Alexander Fleming

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sir Alexander Fleming
Sir Alexander Fleming
Alexander Fleming
Født 6. august 1881
Lochfield, Ayrshire, Skottland
Død 11. mars 1955 (73 år)
London, England
Nasjonalitet Skotsk
Statsborgerskap Britisk
Alma mater Royal Polytechnic Institution; St Mary's Hospital, London
Fagfelt Bakteriologi
Immunologi
Kjent for Oppdagelsen av penicillin
Priser og utmerkelser Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1945)

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysiologi eller medisin
1945

Alexander Fleming (født 6. august 1881 i Lochfield i Ayrshire i Skottland, død 11. mars 1955 i London, Storbritannia) var en britisk lege og farmakolog, som er mest berømt for sin oppdagelse av det antimikrobielle proteinet lysozym og for å ha isolert det første antibiotikum – penicillin, fra sopparten Penicillium notatum. Han arbeidet fra 1906 som bakteriolog ved St. Mary`s Hospital i London. Fra 1919 var han professor i bakteriologi ved London universiet.

Alexander Fleming vervet seg under den første verdenskrig som kaptein til det britiske Army Medical Corps. Han og mange av hans kolleger jobbet ved sykehusene på slagmarken ved vestfronten i Frankrike. I 1918 returnerte han til St. Mary's Hospital, som var et universitetssykehus.

Etter den første verdenskrigen begynte Fleming aktivt forske på anti-bakterielle midler, etter å ha sett så alt for mange soldater dø som følge av infiserte skuddsår. Disse soldatene kunne blitt reddet hvis det hadde vært antibiotikum til stede i skyttergravene. De antiseptiske midlene som fantes på denne tiden drepte pasientenes immunologiske forsvar mer effektivt enn de drepte de invaderende bakteriene.

Oppdagelsen av penicillin[rediger | rediger kilde]

I 1928 var Fleming i ferd med å undersøke egenskapene til bakteriene stafylokokker. Han var allerede godt kjent fra sine tidligere forsker-arbeider, og hadde utviklet seg et rykte som en fremragende forsker, men hans laboratorium ble ofte rotete og møkkete. Den 3. september 1928 kom Fleming tilbake til sitt laboratorium etter å ha brukt august på ferie sammen med sin familie. Før avreise hadde han stablet alle sine kulturer av stafylokokker på en benk i et hjørne av sitt laboratorium.

Da han kom tilbake oppdaget Fleming at en kultur av stafylokokkene var kontaminert med en sopp, og at koloniene med stafylokokker som omringet den hadde blitt ødelagt, mens andre kolonier lenger bort var normal. Slik oppdaget han stoffet lysozyme.

Han undersøkte den positive anti-bakteriell effekt på mange organismer, og oppdaget at den påvirket bakterier som stafylokokker, og mange andre Gram-positive patogener som forårsaker skarlagensfeber, lungebetennelse, hjernehinnebetennelse og difteri, men ikke tyfoidfeber eller paratyphoid feber-som er forårsaket av Gram-negative bakterier-som han søkte en kur på den tiden. Det berørte også Neisseria gonorrhoeae, noe som forårsaker gonoré selv om denne bakterien er Gram-negative.

Flemings oppdagelser[rediger | rediger kilde]

Hans oppdagelser var i stor grad preget av tilfeldigheter.

  • Lysozym ble oppdaget i 19 da han forsøkte å plassere snørr fra en pasient med forkjølelse i en petriskål som allerede hadde bakterier på seg. Etter 24 timer med inkubasjon, observerte Fleming at det var rikelig med bakterieoppvekst på petriskålen, med unntak av de områdene som var strøket med snørr. Han konkluderte derfor med at det var en bestanddel av nesesekresjonen som virket bakteriedrepende, og han kalte dette stoffet for lysozym.[1]
  • 3. september 1928 var Fleming i ferd med å rydde i sitt laboratorium på St Mary's Hospital. Han inspiserte en rekke Petriskåler, og fant at i en av dem var blitt kontaminert med en soppkultur, som egentlig var inokulert med bakterien Staphyloccous aureus. Ved nærmere undersøkelse, kunne han se at bakteriene rundt soppkulturen var i ferd med å gjennomgå lyse, et tegn på nedbrytning av bakteriene.

Fleming's første kone, Sarah, døde i 1949. Deres eneste barn, sønnen Robert Fleming, fulgte i farens fotspor og utdannet seg til doktor. Etter kona Sarahs død, giftet Fleming seg med doktoren Amalia Koutsouri-Vourekas, en gresk kollega ved St. Mary's sykehuset, den 9. april 1953, hun døde i 1986.

Flemings oppdagelser var banebrytende, og innledet antibiotikaens tidsalder. Fleming ble slått til ridder i 1944 og fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1945 for sine oppdagelser. Nobelprisen ble han tildelt sammen med forskerne Howard Walter Florey og Ernst Boris Chain. Fleming døde av et hjerteinfarkt i 1955, og er gravlagt i krypten i St. Paul's Cathedral i London. Han ble 73 år gammel. I 1999 kåret bladet Time Magazine, Alexander Fleming til en av de 100 viktigste personene i det 20. århundre for hans oppdagelse av penicillin. Denne oppdagelsen redder fremdeles millioner av mennesker over hele verden.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Alexander Fleming – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Alexander Fleming (1. mai 1922). «On a Remarkable Bacteriolytic Element found in Tissues and Secretions». Proceedings of the Royal Society of London B (engelsk) (653), s. 306–317.