Det deutronomistiske historieverk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Det deuteronomistiske historieverk (ofte forkortet enten DtrH eller DtrG) er et bibelvitenskapelig begrep for en stor del av Det gamle testamentes kjernefortelling som består av Josvas bok, Dommernes bok, Samuelsbøkene, og Kongebøkene. I tillegg er det vanlig å regne med Deutronomium. Resten av kjernefortelling består av den såkalte Tetratauken (Genesis, Exodus, Leviticus og Numeri).

Det deutronomistiske historieverk utgjør da ca. 1/4 av hele Det gamle testamente.

Begrepet og forskningen[rediger | rediger kilde]

Den tyske forskeren Julius Wellhausen, som som tydeligst formulerte den såkalte Firekildehypotesen sent på 1800-tallet, hevdet at de gammeltestamentlige bøkene Josva til Andre Kongebok var blitt redigert av den samme person eller miljø som stod bak 5. Mosebok (Deutronomium). Wellhausen daterte denne redaksjonen til før-eksilsk tid, noe etter kong Josjias reform (ca. 622 f.Kr., jf. Andre Kongebok 22-23).

På 1900-tallet hevdet en annen tysk forsker, Martin Noth, i en viktig bok, Überlieferungsgeschichtlichen Studien («En historie om tradisjonene i Pentateuk» 1943), at det ikke var tale om en redaksjon, men en bevisst konstruksjon. I følge Noth var det en person som benyttet føreksilske kilder, men som bearbeidet de inn i tiden under landflyktigheten, ned mot midten av 500-tallet f.Kr.

Etter Noth har flere forskere bidratt til å utdype og videreutvikle hans hypotese. Enkelte arbeider ut i fra tanken om at det har vært flere redaksjoner, mens andre peker på at det er snarere et teologiske miljø som har preget bøkene og ikke én person.

Bakgrunn og tidsrom[rediger | rediger kilde]

Miljøet bak Det deutronomistiske historieverk har mest sannsynlig redigert sammen en rekke separate kilder, som for eksempel stammefortellinger, dommerfortellinger, fortellinger om profeter og verker om konger (jf. Første Kongebok 11:41). Et konkret eksempel kan være fortellingen om paktkisten (Første Samuelsbok 4-6), som enkelte forskere mener har hatt en lengre selvstendig historie før det havnet i Det deutronomistiske historieverk.

Tidsrommet DtrH spenner over er svært langt, fra ca. 1200 før landnåmet til ca. 560 f.Kr i eksilet. (Andre Kongebok 25,27). De fleste daterer dermed nedskrivningen av historieverket til eksilet i Babylonia eller rett etter. Det finnes grunner til å plassere verket i sin helhet i eksiltiden (587-539 f.Kr.), men det virker mer sannsynlig at det er skrevet i ettertid som en refleksjon over hvorfor Gud oppgav folket og lot det sende i eksil. Da vil det være naturlig å plassere det i tidlig etter-eksilsk tid. Tidligere har nedskrivingen av Deutronomium vært forbundet med kong Josjias (639-609 f.Kr.) reform, da man fant lovboken i tempelet (eksempelvis Andre Krønikebok 34), men det er i så fall en tradisjon som går tilbake til denne boken.

Med eksilet som bakgrunn, enten det er før eller etter tilbakevendelsen i 538 f.Kr., gis det en sannsynlig bakgrunnsforståelse for verket som en etiologisk forklaring. Verket gir en samtidsfortolkning gjennom å forklare hva som er folkets opphav og hvordan det er kommet dit der er i samtiden. Forskere omtaler gjerne genren på verket som «forkynt teologi».

Oppbygging[rediger | rediger kilde]

Selv om verket muligens stammer fra samme teologiske miljø og dermed er en enhet både ideologisk og språklig, så er det likevel strukturert i mindre deler. Det som spesielt skiller seg ut i fortellingsgangen i DtrH er en rekke taler/teologiske refleksjoner. Disse er veldig preget av deutronomistisk ideologi og språk.

De viktigste er:

  • Mose tale i Femte Mos 1-3
  • Josvas tale i Josva 1
  • Josvas avskjedstale i Josva 23
  • Frafall i dommertiden i Dom 2:6-3:6
  • Samuels avskjedstale i 1 Sam 12
  • Salomos tale i tempelet i 1 Kong 8
  • Nordrikets fall i 2 Kong 17

Kort gjennomgang av de enkelte bøkene i Det deutronomistiske historieverk[rediger | rediger kilde]

Femte Mosebok / Deutronomium[rediger | rediger kilde]

Deutronomium (heb. Debarim) er bygd opp som en tale holdt av Moses Jordan-siden av Dødehavet. Den inneholder svært mye lovstoff, foruten den jødiske trosbekjennelse, Shema, og et tilbakeblikk på hva som har skjedd med jødene under ørkenvandringen. Det er verdt å merke seg kultsentreringen (5 Mos 12) som får sin endelige oppfyllelse i Salomos tempel (1 Kong 7-8).

Josvas bok[rediger | rediger kilde]

I Josvas bok (hebraisk Jehoshua) står Guds løfter til folket sentralt, og erobringen av Kanaan er oppfyllelsen av løftet. Josva spiller en sentral rolle, han overholder loven Gud har gitt ham, og velsignelser følger han og folket.

Dommernes bok[rediger | rediger kilde]

Dommernes bok (hebraisk Shoftim) omhander dommertiden, en turbulent tid. Dommerne var en slags ledere, men uten noe form for sentral styring. Boken synes å være svært sammensatt av forskjellige kilder. Det er seks store dommere (de karismatiske) og 6 mindre dommere, og disse er bundet sammen med historiske betraktninger (refleksjoner).

Samuelsbøkene[rediger | rediger kilde]

Første og Andre Samuelsbok (hebraisk Sefer Sh'muel) var opprinnelig en bok, som senere ble splittet i to deler. Den innledes og forteller om Samuel, den siste dommeren. Saul, den første kongen, er en viktig aktør. Han faller i unåde hos Gud. Så fortelles det som David, den store kongen. Natanløftet er sentralt (Andre Samuelsbok 7) i boken.

Kongebøkene[rediger | rediger kilde]

I likhet med 1. og 2. Samuelsbok var 1. og 2. Kongebok (heb. Sefer Melachim) også opprinnelig en enhet. Disse bøkene handler om rike og mektige Salomo og de mange kongene som kom etter ham. Verket plukker opp handlingen i Andre Samuelsbok 20, og overlapper den noe. I boken skjer det en del viktige hendelser som delingen av riket (Første Kongebok 12) i 926 f.Kr. Også Jerusalems fall i andre enden (Andre Kongebok 24-25) i 587 f.Kr. er omtalt, og boken ender med kong Jojakins oppreisning i eksilet ca. 560 f.Kr. Svært mange av kongene vurderes dårlig etter Davids standard, noe som sier litt om verkets siktemål.

Viktige teologiske ledemotiv[rediger | rediger kilde]

Én Gud[rediger | rediger kilde]

Et svært viktig teologisk tema er forkynnelsen av én Gud, det vil si herren (Jahwe) som førte folket ut fra slaveriet i Egypt (Exodus). Dette grunntemaet legges allerede i første del av Femte Mosebok, og blir brukt som grunnlag for refleksjonen senere. Gud er trofast, men hans folk er det ikke. Shema, som er folkets trosbekjennelse, sier «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én!» (Femte Mosebok 6:4). Dette blir grunnlaget senere i DrtH som folket dømmes på grunnlag av. Det hele handler om kampen mot synkretisme (religionsblanding). Et eksempel er deres frafall i dommertiden. Folket dyrker da Baal (Dommernes bok 2:11ff), og et annet er kong Jereboams gullkalver (Første Kongebok 12:25ff). Dette understreker et viktig moment, nemlig at spesielt kongen må være trofast Gud. Det er naturlig i et sterkt teokrati.

Én helligdom[rediger | rediger kilde]

Tilknyttet forestillingen om én Gud er forestillingen om én helligdom, og plasseringen av den. Dette kriteriet gis i Femte Mosebok 12:5 «... søk til det stedet Herren deres Gud velger ut blant alle deres stammer, hvor han vil la sitt navn bo. ...». Jerusalem blir stedet for kulten, noe som når sitt høydepunkt med Salomos tempel. Et klart brudd på dette er i forbindelse med Jereboams gullkalver, han setter dem opp til helligdommer i Betel og Dan. Domsordet dermed mot alteret i Betel i Første Kongebok 13:3.

Ett folk og én konge[rediger | rediger kilde]

Folket er Guds utvalgte folk, og dette gjenspeiles i at DtrH ser på Gud som historiens herre. Gud er med folket så lenge de holder hans bud og lover. Han har gitt de løftet om land, vil føre de til det lovede land. I Josvaboken inntar de landet og deler det seg i mellom. Det etableres ett stammeforbund, som danner en løs statsstruktur. Og ved inngangen til kongetiden, salves Saul til konge over «mitt folk Israel» (Første Samuelsbok 9:16).

Man kan også peke på profetens rolle som viktig i DtrH. Moses var benevnes også som profet, og det er gjennom profetene Gud kaller sitt folk tilbake. Dommeren og profeten Samuel salver Saul og David og profeten Elia bekjemper synkretismen i nordriket (1 Kong 18).

Én pakt[rediger | rediger kilde]

En viktig «institusjon» som regulerer forholdet mellom menneskene og Gud er pakten som Gud inngikk med folket på Sinaifjellet. Pakten er frivillig fra Guds side, og grunnlaget ligger i paktsinngåelsen i Femte Mosebok (jf. parallell i Andre Mosebok 19-24). Man mener å ha funnet en struktur som ligner rettslig de paktsinngåelsene som man hadde i Orienten på denne tiden. Strukturen er som følger:

  • Først et historisk tilbakeblikk, der man ser på hvordan partene har forholdt seg til hverandre tidligere (jf. 5. Mosebok 1-11).
  • Deretter innholdet i pakten, en lovbok med regler og forpliktelser (jf. Femte Mosebok 12-26:16).
  • Så en inngåelse av pakten, en paktsslutning, med for eksempel et måltid (jf. Femte Mosebok 26,17-27).
  • Helt til slutt kommer konsekvensene av pakten. Dersom den holdes velsignelser og hvis den brytes forbannelser (jf. Femte Mosebok 28-). Lydigheten er med andre ord viktig, det er en lydighet til pakten (loven), men ikke minst til den gud som uforskyldt inngår denne pakten.

Dermed blir loven, som inneholder mange viktige temaer, målestokken som Israels folket dømmes etter. «Så sant du holder mine forskrifter og bud, så skal jeg ...». Under Dommerne opplever folket forbannelse, og under Josva velsignelse. David og Salomo opplever velsignelse, og de dårlige kongene etter dem forbannelse (unntatt Hisikia og Josjia). Med denne tolkningsnøkkelen får vi forklaringen på hvorfor trengslene oppstår etter Salomo på 800-tallet (kamp mot Baal-profeter og kriger) og ned mot Jerusalems fall og Israels eksil i Babylon. Det er en kamp mot Israels utroskap mot Gud som er nedtegnet i Det deutronomistiske historieverk (jf. Hosea).

Se også[rediger | rediger kilde]