AirUK
| AirUK | |||
|---|---|---|---|
 En Air UK Fokker F-100 på Düsseldorf internasjonale lufthavn i 1997. | |||
| Etablert | 1. januar 1980 | ||
| Opphørt | 1. januar 1998 | ||
| Hovedkontor | Redhill | ||
| Land | Storbritannia | ||
| Tjeneste(r) | Handley Page Herald | ||
| Nettsted | www.airuk.co.uk (–ukjent) | ||
AirUK var et privat, uavhengig regionalt britisk flyselskap dannet i 1980. Som følge av en fusjon mellom fire konkurrerende britisk-baserte regionale flyselskaper. Det British and Commonwealth (B&C)-eide British Island Airways (BIA) og Air Anglia var de to dominerende fusjonspartnere. Den fusjonerte enhetens hovedkontor lå opprinnelig i Redhill, Surrey, i det gamle BIA-hovedkontoret. Det flyttet senere til Crawley i West Sussex, i tillegg til den viktigste vedlikeholdsbasen på Norwich internasjonale lufthavn, (Air Anglias tidligere vedlikeholdsbase). De hadde også en annen større vedlikeholdsbase på Blackpool Airport (den gamle BIA-vedlikeholdsbasen). Denne ble nedlagt på grunn AirUKs store innskrenkninger under Storbritannias alvorlige resesjon på begynnelsen av 1980-tallet. I 1987 etablerte AirUK sin nye ferievirksomhet, AirUK Leisure, som et charter-datterselskap. Det følgende året flyttet AirUK sitt hovedkvarter til London Stansted lufthavn. Da Stansteds nye terminal, tegnet av Norman Foster, ble åpnet i 1991, ble flyselskapet den første leietakeren og senere den viktigste.
AirUK var medlem av International Air Transport Association (IATA) i det meste av sin eksistens.
AirUK var opprinnelig et heleid datterselskap av British Air Transport (Holdings), en etterfølger av British United Airways holding, 90 % eiet av B&C og 10 % av Eagle-Star Insurances. Dette gjorde at Cayzer-familien ble B&C-kontrollerende aksjeeiere. Etter begynnelsen på den gradvise liberaliseringen av Den europeiske unions (EU) interne luftfartsmarkedet i 1987, ble det nederlandske flyselskapet KLM en langvarig samarbeidspartner av AirUK, og forgjengeren til Air Anglia kjøpte en 14,9 % minoritetens eierandel i Air UKs holdingselskap. I 1995 økte KLM sin minoritetens eierandel i AirUK til 45 %. I 1997 ble KLM AirUKs eneste aksjonær da det kjøpte B&Cs eierandel i British Air Transport (Holdings). Det følgende året ble AirUK omdøpt til KLMuk. I 2003 ble KLMuk fusjonert inn i KLM Cityhopper.
Historie[rediger | rediger kilde]
Flyflåten[rediger | rediger kilde]
AirUK opererte følgende flytyper på ett eller annet tidspunkt i løpet av sin 19-årige eksistens:
- Avion de Transport Regionale (ATR) ATR-72 (disse flyene var utelukkende brukt av KLMuk)
- BAC One-Eleven 200/400-serien
- British Aerospace BAe 146 100/200/300-serien
- Embraer EMB-110 Bandeirante
- Fokker F27 Fellowship 100/200/400/500/600-serien
- Fokker F28 Fellowship 1000/4000 serien
- Fokker F50
- Fokker F100
- Handley Page Dart Herald
- Shorts 330
- Shorts 360
Flåten i 1980[rediger | rediger kilde]
I juli 1980 bestod AirUK flåten av 37 fly.
| Fly | Antall |
|---|---|
| BAC One-Eleven 400 | 4 |
| Fokker F28 Fellowship 4000 | 2 |
| Fokker F27 Friendship 200 | 14 |
| Handley Page Dart Herald | 11 |
| Embraer EMB-110 Bandeirante | 6 |
| Total | 37 |
AirUK hadde 1 700 ansatte på denne tiden.
Flåten i 1983[rediger | rediger kilde]
I april 1983 bestod AirUK flåten av 21 fly.
| Fly | Antall |
|---|---|
| Fokker F27 Friendship 200 | 10 |
| Handley Page Dart Herald | 6 |
| Embraer EMB-110 Bandeirante | 5 |
| Total | 21 |
Flåten i 1985[rediger | rediger kilde]
I mars 1985 bestod AirUK flåten av 22 fly.
| Fly | Antall |
|---|---|
| Fokker F28 Fellowship 1000 | 1 |
| Fokker F27 Friendship 200 | 16 |
| Short 360 | 4 |
| Short 330 | 1 |
| Total | 22 |
AirUK hadde 850 ansatte på denne tiden.
Flåten i 1990[rediger | rediger kilde]
I mars 1990 bestod AirUK flåten av 27 fly.
| Fly | Antall |
|---|---|
| British Aerospace BAe 146-300 | 4 |
| British Aerospace BA 146-200 | 3 |
| British Aerospace BA 146-100 | 2 |
| Fokker F27 Friendship 500 | 2 |
| Fokker F27 Friendship 600 | 2 |
| Fokker F27 Friendship 200 | 11 |
| Fokker F27 Friendship 100 | 1 |
| Short 360 | 2 |
| Total | 27 |
Air UK hadde 1 340 ansatte på denne tiden.
Flåten i 1995[rediger | rediger kilde]
I mars/april 1995 bestod AirUK flåten av 28 fly.
| Fly | Antall |
|---|---|
| Fokker F100 | 9 |
| British Aerospace BAe 146-300 | 7 |
| British Aerospace BAe 146-200 | 2 |
| British Aerospace BAe 146-100 | 2 |
| Fokker F50 | 1 |
| Fokker F27 Friendship 500 | 6 |
| Short 360 | 1 |
| Total | 28 |
Åtte Fokker F50 var i bestilling. Air UK hadde 1 456 ansatte på denne tiden.
Flåten i 1997[rediger | rediger kilde]
I mars/april 1997 bestod AirUK flåten av 36 fly.
| Fly | Antall |
|---|---|
| Fokker F100 | 11 |
| British Aerospace BAe 146-300 | 10 |
| British Aerospace BAe 146-100 | 1 |
| Fokker F50 | 9 |
| Fokker F27 Friendship 500 | 5 |
| Total | 36 |
Fire Fokker F100 var i bestilling.
AirUK hadde 2 000 ansatte på denne tiden.
«Third Force»[rediger | rediger kilde]
AirUK ble navnet på det nye flyselskapet som følge av fusjonen mellom BIA og Air Anglia. (BIA hadde allerede absorbert Exeter-baserte Air Westward i mars 1979. Cardiff-baserte Air Wales hadde blitt en del av Air Anglia i juni samme år.) Det ble inkorporert den 1. januar 1980. Flyvningene startet 16. januar 1980. På den tiden var AirUK det største regionale flyselskapet i Storbritannia og landets tredje største ruteselskap. Det hadde en stab på 1 700 ansatte og transporterte mer enn 1 million passasjerer, hovedsakelig i ruter. De hadde en flåte på 40 fly som bestod av seks jet (fire ex-BIA BAC One-Eleven 400 og to eks-Air Anglia F-28 4000-serien Fellowship) og 34 turboprop (inkludert 18 ex-BIA [[Handley Page Herald|Handley Page Dart]] Herald, 10 ex-Air Anglia Fokker F-27 100/200-serien Friendship, og seks Embraer 110 Bandeirantes, opprinnelig en del av BIA, Air Wales og Air West flåter). Bortsett fra de fire One-Eleven 400, som hovedsakelig ble brukt på charter, var alle de andre flyene en del av AirUK-ruteflåten.
For markedsføringsformål var det ikke er mellomrom mellom bokstavene "U" og "K" i "AirUK logoet i de sammenslåtte enheter første farge som et stilisert britisk fagg.
Under etableringen ble AirUK noen ganger referert til som den uoffisielle «Third Force» blant de viktigste ruteselskaper i Storbritannia (British Caledonian (BCal), som Storbritanniis offisielle «Second Force» og British Airways (BA) den primære UK flagg carrier på det tidspunktet).
Etter fusjonen fikk mesteparten av flåten gradvis AirUKs nye blå, hvit og rød farge. Opprinnelig ble dette sett som et overveiende blått skrog med en hvit-rød-hvit stripe langs viduene, og et hvitt tak. Halen var også overveiende blå, bortsett fra at "AirUK-logo. Men da Civil Aviation Authority (CAA) godkjente av denne overveiende blå farge,hevded de at den potensielt kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko for andre fly, da det kunne vøre vanskelig for andre mannskaper å se den blå fly mot en blå himmel. For å løse denne sikkerhetsbekymring, bestemte AirUK seg for å endre sin opprinnelige farge ved å velge en hybrid blå-hvitt farge på blå skroget og en hvit hale. AirUKs rutenettverk betjente fra starten følgende 33 destinasjoner : Aberdeen, Amsterdam, Basle, Belfast, Bergen, Birmingham, Blackpool, Bournemouth, Brussel, Dublin, Düsseldorf, Edinburgh, Exeter, Glasgow, Guernsey, Humberside, Isle of Man, Jersey, Leeds/Bradford, Le Touquet, London Gatwick, London Heathrow, London Stansted, Manchester, Newcastle, Norwich, Ostend, Paris, Rotterdam, Southampton, i Southend, Stavanger, og Teesside.
AirUK Leisure[rediger | rediger kilde]
I 1987 etablerte AirUK AirUK Leisure som sitt nye charter datterselskap i samarbeid med chartermegler Wiking International.
AirUK Leisures hovedkontor lå på AirUKs Stansted-base. Dens viktigste operative baser var på London Gatwick, London Stansted og Manchester.
Driften startet med tre brukte Boeing 737-200. Disse ble erstattet med syv helt nye 737-400, noe som gjør AirUK Leisure første europeiske operatør av 400-serien i oktober 1988.
I 1993 gikk AirUK Leisure inn i lang distanse fritidsmarkedet gjennom oppkjøpet av et par av Boeing 767 300 ER Bredbuksfly. Begge fly var innleid av turoperatøren Unijet. Selv om AirUK Leisure opererte disse flyene under samme driftstillatelse (AOC) som sin 737 400-serie smalbruksfly kort/mllodistanse flåten, brukte den Leisure International Airways merkevare for sin langdustane drift.
AirUK Leisure ble senere solgt til Unijet, som i sin tur ble en del av First Choice gruppen.
Referanser[rediger | rediger kilde]