Ars antiqua

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ars antiqua (lat. gammel kunst), også kalt ars veterum eller ars vetus, betegner europeisk musikk i senmiddelalderen mellom ca. 1170 og 1310 og dekker den polyfone Notre-Dame skolen og de etterfølgende år med motettens tidlige utvikling. Begrepet brukes vanligvis bare om kirkemusikk og utelukker da trobadorenes og trouvèrenes enstemmige sang. Ars antiqua brukes som motstykke til ars nova (ny kunst) i perioden mellom ca. 1310 og 1375.

Nesten alle ars antiqua-komponistene er anonyme. Fra Notre Dame skolen kjenner man Léonin (ca. 1135 – 1201) og Pérotin (ca. 1180 – 1220), og i den påfølgende perioden motettekomponisten Petrus de Cruce.

Musikkteoretisk er ars antiqua-perioden viktig fordi det var nå man blant annet utviklet rytmebegrepet, og begynte å notere rytme ved å gi notene former som tilsvarte notens rytmiske verdi.

Eksempler på ars antiqua-komponister