Hopp til innhold

Planlagt by

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Brasils nasjonalkongress (Congresso Nacional) i Brasília, en by som ble designet av Lúcio Costa, Oscar Niemeyer og Roberto Burle Marx i 1956 og ble hovedstad i 1960. Brasília har i dag omkring tre millioner innbyggere og er verdens største by som ikke fantes på begynnelsen av 1900-tallet.
Sandkasselek ved en barnehage i Eisenhüttenstadt 1954. Eisenhüttenstadt («jernverksbyen») var den første «sosialistiske byen» i Øst-Tyskland. Byen het opprinnelig Stalinstadt og ble anlagt med bolig- og fritidsområder i tilknytning til stålverket der.

Planlagt by eller ny by er en by eller et tettsted som har blitt planlagt fra begynnelsen av og som har vokst frem mer eller mindre i tråd med planen. Flere av verdens hovedsteder er slike planlagte byer, blant annet Washington D.C. i USA, Canberra i Australia, Brasília i Brasil, Islamabad i Pakistan og Dodoma i Tanzania. Planlagte byer er vanligvis konstruert i tidligere underutviklede områder. Det i kontrast til samfunn som har utviklet seg mer tilfeldig etter hvert som behovene og vanskelighetene har meldt seg.

Planlagte byer finnes også i en rekke tidligere kolonier, ikke minst i Nord- og Sør-Amerika.

I Storbritannia brukes betegnelsen new town på planlagte byer som ble grunnlagt i det 1900-tallet for å avlaste storbyene. Eksempler på slike byer er Telford og Milton Keynes.

Nye byer har blitt planlagt i Europa siden den greske antikken. Grekerne bygde nye kolonibyer som var polis slik moderbyen var det. De var heller «datterbyer» enn kolonier i moderne forstand ved at fungerte selvstendig og mer eller mindre uavhengig av «moderbyen».[1] Også antikkens romerne grunnla nye kolonibyer rundt om i Romerriket. Det er imidlertid også spor av planlagt bosetninger av ikke-romersk opprinnelse forhistoriske Nord-Europa.

De fleste planlagte bosetningene i middelalderen ble opprettet i perioden fra rundt 1100- til 1300-tallet. Alle former for landherrer, fra de med høyest til de med lavest rang, forsøkte å opprette landsbyer og byer på sine eiendommer, for således å skape økonomisk, politiske og/eller militær makt. Bosetterne var vanligvis tiltrukket av fordeler av skattemessige, økonomiske og lovmessig art gitt av landherren. Eller de ble tvangsflyttet fra andre steder på hans eiendommer. De fleste nye byene ble ganske små, som eksempelvis bastidene i sørvestlige Frankrike. Men en del av dem ble betydningsfulle byer, eksempelvis Canberra, Cardiff, Leeds, Hertogenbosch, Montauban, Bilbao, Malmö, Lübeck, München, Berlin, Bern, Klagenfurt, Alessandria, Warszawa og Sarajevo.[2]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Fox, Robin Lane (2006): The Classical World, London: Penguin History, ISBN 978-0-14-102141-6, kapittel 2: «The Greeks' Settlements», s. 24f
  2. ^ Boerefijn, Wim (2010): The foundation, planning and building of new towns in the 13th and 14th centuries in Europe. An architectural-historical research into urban form and its creation. Phd. thesis, Universiteit van Amsterdam. ISBN 978-90-9025157-8.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]