Bredbuksfly

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Boeing 747, det første bredbuksflyet i kommersiell trafikk
Snittegning av Airbus A380. Legg merke til at det er tre seteseksjoner på begge dekk

Bredbuksfly (widebody) er et stort fly med skrogdiameter på fra 5 til 6 meter. Populært brukes begrepet ofte om fly med to «midtganger». Bredbuksfly har plass til fra 7 til 10 seter i bredden. Til sammenlikning har en konvensjonell flykropp en diameter på 3 til 4 meter, én midtgang og fra 2 til 6 seter i bredden.

Typiske bredbuksfly har en passasjerkapasitet på fra 200 til 600 passasjerer, mens de største flyene med konvensjonelt skrog har opptil 280 seter. Bredbuksfly brukes også som transport- og fraktfly.

Motsatsen til bredbuksfly er såkalte smalbuksfly (narrow-body fly). Disse har vanligvis en innvendig skrogdiameter på mellom 3 og 4 meter og en kabin med en enkel midtgang og opptil seks seter i bredden. Smalbuksfly kan sjelden frakte mer enn 250 passasjerer.

Historie[rediger | rediger kilde]

Suksessfly som Boeing 707 og Douglas DC-8 sist på 1950-tallet førte til etterspørsel etter fly med større kapasitet. Flyselskapene ønsket flere seter, større rekkevidde og lavere driftskostnader. Ingeniørene stod foran en rekke utfordringer. En av dem var å velge det riktige skroget for et høyere passasjertall.

707 og DC-8 hadde en midtgang og 6 seter i bredden. Fly med større passasjerkapasitet måtte bygges lengre, høyere (dobbeltdekk) eller bredere. Simuleringer viste raskt at fly med større lengde ville få problemer i forhold til eksisterende infrastruktur på flyplassene. To dekk skapte problemer i forhold til bestemmelser om evakuering. Å arbeide videre med bredere skrog var på denne tiden det mest attraktive alternativet. Ved å innføre to gangveier kunne man få opptil 10 seter i bredden. (3-4-3).

Det første egentlige bredbuksflyet var Boeing 747. Flyet var på vingene første gang i september 1969 og var fram til 2007 det største flyet i kommersiell trafikk. 747 hadde kapasitet på ca. 400 seter. På hoveddekket satt 10 i bredden, på øvre dekk med én midtgang 6. Evakueringstestene ble gjennomført i en versjon med 560 seter.

I oktober 2007 fløy Airbus A380 for første gang i kommersiell trafikk for Singapore Airlines[1], og ble dermed det største passasjerflyet i vanlig trafikk. I 2017 har Singapore Airlines den minste Airbus A380 konfigurasjonen med 379 seter[2]. Emirates har den største kapasiteten med 615 seter[3]. Maksimal teoretisk kapaistet basert på evakueringstester er 853 seter[4].

Andre bredbuksfly fulgte, inkludert DC-10 og Lockheed L-1011 Tristar. Airbus introduserte Airbus A300 i 1974. A300 var de første bredbuksflyet med to motorer.

I kjølvannet av disse variantene, ble følgende bredbuksfly utviklet:

Betraktninger om skrogdesign[rediger | rediger kilde]

Selv om bredbuksfly har større skrogomkrets enn et konvensjonelt fly med tilsvarende kapasitet og dermed også større luftmotstand, har de flere fordeler:

  • Lavere forholdstall mellom flate og volum og dermed (for like volumer) lavere friksjonskoeffisient
  • To gangveier som gjør ombordstigning, evakuering og ilandstigning raskere
  • Bred kropp reduserer lengde og gir høyere manøvrerbarhet og reduserer risiko for haleskader
  • Større kapasitet i lasterom
  • Større strukturell kapasitet i store fly enn «smale fly»

Avgang og landing[rediger | rediger kilde]

Store fly skaper mer turbulens enn mindre. ICAO graderer disse forholdene etter vekt og har gjennomført en tredeling: Lett, middels og tung. Alle bredbuksfly er i kategorien tung (over 136.000 kg). I flere land skal disse melde seg som “heavy” til flykontrollen.

Turbulensen som skapes setter rammer for avstand i tid eller distanse mellom fly ved avgang, underveis og ved landing.

Et bredbuksfly skaper turbulens som varer i inntil 2 minutter. Av sikkerhetshensyn setter man derfor tidsskiller mellom fly ved landing og avgang. Bak et tungt fly kan radaravstanden være opptil 10 nautiske mil når etterfølgende fly er klassifisert som “lett”.

Liste over bredbuksfly[rediger | rediger kilde]

Type Land År Rolle Status Beskrivelse
Airbus A300 Europa 1972 Rutefly Ikke i produksjon
Airbus A310 Europa 1982 Rutefly Ikke i produksjon
Airbus A330 Europa 1992 Rutefly I produksjon
Airbus A330neo Europa 2017 Rutefly Under utvikling
Airbus A340 Europa 1991 Rutefly Ikke i produksjon[5]
Airbus A350 Europa 2013 Rutefly I produksjon I trafikk fra 2015[6]
Airbus A380 Europa 2005 Rutefly I produksjon
Boeing 747 USA 1969 Rutefly I produksjon
Boeing 767 USA 1981 Rutefly I produksjon
Boeing 777 USA 1994 Rutefly I produksjon
Boeing 777X USA 2018 Rutefly Under utvikling
Boeing 787 USA 2009 Rutefly I produksjon
Frigate Ecojet Russland 2018 Rutefly Planlegging og utvikling
Iljusjin Il-86 USSR 1976 Rutefly Ikke i produksjon
Iljusjin Il-96 USSR 1988 Rutefly I produksjon
Lockheed L-1011 TriStar USA 1970 Rutefly Ikke i produksjon
McDonnell Douglas DC-10 USA 1970 Rutefly Ikke i produksjon
McDonnell Douglas MD-11 USA 1990 Airliner Ikke i produksjon

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «A380 superjumbo lands in Sydney». www.bbc.co.uk (engelsk). BBC. 25. oktober 2007. Besøkt 13. april 2017. 
  2. ^ «Airbus A380 Challenge - Which Airlines Have The Most Spacious Economy & Premium Economy Products». www.travelingformiles.com (engelsk). Besøkt 13. april 2017. 
  3. ^ «Emirates unveils new Airbus A380 that can hold 615 passengers». Mail Online. Besøkt 13. april 2017. 
  4. ^ «Airline dumps plans for 840-seat 'all economy' Airbus A380». Australian Business Traveller (engelsk). Besøkt 13. april 2017. 
  5. ^ Rothman, Andrea (10. november 2011). «Airbus’s Longest Plane Succumbs to Boeing’s 777». Bloomberg. Besøkt 27. april 2014. 
  6. ^ «A350 enters service as Qatar jet heads for Frankfurt». Flight International. 15. januar 2015.