Bildeforbudet i Det gamle testamente

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tilbedelse av Gullkalven av Nicolas Poussin: bildet er inspirert av gresk-romerske baccusfester

Billedforbudet er i Det gamle testamente et forbud mot å lage seg bilder av guder eller det skapte, og/eller tilbe slike bilder.

Dekalogen[rediger | rediger kilde]

Forbudet har sin konkrete form som et av de ti bud (dekalogen), ofte regnet som det andre bud. Budet lyder (her sitert sammen med innledningen og det 1. bud) i 2 Mosebok 20 (Den eldre paralellteksten finnes i 5 Mosebok 5:7-8):

Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset.
Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.

Det er vanlig å se det første bud som det viktigste av alle budene, dvs. setningen om at israelsfolket ikke skal ha andre guder enn JHWH. Og innledningen leses som en integrert del budene, fordi innledningen viser hvem som taler. Den talende Gud er israelsfolkets frelsende Gud. Budene vil i så måte leses ut i fra et teosentriske fokus, som utledet av det første bud.

Følgene blir at i Det gamle testamente vil alle sfærene i folkets liv kunne sees i sammenheng med troen på den ene Gud. Den ene Gud fører alt sammen i følge Det gamle testamentes ideologi. Dermed blir det en logisk sammenheng mellom det første bud og det andre bud. Å lage og tilbe andre gudebilder er å bringe splittelse inn i den ene Guds sammenheng. Det er å avvise av hans frelsergjerning, hans herredømme og ikke minst det han har føyd sammen (familie, ætt, folk og land). Å overholde det andre bud er å overholde det første bud.

Nærmere studier har forøvrig vist at billedforbudet trolig er et innskudd i de ti bud.[1] 5 Mosebok 5:7 begynner «Du skal ikke ha andre guder (flertall) i mitt sted!» - vers 9 fortsetter: «Du skal ikke tilbe dem (flertall) og ikke gjøre tjeneste for dem (flertall)». Følgende grunner kan gis til at vers 8 er et innskudd: [1] Gudebildet som er omtalt i vers 8 står i entall. [2] «Tilbe» og «gjøre tjeneste for» er aldri ellers i Det gamle testamente knyttet til et bilde, men alltid til en eller flere guder. [3] Guds sjalusi er også naturlig knyttet til de andre gudene, og ikke til bildet (videre i vers 9). Følgelig synes billedforbudet i Israel å være en relativt sen tradisjon.[2] Den videre utviklingen av dette budet i 5 Mosebok 4 virker følgelig også å være et tillegg som hører til samme tekstsjikt. De mange gudestatuettene som er funnet i Judea fra 600-tallet f. Kr. tyder også på at det først var på denne tiden at presteskapet i Jerusalem gjorde innsats for å fjerne praksisen med tilbedelse av gudebilder.[3]

Locus Classicus: Gullkalven[rediger | rediger kilde]

I hele Det gamle testamente er det en fortelling som veldig tydelig setter billedforbudet i fokus, fortellingen om gullkalven i 2. Mosebok 32 (חטא העגל).

Selve fortellingen har tydelig deutronomistisk bakgrunn og det gjør at forskere gjerne leser fortellingen sammen med kong Jereboams helligdommer i Betel og Dan. Jereboam fikk, i følge 1. Kongebok 12, laget to gullkalver som han plasserte lengst nord og lengst sør i Nord-riket (Israel), Gud lar et domsord falle mot helligstedene. Dermed kan fortellingen i 2. Mosebok leses som en sterk reaksjon mot helligstedene i Betel og Dan. I den deutronomistiske teologi er tanken om Jerusalems stilling som helligsted sterk, Jerusalem er utvalgt av Gud (Kult). Der lar Gud sitt navn bo.

Fortellingen om gullkalven i 2. Mosebok 32 viser tydelig at å lage et gudebilde og tilbe en ting er å avvise Guds frelsende gjerninger. Symbolsk nok knuser Moses lovtavlene som han har mottatt fra Gud på fjellet. Fortellingen er i seg selv grusom og viser på mange måter alvoret i det å avvise Guds frelsergjerning og herredømme.

Deutero-Jesaja[rediger | rediger kilde]

Hos deutero-Jesaja, «den andre Jesaja» (Jes 40-55), møter vi en polemikk mot avgudsbilder. Deutero-Jesaja dateres vanligvis til sen eksiltid og er preget av tro på at JHWHs vil gripe inn og frelse folket sitt – et slags andre eksodus. Bildet som tegnes er avgudene til Bel og Nebo som må bæres bort av lastedyr når katastrofen rammer. Avgudsbildene er maktesløse og havner selv i fangenskap. JHWH, som Gud har båret like fra de var i mors mage, han skal i sin velde bære og berge Israels folk. Deutero-Jesaja viser her at Guds unikhet er ikke bundet til et bilde som må bæres bort i katastrofer, men at han bærer folket gjennom katastrofer.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ C. Levin, Der Dekalog am Sinai, i: Fortschreibungen. Gesamelte Studien zum Alten Testament (BZAW 316), Berlin 2003, 60-80.
  2. ^ M. Köckert, Die Entstehung des Bildverbots, i: Die Welt der Götterbilder, redigert av Brigitte Groneberg, Hermann Spieckermann and Frauke Weiershäuser, 272-90. Berlin: Walter de Gruyter, 2007.
  3. ^ Raz Kletter, The Judean pillar-figurines and the archaeology of Asherah, 1996.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

- Holter, Knut: "Bildeforbudet i Det Gamle Testamentet", i Din - tidsskrift for religion og kultur 2/4, 2010. Novus Forlag

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]