Ernesto Cardenal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ernesto Cardenal
FødtErnesto Cardenal Martínez
20. jan. 1925[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Granada (Nicaragua)[5]
Død1. mars 2020[4][6][7][8]Rediger på Wikidata (95 år)
Managua[9][7]
BeskjeftigelseLyriker, katolsk prest (1965–1985), billedhugger, kunstmaler, teolog, oversetter, politiker, katolsk prest (2019–), skribent, billedkunstner, kulturminister Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedColumbia University (1946–1947)
Faculty of Philosophy and Literature, UNAM (1942–1946)
Colegio Centro América
SøskenFernando Cardenal
PartiDen sandinistiske frigjøringsfront (–1994)
Unión Democrática Renovadora
NasjonalitetNicaragua
Medlem avAcademia Mexicana de la Lengua
Akademie der Künste Berlin
Casa de los tres mundos
Utmerkelser
14 oppføringer
Augusto César Sandino-ordenen
De tyske bokhandlernes fredspris (1980)[10]
Pablo Nerudas latinamerikanske lyrikerpris (2009)
Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst (2010)
Dronning Sofias pris for ibero-amerikansk poesi (2012)
Theodor-Wanner-prisen (2014)
Æresdoktor ved Bergische Universität Wuppertal (2017)[11]
José Marti-ordenen
Rubén Darío-ordenen
Æresdoktor ved Universitat de València (1987)[12]
Honorary doctorate of the University of Granada (1987)[13]
Æresdoktor ved Universidad Veracruzana
Honorary doctor of the University of Huelva (2012)
Premio Internacional Mario Benedetti (2018)[14]
Signatur
Ernesto Cardenals signatur
Ernesto Cardenal på Commons

Ernesto Cardenal Martínez (født 20. januar 1925 i Granada i Nicaragua, død 1. mars 2020 i Managua[15]) var en katolsk prest og dikter. I 1970- og 1980-årene var han en av Latin-Amerikas mest kjente frigjøringsteologer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pedro Joaquín Chamorro var hans nevø.[16] Han begynte sin skolegang i Léon, og ble så elev ved jesuittenes kollegium i Granada.

Fra 1943 til 1947 studerte han ved Universidad Nacional Autonoma i Mexico, deretter til 1949 ved Columbia University i New York.[17] Fra 1949 og 1950 reiste han i Italia, Spania og Sveits. Ved slutten av 1950-årene studerte han teologi i Mexico og Columbia.

Opposisjon[rediger | rediger kilde]

Nicaragua var et diktatur fra 1935 til 1979. I 1950-årene var Cardenal aktiv i kampen mot diktaturet, som medlem av den opposisjonelle ungdomsbevegelse UNAP. I 1954 var han med på et forsøkt opprør mot diktatoren Anastasio Somoza García. Planene ble røpet og mange av hans venner døde da myndighetene slo ned på opposisjonen. Cardenal unnslapp med nød og neppe massakren.[trenger referanse] Han fortsatte å kritisere diktatoren med litterære midler, blant annet med et smededikt om hans far «Tacho» Somoza. I 1956 måtte han forlate landet.

Munk[rediger | rediger kilde]

Han flyktet til USA og levde fra 1957 et munkeliv i trappistklosteret Gethsemani i Kentucky.[17] I 1960-årene vendte han tilbake og grunnla et kristent fellesskap på Solentiname, en liten øygruppe i Nicaraguasjøen. Han ble ordinert til prest i 1962.[17]

Politiker[rediger | rediger kilde]

Han deltok i den folkelige oppstanden som til slutt felte diktatoren i 1979, og ble kulturminister i den nye, revolusjonære regjeringen som utgikk fra sandinistene (FSLN). Diktene og tekstene hans er oversatt til mange språk.

Den 4. februar 1984 suspenderte pave Johannes Paul II Cardenal a divinis på grunn av at Cardenal nektet å trekke seg fra sitt politiske verv.[18] Denne suspensjonen stod ved lag til den ble opphevet av pave Frans i februar 2019.[trenger referanse]

Cardenal forble kulturminister til 1987, da hans ministerium ble stengt av økonomiske grunner.

Cardenal forlot FSLN i 1994 i protest mot den autoritære retning som Daniel Ortega tok partiet, men insisterte på at han beholdt sine venstreradikale overbevisninger intakt.[trenger referanse]

Han var blant rådgiverne for TV-stasjonen TeleSUR.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ernesto-Cardenal, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000015740, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 169288, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ circulodepoesia.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0014881[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b elpais.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ ondalocal.com.ni[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ ABC (spansk avis), «Muere el poeta Ernesto Cardenal», besøkt 2. mars 2020[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.friedenspreis-des-deutschen-buchhandels.de[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ «Ernesto Cardenal erhält Ehrendoktor in Wuppertal», besøkt 5. mars 2017[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.uv.es[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ archivo.ugr.es[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ «Premio Internacional Mario Benedett», verkets språk spansk, besøkt 27. desember 2023[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ «Ernesto Cardenal, Nicaraguan Priest, Poet and Revolutionary, Dies at 95». The New York Times (engelsk). 1. mars 2020. ISSN 0362-4331. Besøkt 1. mars 2020. «The Rev. Ernesto Cardenal, one of Latin America’s most admired poets and priests, who defied the Roman Catholic Church in the 1980s by serving in the revolutionary Sandinista government of Nicaragua, died on Sunday in Managua, Nicaragua. He was 95. His personal assistant, Luz Marina Acosta, confirmed his death to The Associated Press.» 
  16. ^ Ernesto Cardenal: La revolución perdida. Memorias, Bd. 3. 2. Auflage, Managua: Anamá, 2004, S. 65.
  17. ^ a b c Caistor, Nick (6. mars 2020). «Ernesto Cardenal obituary». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 12. mars 2020. 
  18. ^ «Revista Envío - Dos modelos de Iglesia (agosto 84 - julio 85)». www.envio.org.ni. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 20. april 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Helmut H. Koch (1992). Ernesto Cardenal. München: edition text + kritik. «Schreiben andernorts» 
  • Guido Heinen (1995). „Mit Christus und der Revolution“. Geschichte und Wirken der „iglesia popular“ im sandinistischen Nicaragua (1979–1990). Stuttgart u. a.: Kohlhammer Verlag. s. 344. «Münchner Kirchenhistorische Studien 7; Münchener Universitätsschriften» 
  • Carl-Jürgen Kaltenborn (1981). "Auferstehung für die Völker. Prosa und Lyrik von Ernesto Cardenal. Mit einer Einführung. Berlin: Union Verlag. 
  • William Rowe: Ernesto Cardenal. Eros, Glaube und die Folgerichtigkeit des Epischen. In: Nana Badenberg, Florian Nelle, Ellen Spielmann (Hg.): Exzentrische Räume. Festschrift für Carlos Rincón. Verlag Hans-Dieter Heinz, Stuttgart 2000. ISBN 3-88099-678-4. S. 209–228.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ernesto_Cardenal&oldid=24203891»