Coppermine-ekspedisjonen 1819–1822

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Coppermine-ekspedisjonen 1819-1822 var et forsøk på å utforske nordkysten av Canada. Den ble ledet av løytnant John Franklin, og forfalt til drap og sannsynligvis kannibalisme på grunn av dårlig planlegning og lite mat. Elleve av de tyve ekspedisjonsmedlemmene omkom. Franklin måtte spise støvlene sine for å overleve[1], men ble mottak som en helt da han vendte hjem til England.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Løytnant John Franklin, leder av ekspedisjonen.

I første halvdel av 1800-tallet sendte det britiske admiralitetet ut en rekke marineekspedisjoner for å finne en rute gjennom Nordvestpassasjen. Man håpet at dette kunne bli en viktig handelsvei mellom Europa og det fjerne Østen. I 1819 var det bare to begrensede områder langs nordkysten av Canada som var besøkt av europeere: I 1771 hadde Samuel Hearne fulgt Coppermine ned til kysten, og i 1789 hadde Alexander Mackenzie fulgt Mackenzie ned.[2] Franklins oppgave var å padle ned til kysten langs Coppermine-elven fra området rundt Store Slavesjø, og så kartlegge den enten østover eller vestover. Samtidig ble det sendt ut en sjøbasert ekspedisjon under William Edward Parry, som skulle prøve å seile gjennom passasjen og forhåpentligvis møte Franklin og hans menn.

Ekspedisjonen hadde i utgangspunktet store svakheter. Den besto av kun fem personer: Franklin, den skotske marinekirurgen og naturforskeren John Richardson, de to sjøkadettene George Back og Robert Hood, og matrosen John Hepburn. Den hadde med seg altfor lite utstyr. Planen var å leie og kjøpe nødvendig mannskap og proviant underveis, fra Hudson's Bay Company og North West Company. Problemet var bare at disse kompaniene lå i strid med hverandre, og deres lokale representanter var derfor ikke særlig interesserte i å hjelpe utenforstående.[3] Videre var Franklin uegnet som leder for en landbasert ekspedisjon, han var overvektig og dårlig til å bevege seg i terrenget.[4]

Reisen frem til Coppermine-elven[rediger | rediger kilde]

Høvding Akaitcho og sønn.

Reisen fra England til Coppermine skulle vise seg å bli strabasiøs. Ekspedisjonen forlot Gravesend 23. mai og ankom York Factory i Hudsonbukten 30. august. På veien hadde de vært innom Orknøyene for å hyre folk til å dra båtene de skulle bruke i Nord-Canada. Bare fire var villige til å bli med, og de ville kun være med på den første delen av turen.

Fra York Factory til Store Slavesjø er det 2 700 kilometer gjennom villmark. På grunn av kulde, vanskelig terreng og manglende forsyninger tok det Franklin og hans menn nesten ett år å nå frem, Franklin nådde Fort Providence på nordkysten av Store Slavesjø 28. juli 1820. Forholdene langs ruten var så ille at indianerne som bodde i området hadde begynt å spise hverandre.[5] Provianten de hadde blitt lovet fra de to handelskompaniene uteble delvis, og det var vanskelig å få leiet inn ekstra jegere. Det meldte seg 16 pelsjegere av tvilsom karakter, som ble med videre.

I Fort Providence fikk Franklin kontakt med indianere, under høvding Akaitcho, som skulle jakte for ekspedisjonen. Akaitcho sa ifra om at han ikke ville følge Franklin helt ut til kysten, siden det var fiendeskap mellom indianerne og inuittene (da Hearne dro ned Coppermine hadde en inuittgruppe blitt massakrert av indianerne som fulgte med). Videre advarte Akaitcho om at det var lite vilt i området og at han ikke kunne garantere kontinuerlige forsyninger.

Franklin etablerte et vinterkvarter nær Coppermine, der man bygde et par enkle hytter. Han kalte stedet Fort Enterprise, og ekspedisjonen overvintret for å dra ned Coppermine neste år. Det var en vanskelig vinter, med lite proviant og mye uro fra de innleide jegerne. Dessuten oppsto det fiendskap mellom Back og Hood, på grunn av krangel om en indianerkvinne. Til slutt dro Back avgårde for å skaffe flere forsyninger, noe han klarte etter en 1 900 kilometer heroisk fottur gjennom et iskaldt landskap.

Vinter ved Fort Enterprise.

Reisen til nordkysten[rediger | rediger kilde]

Franklins kanoer fanget i en storm 23 august.

Reisen ned Coppermine startet 4. juni 1821. Indianerne forlot ekspedisjonen 18. juli siden den var kommet inn i inuittenes land. Franklin ga dem som dro streng beskjed om å lagre mat i Fort Enterprise, da han regnet med at hvis ekspedisjonen returnerte dit ville den være utsultet. Tyve menn fortsatte, femten jegere sammen med den opprinnelige besetningen.

Fra munningen av Coppermine fortsatte mennene 800 kilometer østover langs kysten i tre barkkanoer. De startet ut med mat for bare fjorten dager. Jegerne viste seg lite egnet til å skaffe mat, og kanoene ble skadet i stormene man møtte. 22. august forlot ekspedisjonen kysten og begynte å gå over land mot Fort Enterprise.

Dødsmarsjen tilbake til Fort Enterprise[rediger | rediger kilde]

Den siste pemmikanen tok slutt 4. september, samtidig med at den første vinterstormen slo til. Viltet forsvant også, så ekspedisjonen måtte gå over til å spise lav eller råtne kadavere som ulvene hadde etterlatt. Til slutt måtte de spise reservestøvlene sine.[6] Landskapet de dro gjennom var vanskelig, med skarpe klipper som ødela støvlene og iskalde elver som måtte forseres. Dessuten var det vanskelig å navigere, på grunn av misvisningen og det dårlige været som dekket for solen.

Den 26. september støtte ekspedisjonen på en elv, som man skjønte måtte være Coppermine. Da var det bare 64 kilometer igjen til Fort Enterprise, problemet var bare å komme over elven uten kanoer. Richardson prøvde å svømme over med et tau, men stivnet fullstendig på grunn av det kalde vannet og måtte hales tilbake. Hele hans venstre side ble paralysert, og han fikk ikke igjen full førlighet i venstre arm og ben før fire måneder senere.

Moralen var svært lav, mennene så ut som levende skjeletter.[7] En av jegerne, Junius, valgte å gå ut i skogen for å dø. Heldigvis hadde en av de andre jegerne, St Germain, krefter igjen til å lage en improvisert båt, som de kom seg over elven med 4. oktober.

En av jegerne, Vaillant, døde da de begynte å gå videre, og en annen, Credit, forsvant i skogen.

Nå var gruppen i varierende grad av forfall, og delte seg i tre. Back og tre jegere dro i forveien mot Fort Enterprise for å hente forsyninger, Franklin fulgte etter med ni andre, mens Richardson, Hood og Hepburn ble igjen ved Coppermine. Etter en stund dro fire av jegerne som fulgte Franklin, tilbake til de tre ved Coppermine.

Da Franklin kom frem til Fort Enterprise 12. oktober, oppdaget han at indianerne ikke hadde samlet sammen noe mat der, siden de trodde de hvite var døde. Det lå en lapp fra Back at gruppen hans hadde dratt videre for å finne Akaitcho. Franklin og hans gruppe måtte ligge i leiren mens sulten svekket dem ytterligere.[8]

Mord og kannibalisme[rediger | rediger kilde]

Da en av de fire jegerne, Michel Terohauté, kom tilbake til Richardsons leir, påsto han at de tre andre hadde «forsvunnet». Han bragte med seg en god del kjøtt, angivelig fra hare og rapphøne, som alle spiste med god appetitt. To dager senere dro han igjen ut i skogen og hentet mer «eksotisk» kjøtt. Samtidig begynte han å vise tegn på galskap og påsto at de tre andre hadde spist onkelen hans, og at de like godt kunne spise ham også.

20. oktober var Richardson og Hepburn ute i skogen, da de hørte et skudd. Da de returnerte til leiren fant de Hood skutt gjennom bakhodet. Michel påsto at Hood hadde hatt et «uhell» mens han rengjorde geværet sitt.

23. oktober så Richardson ingen annen utveie enn å skyte Michel[9], hvorpå han og Hepburn satte kurs for Fort Enterprise, som de nådde 29. oktober. Der fant de Franklin og hans følgesvenner ute av stand til å bevege seg, så utsultet var de. 1. november døde to av jegerne.

Redningen[rediger | rediger kilde]

Den 7. november kom det tre indianere til leiren med proviant, sent av Back (en av hans jegere hadde også omkommet). Indianerne pleiet de utsultede tilbake til helse, og 16. november kunne følget forlate Fort Enterprise for godt. 14. juli 1822 var ekspedisjonen tilbake i York Factory.

Selv om ekspedisjonen hadde vært en fiasko ble Franklin en helt i England, han hadde jo spist støvlene sine.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fleming side 123: «He was popularly known as 'the man who ate his boots'. And he had too.»
  2. ^ Fleming side 124
  3. ^ Fleming side 125: «Franklin was being ordered to hitch-hike through a war zone into a wilderness.»
  4. ^ Fleming side 126: «he could not move without tea; and even when he could move he could manage no more than eight miles unless he was carried.»
  5. ^ Fleming side 128: «some families had started eating each other.»
  6. ^ Fleming side 140: «Anything that could be eaten was eaten, right down to their spare shoes which, having been either roasted or boiled, were greedily devoured.»
  7. ^ Fleming side 143: «Hood was so thin he hardly cast a shadow»
  8. ^ Fleming side 145: «they moved like zombies.»
  9. ^ Fleming side 148: «Hepburn offered to shoot Michel but Richardson decided the duty was his.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]