Gianfrancesco Poggio Bracciolini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Gianfrancesco (eller Giovanni Francesco) Poggio Bracciolini (født 11. februar 1380 nær Arezzo i Italia, død 10. oktober 1459 i Firenze) var en av den italienske renessanses viktigste humanister.

Poggio Bracciolini

Han studerte i Firenze og dro i 1402 til Roma, der pave Bonifatius IX utnevnte ham til en av sine apostoliske sekretærer, en stilling han beholdt også under de påfølgende paver Innocens VII (død 1406), Gregor XII (fratrådt 1415), Alexander V (motpave, død 1410) og Johannes XXIII (motpave, avsatt 1417). Sistnevntes fratreden og Konsilet i Konstanz' lengde (5. november 1414 til 22. april 1418) gav ham god tid til å besøke mange av Tysklands og Frankrikes biblioteker og klostre for å lete etter klassiske tekster hvis eksistens som var kjent for de tidlige humanister, men som ikke mer var å finne i Italia. Han fant på den måte en rekke lenge «tapte» tekster fra Cicero, Quintilian, Vegetius, Marcus Manilius, Ammianus Marcellinus, Vitruvius, Statius og Petronius, og spesialiserte seg på forfatternes skrivestil for slik å sette sammen verkene og tilordne dem rett forfatter.

Også i det påfølgende arbeidet han for den romerske kurie under blant annet pave Nikolas V. Men fra juni 1453 var Poggio leder for det florentinske kanselli under mediciene.

Som så mange andre av sin samtids humanister skrev også Poggio utelukkende på latin, slik at de greske tekster han befattet seg med ble oversatt av ham til dette språk. Hans korrespondanse er interessant, detaljrik, underholdende og full av innsikt og av morsomme karakteristikker av fiender og kolleger. Hans tid i Firenze fra 1450 til 1455 er derimot av liten interesse.