Guillaume de Machaut

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Allegorisk scene der den personifiserte Nature tilbyr Machaut (helt til høyre) sine tre barn, Scens, Retorique og Musique. Miniatyr fra et illustrert parisisk manuskript. 1350-årene.

Guillaume de Machaut (også Machault; født mellom 1300 og 1305; død 13. april 1377 i Reims) var en fransk komponist og poet.

Machaut var en av de mest betydelige ars nova-komponistene på 1300-tallet, han utviklet motetten og verdslige sangformer som lai og de tre formes fixes i fransk middelaldermusikk: rondeau, virelai og ballade.

Liv[rediger | rediger kilde]

Guillaume de Machauts fødselsdato og fødested er ikke klarlagt, trolig kom han fra ardenner-landsbyen Machau(l)t i nærheten av Reims. Han ble født inn i en ikke-adelig, men trolig velstående familie som var i stand til å gi ham en god utdannelse. Etter studier i Reims gikk han i 1323 i tjeneste hos hertug Johan av Luxemburg – han var samtidig konge av Böhmen, Mähren og Schlesien. Machaut fungerte som sekretær under tjenesteherrens mange felttog og reiser gjennom sine territorier. Til tross for at at han ikke var prest, ble Machault tildelt en kannikprebende i Reims' domkapitél. Han tiltrådte i 1337 og fra rundt 1340 oppholdt han seg overveiende i Reims, selv om han også foretok omfattende reiser.

Kong Johann falt under slaget ved Crécy i 1346 og Machaut gikk i tjeneste hos Gutha (alias Bonne), Johanns datter og Filips svigerdatter. Gutha døde under svartedauden i 1349, men nå var Machauts dikteriske ry blitt så stort at han ikke trengte andre faste stillinger enn kannikprebenden. I stedet knyttet han seg løst til vekslende fyrstelige meséner, eksempelvis den franske kronprins Karl, senere Karl V av Frankrike og hans kunstelskende bror hertug Johan av Berry. Machaut gjestet forskjellige hoff og gjengjeldte gjestfriheten med å påføre sine verker dedikasjoner til fyrstene.

Sine siste år tilbrakte Machaut i Reims. Han komponerte og holdt oversikt over arbeidet med å skrive manuskripter over sine samlede verk. Da han døde skrev andre komponister, som François Andrieu, elegier til ham.

Poesi[rediger | rediger kilde]

Machaut skrev omkring 400 sangtekster og dikt. Tekstene han skrev handlet for det meste om kjærlighet. Virelai'ene viser ulike følelser forbundet med høvisk kjærlighet. Det kan være følelser som lidelse, desperasjon, lengsel, tvil og utholdenhet. Et typisk stykke kunne tekstmessig lyde slik: «Har du smakt elskovens kval, kjenner du livets smerte. Har du smakt elskovens sødme, vet du hva livsglede er!».

Musikk[rediger | rediger kilde]

Isorytmisk tenor fra første del av kyrien i Machauts Messe de Nostre Dame (rundt 1360).

Machaut regnes som den betydeligste ars nova-komponisten. På grunn av musikkens kompliserte harmonikk, isoperiodikk og isorytmi, og at han frigjorde cantus firmus fra tenoren og gav kantilenen større vekt, oppfattes han som en «avantgardist» fra 1300-tallet. Messe de Nostre Dame (rundt 1360–1365) er sannsynligvis den første fullstendige firstemmige tonesetting av ordinariumsdeler som en syklus. Fram til da var det vanlig å synge de enkelte delene av ordinarium enstemmig, delvis i veksel med kor-soli.

Den nye flerstemmige komposisjonsteknikken – som også andre enn Machaut sto bak – var en torn i øyet på kirka, som i tråd med tidens tonemystikk så på den enstemmige musikken som et symbol på Guds enhet og samtidig mangfoldighet. I en pavebulle fra 1325 kritiserte Johannes XXII den nye stilen, og under trusler om kirkestraff forlangte han at den enstemmige sangen ble gjeninnført. Paven mente at de eneste intervallene som kunne godtas som rene var oktaven (som symbolet på den fullendte Gud og de saliges frelse), kvarten (som en klage over den jordiske ufullkommenhet, det uferdige) og endelig kvinten.

Hovedtyngden av Guillaume de Machauts skaperverk ligger likevel innen verdslig musikk: virelai, rondeau og ballade. Han fornyet cantus firmus' rolle i sangstrukturen. Før Machauts tid ble melodien båret av tenoren, som da var den dypeste stemmen. Machaut flyttet melodien til kantilenen, dvs overstemmen, mens tenoren (mellomstemmen) og kontratenoren fikk ledsagende funksjoner. I motsetning til cantus firmus ble kantilenen fritt komponert og med det ble alle stemmene i en kontrapunktisk sats for første gang frie og med overstemmen i den viktigste rollen – slik det er vanlig i dag. Siden melodien ble fritt skrevet, fikk Machaut anledning til å gi sin kjærlighetslyrikk en optimal musikalsk ramme. Musikken gir teksten en usedvanlig individualitet, den understøtter – og er strukturelt tett forbundet med – verseteksten. Dette oppnås blant annet gjennom isoperiodikk, dvs at de enkelte stemmene deles inn i enhetlige perioder, og gjennom isorytmi som i tillegg bringer stemmene i rytmisk overensstemmelse. Gjennom sin bruk av isoperiodikk og isorytmi knytter Machault an til Léonin og Pérotin fra ars antiqua-periodens Notre-Dame skole.

Machauts verk – såvel poesi som komposisjoner – må ses i sammenheng med det føydale samfunnet de ble til i. Mottakerne av verkene var fyrstehoffene, og Machauts siktepunkt var å tilfredsstille deres smak, noe han selv bemerker i skriftet Prologue (1360 – 1370). Dette «forordet» til manuskriptene med hans verk er en enestående kilde om en komponist fra middelalderen og viser hans selvforståelse som kunstner. Han forteller at han går ut fra at den personifiserte Nature gav ham et oppdrag ved å stille de tre grunngestaltene Scens, Retorique og Musique ved hans side, noe som gjorde ham i stand til å framstille «le bien honneurs qui sont en Amours» bedre enn noen annen tidligere hadde gjort. Dette viser Machaut store selvforståelse.

Machaut forsøkte med sin hofforienterte musica reservata, som innbefattet både musikk og diktekunst, å knytte an til trobador- og trouvère-tradisjonene

Verk[rediger | rediger kilde]

Manuskriptside med den trestemmige rondeauen Dame, mon cuer en vous remaint Guillaume de Machaut
  • Dikt
    • Le jugement dou Roy de Navarre, fortellende dikt på verseform
    • Livre dou voir dit, Verseroman
    • La Prise d'Alexandrie, krønike
    • 234 ballader, 76 rondeaus, rundt 100 andre dikt

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • 1911 Encyclopædia Britannica/Machaut, Guillaume de
  • Wulf Arlt: Machaut. I Die Musik in Geschichte und Gegenwart. Allgemeine Enzyklopädie der Musik. Personenteil. Bind 11: Les – Men. 2. omarbeidede utgave. Bärenreiter u. a., Kassel u. a. 2004, ISBN 3-7618-1121-7, spalte.719–749.
  • Agnès Baril: Guillaume de Machaut, le livre du voir dit. Commentaire grammatical et philologique des lignes 1 à 4153 (pages 41 à 366). Ellipses, Paris 2001, ISBN 2-7298-0770-5 (C.A.P.E.S. Agrégation lettres).
  • Jacqueline Cerquiglini: Guillaume de Machaut et l'écriture au XIVe siècle. «Un engin si soutil». Champion, Paris 2001, ISBN 2-7453-0584-0 (Bibliothèque du XVe siècle 47).
  • Lawrence Earp: Guillaume de Machaut. A guide to research. Garland, New York NY u. a. 1995, ISBN 0-8240-2323-4 (Garland reference library of the humanities 996).
  • Daniel Poirion: Le poète et le prince. L'évolution du lyrisme courtois de Guillaume de Machaut à Charles d'Orléans. Presses Universitaires de France, Paris 1965 (Université de Grenoble. Publications de la Faculté des Lettres et Sciences Humaines 35, ZDB-ID 1475932-9).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Guillaume de Machaut – bilder, video eller lyd
Wikiquote-logo.svg Engelsk Wikiquote: Guillaume de Machaut – sitater|}