Roman de Fauvel
Roman de Fauvel, kan oversettes til Fortellingen om Fauvel (eller Fortellingen om det gulbrune beist), er et fransk, satirisk dikt fra 1300-tallet tilskrevet den kongelige dikteren Gervais du Bus, men verket er kanskje mest kjent for dens musikalske arrangement ved Philippe de Vitry i stil med Ars nova. Den ble først utgitt i Paris i 1314, stykket tjente som allegorisk satire mot kirken og staten, og benyttet metaforen om et esel som ble herskeren i sin herres hus ved en form av innfall fra skjebnegudinnen. Diktet, skjønt forbudt i sin tid for å være opprørsk og kjettersk, var meget suksessfull og fortsatt kopiert inn i 1400-tallet. Tolv manuskripter har overlevd, mange i forbausende god tilstand ettersom de ble holdt skjult ettersom de var forbudte.
Ved å følge den litterære tradisjonen på 1200-tallet er Roman de Fauvel ofte blitt sammenlignet med Roman de la Rose, et samtidig allegorisk diktverk. Også Roman de Fauvel er fylt med allegorier, men er også politisk satire. Navnet på fabeldyret Fauvel, et esel, skjønt i noen tilfeller en hest, er en sammentrekning av en rekke menneskelige laster. Brukket ned danner Fauvel «fau-vel», eller «veiled lie», noe som gir en akrostikon hvor hver bokstav står for en av syv dødelige synder: Flaterie (smiger) Avarice (grådighet), Vilanie (svik), Variété (usedelighet), Envie (misunnelse), og Lâcheté (feighet).
Handling[rediger | rediger kilde]
Fauvel, et ambisiøs, men tåpelig esel, beslutter at han er misfornøyd med sin bolig i stallen og flytter inn i det største rommet i sin herres hus. Han får rommet tilpasset sine behov og bygget en høystakke. Fru Lykke, skjebnegudinnen, smiler til Fauvel og utpeker ham til husets hersker. Deretter kommer kirken og verdslige ledere fra mange steder for å besøke ham og bukke servilt for ham, noe som symboliserer hvordan kirken og samfunnets ledere bøyer seg for synd og korrupsjon.
Når Fauvel mottar Fru Lykkes smil reiser han til Macrocosmos og ber om hennes hånd for ekteskap. Hun avslår, men foreslår isteden at han gifter seg med frøken Forfengelighet, noe Fauvel sier seg enig i og bryllupet kommer i stand med gjester som Flørt, Utroskap, Kjødelig lyst, og Venus, en litterær teknikk tilsvarende moralspill fra 1400-tallet og 1500-tallet.
Til slutt avslører Fru Lykke at Fauvels rolle i verden er å gi fødsel til flere skammelige og lastefulle herskere som han selv, og for å en tilhenger av Antikrist, for så å endelig bringe verden til sin ende.
Musikk[rediger | rediger kilde]
Det musikalske akkompagnement til Roman de Fauvel, hovedsakelig komponert av Philippe de Vitry, er vanligvis omtalt som begynnelsen av musikkstrømningen Ars nova. Selv om de fleste musikkstykkene har vært basert på gregoriansk sang har de variert stort i henhold til utsmykking og utlegg, noen har vært helt monofone mens andre har vært mer komplekse polyfone stykker og også sunget med flerfoldige språk. Fellesnevneren av Roman de Fauvel har vært bruken isoryme som er et rytmisk mønster tilstede i ulike stemmer i ulike tider i stykket, skjønt den relative lengden av isorytmen og dens tilstedværelse i resten av musikken er ikke nødvendigvis merkbar for de lyttere som ikke er kjent med musikken.
Litterære og musikalske kritikere har ofte hevdet at den musikalske interpolasjonene ble valgt tilfeldig.[1] Nyere verker har forsøkt å overprøve denne hypotesen ved å vise til at tilleggene fra BN146 er en del av en større kunstnerisk prosjekt som, hinsides det politiske budskapet, hadde en religiøs hensikt.[2] Interessant nok ble tanken om at dette manuskriptet var mer enn en antologi foreslått allerede i 1935 av Emilie Dankh som da utga en fullstendig utgave av teksten av BN146.
Selv om teksten i Roman de Fauvel i dag er ikke spesielt godt kjent har musikken blitt hyppig framført og innspilt. Spørsmålet om hvordan hele verket skulle bli lest eller satt opp på 1300-tallet er et emne for akademisk debatt. Noen har foreslått at BN146, kopien med et tillegg på 3000 vers og 169 musikalske stykker, kunne ha vært påtenkt som en teaterforestilling (Dankh, Herbelot). Denne hypotesen er selvfølgelig i motsetning til den samstemte mening om at Roman de Fauvel var hovedsakelig en antologi (Gagnepain).
Bevarte kopier[rediger | rediger kilde]
Kopien utpekt som BN146 er tilskrevet Chaillou de Pesstain. Dens spesielle verdi består av et tillegg på 3000 vers og 169 musikalske stykker (56 på latin og 113 på fransk) som utgjør en antologi av musikk fra 1200-tallet og tidlig fra 1300-tallet (dette omfatter latinsk og fransk liturgisk og andaktsmusikk, både kirkelig og verdslig, monofon og polyfon, gammel og ny musikk). Det har ofte blitt hevdet at BN146 markerte begynnelsen på den stilistiske musikkepoken Ars Nova.
De første innspillinger av verket ble gjort i 1972 av Studio der Fruehen Musik (Studio for tidlig musikk) for platemerket EMI Reflexe, dirigert av Thomas Binkley. Denne innspillingen er tilgjengelig som en del av CD-boks med 5 CD-er, utgitt av Virgin. Teksten blir resitert på original gammelfransk, blant annet en del merkelig uttale på i dag kjente franske ord. Det musikalske mellomspillet har noen, spesielt for sin tid, skarpe dissonanser / kontrapunkt, som synes å illustrere fortellingens spottende vesen.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Emilie Dahnk: L'hérésie de Fauvel, Leipzig – Paris, 1935, i Leipziger romanitische Studien, Literaturwissenschaftliche Reihe n°4.
- Emma Dillon: Medieval Music-Making and the «Roman de Fauvel». Cambridge, Cambridge University Press: 2002. ISBN 0-521-81371-9
- Bernard Gagnepain: Histoire de la musique au Moyen Age, tome II, Seuil, 1996.
- Aurelie Herbelot: Etude des processus de la création – Roman de Fauvel de Chaillou de Pesstain – fr.146, Thèse de Maîtrise, Université de Savoie, 1998.
- Arthur Langfors: Le Roman de Fauvel de Gervais du Bus, édition d'après tous les manuscrits existants, Paris: Société des Anciens Textes Français; 1914-1919.
- Jean-Claude Muhlethaler: Fauvel au pouvoir. Lire la Satire médiévale, Paris,Slatkine, 1994.
- Gaston Paris: Histoire littéraire, tome XXXII, Paris, 1898.