Geigerteller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En Geigerteller, også kalt Geiger-Müller-teller, er en partikkeldetektor som blir brukt til å måle ioniserende stråling, vanligvis gammastråling- og betastråling. Noen varianter kan også detektere alfa (fotoner) og nøytroner.

[rediger] Virkemåte

Selve sensoren er et Geiger-Müller-rør som er fylt av gass (helium, neon, argon og halogener). Når en partikkel eller et foton ioniserer gassen, vil den bli elektrisk ledende i et kort øyeblikk. Den genererte strømpulsen forsterkes og kan overføres til et viserinstrument elles en skjerm som viser ioniseringsintensiteten, eller som en lydpuls for hver ionisering. Tettheten i gassen kan være så lav at de fleste høyenergetiske fotoner passerer gjennom uten å detekteres.

[rediger] Historie

Hans Geiger utviklet sammen med Ernest Rutherford geigertelleren i 1908. Denne første versjonen kunne bare detektere alfapartikler. Sammen med en av sine studenter, Walther Müller, forbedret Geiger i 1928 apparatet til å kunne detektere flere typer ioniserende stråling. Den nåværende versjonen av geigertelleren kalles en halogenteller. Den ble oppfunnet av Sidney Liebson i 1947.

[rediger] Bruk

Geigertelleren brukes blant annet innen kjernefysikk, geofysikk og medisin hvor radioaktive substanser er involvert. Den er et enkelt, bærbart og robust hjelpemiddel for å måle radioaktiv forurensing.