Den islamske erobringen av Iran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den islamske erobringen av Iran førte til kollaps for sasanide-imperiet, den endelige nedgangen for zoroastrismen i Iran og fødselen av den islamske sivilisasjon.

Introduksjon[rediger | rediger kilde]

Innen et år etter Muhammeds død i 632, var Arabia sikret nok til at hans sekulære etterfølger, Abu Bakr, den første kalif, kunne begynne kampanjen mot de bysantinske og sasanidiske imperiene.

Beduin-araberne som kastet sasanide-dynastiet var drevet ikke bare av et ønske om erobringer og plyndring, men også av en ny religion, islam. De rike sasanide-landene i Irak gjorde det til et klokt valg for arabiske bosetninger etter sasanidenes kollaps. Faktisk var «ønsket om å fravriste disse landene fra det iranske aristokratiet» et hovedmotiv for aggresjonen til araberne. Videre skriver Richard Nelson Frye at de invaderende araberne var innledningsvis lite interessert i byttene som ble samlet fra slagene. Tabari reporterte til og med at Omar ibn al-Khattab skal ha frarådet, om ikke akkurat forbød, konversjoner til islam for iranere i de tidligste dagene til islam og forsøkte å forbeholde konversjoner til islam for arabere. En beretning hevder at han stoppet de seirende araberne fra å invadere det iranske platået etter slaget ved Jalula fordi han ikke ønsket å se persiske konversjoner til islam. Derfor var erobringen av Persia og videre først og fremst for å skaffe nye inntekter.

Okkupasjon og erobring[rediger | rediger kilde]

Abu Bakr beseiret den bysantinske arméen ved Damaskus i 625 og begynte så sin erobring av Iran. I 637 okkuperte arabiske styrker den sasanidiske hovedstaden Ctesiphon etter slaget ved Kadisiya (som de gav navnet Madain), og i 641642 beseiret de den sasanidiske arméen ved Nahavand. Etter det lå Iran åpen for invadererne. Den islamske erobringen var hjulpet av den materielle og sosiale konkursen til sasanidene. Den innfødte befolkningen hadde lite å tape ved å samarbeide med den erobrende makten. Videre tilbød muslimene relativ religiøs toleranse og rettferdig behandling til befolkningene som aksepterte islamsk styre uten motstand.

Okkupasjonen av Persia var i en jevn prosess. Mange arabiske muslimer trodde for eksempel at iranske konverterte ikke skulle kle seg som arabere, blant mange andre former for diskriminering som oppstod. Der er forskjellige beretninger om brutal og umenneskelig behandling og massakrer på iranere av de arabiske styrkene som er godt dokumentert. Det var først i 650 at motstanden i Iran var nedkjempet. Konversjoner til islam, som gav visse fordeler, var nokså rask blant bybefolkningen, men gikk saktere blant bøndene og dihqanere. Majoriteten av iranerne ble ikke muslimer før det niende århundret.

Selv om erobrerne, særlig umayyadene (de muslimske herskerne som etterfulgte Muhammed fra 661-750), hadde en tendens til å stresse at arabere var de fremste blant muslimer, ble iranerne gradvis integrert inn i det nye samfunnet. De muslimske erobrerne adopterte sasanidenes myntsystem og mange sasanidiske administrative metoder, inkludert embetet til visiren, eller ministeren, og divan, et byrå eller register for å kontrollere statens inntekter og utgifter som ble karakteristisk for administrasjonen i de muslimske landene. Senere kalifer adopterte iranske seremonielle hoffskikker og utsmykningene til det sasanidiske monarki. Iranske menn tjente opprinnelig som administratorer etter erobringen, og iranere bidro betydelig til alle grener av islamsk undervisning, inkludert filologi, litteratur, historie, geografi, rettsvitenskap, filosofi, medisin og vitenskap.

Men araberne var i kontroll. Den nye statsreligionen, islam, satte sitt eget system av tro, lover og sosiale skikker. I regioner som overgav seg fredelig til muslimsk styre, beholdt landeierne deres land. Men kronens land, land som ble etterlatt av flyktende eiere, og land tatt av erobring, falt i hendene på den nye staten. Dette inkluderte de rike landene til Sawad, en rik, alluvial slette i det sentrale og sørlige Irak. Arabisk ble det offisielle språket i hoffet i 696, selv om persisk fortsatte å være mye brukt som det snakkede språket. Det niende århundret førte fremveksten av mer rene iranske styrende dynastier til en fornyelse av det persiske språket, beriket av arabiske lånord og skrevet med det arabiske alfabetet, og av persisk litteratur.

Shiaislam[rediger | rediger kilde]

En annen arv etter den arabiske erobringen var shiaislam, som selv om den har blitt nært forbundet med Iran, innledningsvis ikke var en iransk religiøs bevegelse. Den oppstod hos de arabiske muslimene. I den store delingen av islam, fastholdt en gruppe blant de troendes samfunn at lederskapet av samfunnet etter Muhammeds død rettmessig tilhørte Muhammeds svigersønn Ali ibn Abi Talib og hans etterfølgere. Denne gruppen ble kjent som Shiat Ali, tilhengerne til Ali, eller Shi'as. En annen gruppe, støttespillere av Muawiyah I (en rivaliserende utfordrer til kalifatet etter mordet på Uthman ibn Affan), utfordret Alis valg til kalifatet i 656. Etter at Ali ble myrdet mens han ba i en moské i Kufa i 661, ble Muawiya utropt til kalif av et flertall i det islamske samfunnet. Han ble den første kalifen i Umayyad-dynastiet, som hadde sin hovedstad i Damaskus.

Alis yngste sønn, Husayn, nektet å anerkjenne Muawiyas sønn og etterfølger Yazid I og flyktet til Mekka, hvor han ble bedt om å lede shiaene, som for det meste bodde i dagens Irak, i et opprør. Ved Karbala i Irak ble Husayns bande på 200 mannlige og kvinnelige tilhengere, som nektet å overgi seg, til slutt kuttet ned av rundt 4000 umayyad-soldater. Umayyad-lederen fikk Husayns hode, og Husayns død i 680 den tiende dagen i Moharam fortsetter å bli ansett som sørgedag for alle shiaer.

Den største konsentrasjonen av shiaer i det første århundret til islam var i det sørlige Irak. Det var først i det 16. århundret, under safavide-dynastiet, at majoriteten av iranerne ble shiaer. Shiaislam ble da, som det er nå, statsreligion.

Abbasidene, som kastet umayyadene i 750, selv om de var sympatiske mot de iranske shiaene, var tydelig et arabisk dynasti. De gjorde opprør i navnet til etterfølgerne av Muhammeds onkel, Abbas, og huset Hashim. Hashim var en etterkommer av både shiaene og Abbas, eller sunni, linje, og abbasidebevegelsen fikk støttet fra både sunni og shiamuslimer. Abbaside-arméen bestod hovedsakelig av khorasanere og ble ledet av en iransk general, Abu Muslim. Den inneholdt både iranske og arabiske elementer, og abbasidene hadde støtte både fra iranere og arabere.

Abbasidene, selv om de hadde sympati for shiaene, hvis støtte de ønsket å beholde, oppmuntret ikke de mer ekstemistiske shia-målsetningene. Abbasidene etablerte sin hovedstad i Bagdad. Al-Mamun, som grep makten fra sin bror, al-Amin, og utropte seg til kalif i 811, hadde en iransk mor og hadde derfor støtte i Khorasan. Abbasidene fortsatte å sentralisere politikken til sine forgjengere. Under deres styre, opplevde den islamske verden en kulturell blomstring og ekspansjon av handel og økonomisk rikdom. Disse var utviklinger som Iran delte.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Chardin, John. 1673-1677. Travels in Persia. Reprint with Preface and Introduction. Dover Publications, New York. 1988.
  • Hourani, Albert. 1991. A History of the Arab Peoples. Faber & Faber, London.
  • Frye, Richard. The Golden Age of Persia. ISBN 1-84212-011-5