Beleiringen av Nikea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Beleiringen av Nikea
Konflikt: Første korstog og de bysantinsk-seldsjukkiske kriger
Dato 14. mai-19. juni 1097
Sted Nikea
Resultat
Seier til korsfarerne og bysantinerne
Parter
Korsfarere og Østromerriket Rum-sultanatet
Kommandanter
Godfred av Bouillon
Raimond av Toulouse
Bohemond av Taranto
Manuel Boutoumites
Kilij Arslan I
Styrker
Korsfarere:
~ 30 000 infanterister
~ 4200-4500 kavalerister[1]
Bysantinerne:
2000 peltaster[2]
~ 10 000[3]
+ Nikeas garnison
Tap
Ukjent Ukjent

Beleiringen av Nikea fant sted fra 14. mai til 19. juni 1097 under det første korstog.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nikea som lå på den østlige kystlinjen av innsjøen Askanios, ble erobret fra Østromerriket av seldsjukkene i 1077 og utgjorde hovedstaden i Rum-sultanatet. Folkekorstoget hadde i 1096 plyndret landområdene rundt byen før de ble knust av tyrkerne. Resultatet var at sultan Kilij Arslan I til å begynne med ikke så på den andre bølgen av korsfarere som en trussel. Han etterlot sin familie og sin skattekiste i Nikea og dro østover for å kjempe mot danishmendene og kontrollen over Melitene.

Korsfarernes beleiring[rediger | rediger kilde]

Korsfarerne begynte å forlate Konstantinopel på slutten av april 1097. Godfred av Bouillon var den første som ankom ved Nikea, mens Bohemond av Taranto, Bohemonds nevø Tancred, Raimond IV av Toulouse og Robert II av Flandern fulgte ham, sammen med Peter Eremitten og noen av de overlevende fra Folkekorstoget, samt en liten bysantinsk styrke under Manuel Boutoumites. De ankom 6. mai med alvorlig lite mat, men Bohemond sørget for at mat ble fraktet til dem over land og til sjøs. De la byen under beleiring fra 14. mai og tildelte sine styrker forskjellige seksjoner av murene som var godt beskyttet med 200 tårn. Bohemond slo leir på den nordlige siden av byen, Godfred ved den østre og Raimond og Adhemar av Le Puy i sør.

Nederlaget til Kilij Arslan[rediger | rediger kilde]

De tyrkiske forsvarerne seilte ut den 16. mai for å angripe dem, men de ble beseiret i en trefning med tapet av 200 menn. Tyrkerne sendte beskjeder til Kilij Arslan og bønnfalt ham om å komme tilbake, og da han innså styrken til korsfarerne, vendte han raskt tilbake. Et fremskutt parti ble beseiret av styrkene under Raimond og Robert av Flandern den 20. mai, og korsfarerhæren beseiret Kilij dagen etter i et feltslag som varte inn i natten. Tapene var store på begge sider, men til slutt trakk sultanen seg tilbake, til tross for at nikeanske tyrkere tryglet ham. Resten av korsfarerne ankom i løpet av mai, mens Robert Curthose (fulgt av Ralf de Guader) og Stefan av Blois ankom i begynnelsen av juni. Imens hadde Raimond og Adhemar bygget et stor beleiringsmaskin som ble rullet frem til Gonatastårnet for å angripe forsvarerne på murene, mens det ble gravet nedenfra. Tårnet ble skadet, men det ble ikke gjort ytterligere fremgang.

Byzantinsk ankomst[rediger | rediger kilde]

Østromerrikets keiser, Alexios I Komnenos valgte å ikke følge korsfarerne, men marsjerte ut bak dem og slo leir ved nærliggende Pelecanum. Derfra sendte han båter, rullet over land, for å hjelpe korsfarerne med å stenge av innsjøen Askanios som opp til dette tidspunktet ble brukt av tyrkerne til å forsyne Nikea med mat. Båtene ankom 17. juni under ledelsen til Manuel Boutoumites. Generalen Tatikios ble også sendt med 2000 fotsoldater. Alexios hadde gitt Boutoumites beskjed om i hemmelighet å forhandle om overgivelsen til byen uten korsfarerne. Tatikios fikk instruks om å slutte seg til korsfarerne og gjøre et direkte angrep på murene, mens Boutoumites skulle late som han gjorde det samme. Dette ble gjort for å få det til å se ut som om bysantinerne hadde tatt byen i kamp. Den 19. juni overgav tyrkerne seg til Boutoumites.

Da korsfarerne oppdaget hva Alexios hadde gjort, ble de svært sinte siden de håpet å plyndre byen for penger og forsyninger. Boutoumites ble derimot utropt til dux av Nikea og forbød korsfarerne å gå inn i grupper større enn 10 menn om gangen. Boutoumites utviste også de tyrkiske generalene. Han regnet med at han ikke kunne stole på dem som på korsfarerne. Generalene forsøkte å ta sine veivisere til fanger på vei for å møte keiseren. Kilij Arslans familie dro til Konstantinopel og ble til slutt løslatt uten løsepenger. Alexios gav korsfarerne penger, hester og andre gaver, men de var ikke fornøyd med dette, siden de trodde de kunne fått mye mer ved å ta byen selv. Boutoumites ville ikke tillate dem å dra før de alle hadde sverget en vasalled til Alexios, dersom de ikke allerede hadde gjort dette i Konstantinopel. Tancred nektet først, som han gjorde tidligere i Konstantinopel, men til slutt gav han etter.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Korsfarerne forlot Nikea 26. juni i to kontingenter: Bohemond, Tancred, Robert av Flandern og Tatikios i fremskutt posisjon og Godfred, Baldwin av Boulougne, Stefan og Hugh I av Vermandois bak. Tatikios hadde instruksjoner om å sikre at erobrede byer ble returnert til imperiet. Moralen deres var høy, og Stefan skrev til sin kone Adela at de forventet å være i Jerusalem innen fem uker. 1. juli beseiret de Kilij i slaget ved Dorylaion, og innen oktober nådde de Antiokia. De nådde ikke Jerusalem før to år etter at de forlot Nikea.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nicolle, The First Crusade 1096-1099: Conquest of the Holy Land, s. 32 «Til slutt talte korsfarerne sstyrker utenfor Nikea rundt 4200-4500 kavalerister og 30 000 infanterister, utenom de ikke-stridende.»
  2. ^ Crusades: The Illustrated History, av Thomas F Madden
  3. ^ Pryor, Logistics of Warfare in the Age of the Crusades, s. 49-50 «I tillegg gjorde beleirerne flere forsøk på å storme murene, og de vant en seier i feltslag mot unnsetningshæren under Qilij Arslan, en styrke på rundt 10 000 soldater, for det meste ridende bueskyttere.»"

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anna Komnena, Alexiaden
  • Fulcher av Chartres, Historia Hierosolymitana
  • Gesta Francorum (anonym)
  • Raimond av Aguilers, Historia francorum qui ceperunt Jerusalem
  • Hans E. Mayer, The Crusades, Oxford, 1965.
  • Jonathan Riley-Smith, The First Crusade and the Idea of Crusading, Philadelphia, 1986.
  • Steven Runciman, The First Crusaders, 1095-1131, Cambridge University Press, 1951.
  • Kenneth Setton, red, A History of the Crusades, Madison, 1969-1989 (tilgjengelig på internett).
  • Warren Treadgold, A History of the Byzantine State and Society, Stanford, 1997.
  • David Nicolle, The First Crusade 1096-1099: Conquest of the Holy Land, Osprey Publishing, 2003.
  • John H. Pryor, Logistics of Warfare in the Age of the Crusades, Ashgate Publishing Ltd. 2006.