Akershus universitetssykehus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Akershus universitetssykehus HF
Akershus universitetssykehus HF
Type Helseforetak
Org.nummer [1] 983 971 636[1]
Stiftet 5. desember 2001[2]
Hovedkontor Lørenskog
Tjenester Spesialisthelsetjenester
Ansatte Ca. 6 200[3]
Eier Helse Sør-Øst RHF
Nettside www.ahus.no

Akershus universitetssykehus (forkortet Ahus) ligger i Lørenskog og er lokal- og sentralsykehus for Akershus, bortsett fra Follo, Asker og Bærum. Utenfor Akershus har sykehuset ansvar for pasientene i bydelene Alna, Stovner og Grorud i Oslo.

Sykehuset het tidligere Sentralsykehuset i Akershus (SiA) som ble åpnet 15. mai 1961.

Ahus er universitetssykehus, og er organisert som et helseforetak eid av staten ved Helse Sør-Øst. Hovedoppgavene er pasientbehandling, forskning og undervisning.

1. oktober 2008 ble sykehusets virksomhet flyttet over i en ny bygningsmasse, som er plassert ved siden av det gamle sykehusområdet. Byggherren Helse Øst, Akershus universitetssykehus og prosjektorganisasjonen Nye Ahus hadde som mål at dette skal være et av Europas mest moderne sykehus.[trenger referanse]

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I mellomkrigstiden hadde ikke Akershus fylke et eget fylkessykehus; det var kommunale sykehus i Aker (før dette ble en del av Oslo), i Bærum og på Eidsvoll. Øvrige sykehusplasser ble kjøpt i Oslo – hovedsakelig på Rikshospitalet. Befolkningen i Akershus økte kraftig i første del av forrige århundre, og i mellomkrigstiden kom planene om et eget fylkessykehus. Den første komiteen for å utrede et nytt sykehus ble nedsatt i 1920, men fylkestinget utsatte saken en rekke ganger frem til 1934. Da man i stede besluttet å gjøre avtale med Rikshospitalet om at Akershus skulle disponere 300 plasser i sykehuset. Planene om et eget sykehus ble lagt på is.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Akershus fylke overtok i 1946 sykehuset svenske Røde Kors hadde drevet på Midtstuen i Oslo under krigen. Slik gikk det til at Akershus sitt første fylkessykehus var plassert like ved Holmenkollen. Midtstuen skulle være en midlertidig løsning frem til fylket fikk reist sitt eget sykehus. Selv om det formelt var fylkets oppgave å etablere nye sykehusplasser, var det også en annen aktør som ønsket å ha et ord med i laget. Det var det statlige Helsedirektoratet, med den handlekraftige og meningssterke Karl Evang på toppen. Evang var tilhenger av plan- og sentraliseringspolitikken, som Arbeiderpartiet stod for i etterkrigstiden. Han ønsket derfor at staten ved Helsedirektoratet skulle ha mest mulig innflytelse over nye sykehusbygg, og at de skulle etableres etter to hovedkriterier: Sentralisering av medisinsk kompetanse og ekspertstyring; styrt av leger etter retningslinjer fra nasjonale helsemyndigheter – ikke lokalpolitikere eller andre interessegrupper.

Etter påtrykk fra Evang ble en sykehuskomité nedsatt av fylkesutvalget i 1946. I Evangs ånd var dette i høy grad en fagkomité, bestående av fire leger, tre lokalpolitikere, en arkitekt og en sykepleier. Komiteen hadde til oppgave å besvare tre spørsmål:

1. Hva skal dekningsområdet være? Komiteen besluttet at det skulle bygges sykehus for å dekke områdene Romerike og Follo. Om en tok hensyn til fremtidig befolkningsvekst burde det bygges sykehusplasser nok til å dekke en befolkning på 140 tusen, og da var det nødvendig med 600 sykehusplasser. (Til sammenligning skal Nye Ahus dekke en befolkning på 340 tusen med 570 plasser).

2. Skulle de nye plassene samles eller spres på flere sykehus? Karl Evang hadde selv introdusert sentralsykehus med alle spesialiteter samlet i samme sykehus, som den fremtidige løsning for norsk sykehusvesen. Det var også sentraliseringsprinsippet som vant frem i komiteen.

3. Hvor skulle det nye sykehuset plasseres? Fagpersonene i komiteen mente faktisk at sentralsykehuset i Akershus burde plasseres i Oslo. Både fordi byen var et naturlig knutepunkt, men ikke minst fordi det ville bli vanskelig å få godt kvalifiserte leger til å flytte ut av byen. Dette var imidlertid det eneste spørsmålet hvor lokalpolitikerne vant frem, og komiteen kom frem til at en plassering rundt Lillestrøm kunne være et godt kompromiss.

Lokaliseringsdebatt[rediger | rediger kilde]

Lørenskogs ordfører Bjarne Haugen var styret til Akershus fylkessykehus Midtstuen, og hadde fått førstehåndskunnskap til sykehusdrift, og forståelse for hvilken betydning en slik institusjon ville få for lokalsamfunnet. Han hadde allerede før sykehuskomiteens beslutning sett etter en passende tomt i Lørenskog. Da det var besluttet at et sykehus skulle reises i traktene omkring Lillestrøm, hadde han et forslag klart for formannskapet om en tomt som burde tilbys.

Forslaget var den 570 mål store tomten Nordby gård. Her bodde de eldre søsknene Johan, Martin og Anne Nordby. Det var ikke livsarvinger til gården. Området lå åpnet og fritt til, nær flere kommunikasjonsårer. Formannskapet støttet forslaget, og søsknene Nordby avsto mer enn gjerne gårdsbruket til det gode formål – mot en kompensasjon fra kommunen. Nordby gård var imidlertid ikke det eneste forslaget. I utgangspunktet hadde Nordbyhagen tre konkurrerende tomter: ved Strømmen stasjon, i Lillestrøm sentrum og Huseby gård ved Skedsmokorset. De to første falt bort fordi tomten på Strømmen var for dyr og den i Lillestrøm for liten. I diskusjonen mellom Huseby og Nordby var det imidlertid bare representanter fra Follo, som støttet Lørenskog.

Etter vedtaket om nye utredninger ble fylkesmann Carl Platou møtt med kraftig kritikk fra det byggfaglige miljøet, blant annet Norske Arkitekters Landsforbund. De mente at tomtespørsmålet måtte avgjøres raskt, for ikke å forsinke prosjektet ytterligere. Platou var nå i tvil, men i stede for å ta saken tilbake til Fylkestinget valgte han å koble inn Helsedirektoratet, som fagkyndig instans. Dermed var saken nok en gang løftet opp på statlig nivå, og dette representerte noe nytt innen sykehusutbygging i Norge. Ikke bare hadde statlige organer tatt initiativ til saken og fått legge hovedpremissene. Nå fikk de også innflytelse i den lokalpolitiske lokaliseringsdebatten. Karl Evang utpekte sin nestkommanderende i Helsedirektoratet; medisinalråd John Caspersen til å lede gruppen av sakkyndige, som skulle gi Helsetilsynets anbefaling i tomtesaken. De kom på befaring i midten av juli 1946.

Helsetilsynets sakkyndige konkluderte med at til tross for at Huseby hadde en vakrere beliggenhet, var infrastrukturen bedre ivaretatt på Nordby. I tillegg var tomtens plassering mer sentral i forhold til Oslo, Lillestrøm og sydlige deler av Akershus. Etter at statens organ hadde sagt sitt, snudde lokalpolitikerne. Det ble samme høst besluttet at Sentralsykehuset i Akershus skulle plasseres på Nordbyhagen i Lørenskog, og at det burde stå ferdig i løpet av fire år; innen 1950.

Knapphet på materialer og arbeidskraft[rediger | rediger kilde]

Arkitekt Ole Øvergaard vant i 1948 arkitektkonkurransen med et utkast der sykehuset ble planlagt som et 13 etasjers høybygg i syd-nord, med et sentralt trappe- og heistårn, som ga direkte adkomst til avdelingene. Selv om hovedideen ble beholdt, måtte arkitekten ta flere runder med byggekomiteen, som hadde blitt nedsatt for å gjennomføre planene. De endelige tegningene ble godkjent året etter; juli 1949, og nå skulle egentlig alt være klart for bygging av det nye sykehuset. I etterkrigstiden var imidlertid landet preget av stort behov for byggevarer til bruk i gjenreisingen etter krigen, og det var mangel på slike varer i hele Europa. Videre var det vanskelig å få tak i kvalifisert arbeidskraft og riktig utstyr. Dette var det lite man kunne få gjort noe med, og i påvente av tilstrekkelige ressurser måtte man bare ta tiden til hjelp.

Det var imidlertid ikke knappheten på varer og arbeidsfolk, som skapte problemer. En annen og minst like viktig årsak til at byggestarten lot vente på seg, lå på det politiske og administrative plan. I 1948 ble Aker kommune (i dag nordøstlige bydeler i Oslo) skilt ut fra Akershus og ble en del av Oslo. Noe som førte til nye diskusjoner knyttet til sykehusets størrelse og finansieringsgrunnlag.

Arbeidet med råbygget startet i 1955, og snart ble hele området forvandlet. I tillegg til sykehuset, ble det også reist sykepleierhøgskole og hele 285 boenheter for ansatte. Byggingen ble avsluttet i 1959. Det nye bygget stod klar til bruk, men det var likevel ikke klart for drift; det manglet både utstyr og personell. Først kom det store mengder med utstyr, som ble lagret på sykehuset våren 1960, og sommeren samme år kom det første personellet. Morgenen 6. oktober 1960 gikk det en kortesje av ambulanser og drosjer mot Lørenskog, og selv om dette var en stor begivenhet hadde ikke sykehusledelsen noe ønske om publisitet.

Den anonyme starten ble likevel oppveid av stor festivitas den 15. mai 1961, da Sentralsykehuset i Akershus ble offisielt åpnet. Da var Kong Olav og statsminister Einar Gerhardsen til stede.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Historien om Lørenskog – Myter og mennesker 1900 til 1990, av Ola Alsvik, 1998. ISBN 82-992856-3-1, ib.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]