communicato della Segretaria di Stato». Tägliches Bulletin (italiensk). Presseamt des Heiligen Stuhl. 13. april 2013. Besøkt 13. april 2013. mit englischer Übersetzung
- ^ «Kardinalsgruppe wird Papst für Kurienreform beraten». Radio Vatikan. 13. april 2013. Arkivert fra originalen 17. mai 2013. Besøkt 13. april 2013.
- ^ «Nomina del Presidente della Pontificia Commissione per lo Stato della Città del Vaticano e Presidente del Governatorato dello Stato della Città del Vaticano». Tägliches Bulletin (italiensk). Presseamt des Heiligen Stuhls. 8. september 2021. Besøkt 1. oktober 2021.
- ^ «Concistoro Ordinario Pubblico per il voto su alcune cause di Canonizzazione». Tägliches Bulletin (italiensk). Presseamt des Heiligen Stuhls. 4. mars 2022. Besøkt 4. mars 2022.
- ^ www.catholic-hierarchy.org bertello, lest 12. august 2022