Bredbuksfly

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ambox outdated serious.svg
Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon.
Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.
Boeing 747, det første bredbuksflyet i kommersiell trafikk
Snittegning av Airbus A380. Legg merke til at det er tre seteseksjoner på begge dekk

Bredbuksfly (widebody) er en stort fly med skrogdiameter på fra 5 til 6 meter. Populært brukes begrepet ofte om fly med to «midtganger». Bredbuksfly har plass til fra 7 til 10 seter i bredden. Til sammenlikning har en konvensjonell flykropp en diameter på 3 til 4 meter, én midtgang og fra 2 til 6 seter i bredden.

Typiske bredbuksfly har en passasjerkapasitet på fra 200 til 600 passasjerer, mens de største flyene med konvensjonelt skrog har opptil 280 seter. Bredbuksfly brukes også som transport- og fraktfly.

Historie[rediger | rediger kilde]

Suksessfly som Boeing 707 og Douglas DC-8 sist på 1950-tallet førte til etterspørsel etter fly med større kapasitet. Flyselskapene ønsket flere seter, større rekkevidde og lavere driftskostnader. Ingeniørene stod foran en rekke utfordringer. En av dem var å velge det riktige skroget for et høyere passasjertall.

707 og DC-8 hadde en midtgang og 6 seter i bredden. Fly med større passasjerkapasitet måtte bygges lengre, høyere (dobbeltdekk) eller bredere. Simuleringer viste raskt at fly med større lengde ville få problemer i forhold til eksisterende infrastruktur på flyplassene. To dekk skapte problemer i forhold til bestemmelser om evakuering. Å arbeide videre med bredere skrog var på denne tiden det mest attraktive alternativet. Ved å innføre to gangveier kunne man få opptil 10 seter i bredden. (3-4-3).

Det første egentlige bredbuksflyet var Boeing 747. Flyet var på vingene første gang i september 1969 og er fortsatt (2007) det største flyet i kommersiell trafikk. 747 hadde kapasitet på ca. 400 seter. På hoveddekket satt 10 i bredden, på øvre dekk med én midtgang 6. Evakueringstestene ble gjennomført i en versjon med 560 seter.

Andre bredbuksfly fulgte, inkludert DC-10 og Lockheed L-1011 Tristar. Airbus introduserte Airbus A300 i 1974. A300 var de første bredbuksflyet med to motorer.

I kjølvannet av disse variantene, ble følgende bredbuksfly utviklet:

Tre bredbuksfly er under utvikling og testing:

  • Airbus A380 (2007) – vil bli verdens største kommersielle passasjerfly når leveringene begynner
  • Boeing 787 (2008) – det første kommersielle fly med komposittskrog, erstatter Boeing 767
  • Airbus A350 (2012–2013) – overtar etter Airbus A330/A340

Betraktninger om skrogdesign[rediger | rediger kilde]

Selv om bredbuksfly har større skrogomkrets enn et konvensjonelt fly med tilsvarende kapasitet og dermed også større luftmotstand, har de flere fordeler:

  • Lavere forholdstall mellom flate og volum og dermed (for like volumer) lavere friksjonskoeffisient
  • To gangveier som gjør ombordstigning, evakuering og ilandstigning raskere
  • Bred kropp reduserer lengde og gir høyere manøvrerbarhet og reduserer risiko for haleskader
  • Større kapasitet i lasterom
  • Større strukturell kapasitet i store fly enn «smale fly»

Avgang og landing[rediger | rediger kilde]

Store fly skaper mer turbulens enn mindre. ICAO graderer disse forholdene etter vekt og har gjennomført en tredeling: Lett, middels og tung. Alle bredbuksfly er i kategorien tung (over 136.000 kg). I flere land skal disse melde seg som “heavy” til flykontrollen.

Turbulensen som skapes setter rammer for avstand i tid eller distanse mellom fly ved avgang, underveis og ved landing.

Et bredbuksfly skaper turbulens som varer i inntil 2 minutter. Av sikkerhetshensyn setter man derfor tidsskiller mellom fly ved landing og avgang. Bak et tungt fly kan radaravstanden være opptil 10 nautiske mil når etterfølgende fly er klassifisert som “lett”.