Hopp til innhold

Amming

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et barn som ammes, det vil si dier. Amming kan også kalles diegivning.

Å amme er å la avkommet drikke morsmelk fra brystene eller pattene. Å die er å suge morsmelk fra morens bryster eller et pattedyrs patter. Pattedyr ammer altså avkommet sitt, mens avkommet dier mora.

Mennesker

[rediger | rediger kilde]

I Norge er det anbefalt at spedbarn fullammes dvs. at de ikke får annen næring enn morsmelk det første halve leveåret. Amming anbefales deretter videre til barnet er ett år. Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler amming til barn er to år, og lenger hvis mor og barn ønsker det. Det fins ingen øvre grense for hvor lenge barn kan ammes som supplement til annen næring. I noen kulturer har det vært eller er det vanlig å amme barn til fem-–seksårsalderen.

Mengden melk som produseres er individuelt veldig forskjellig, og har ingen sammenheng med brystets størrelse. Vanligvis vil melkeproduksjonen etter hvert automatisk tilpasses til barnets behov: Jo mer barnet drikker (eller jo mer man pumper), desto mer melk produserer brystene. Når man slutter å amme barnet, vil også melkeproduksjonen opphøre etter en stund og vanligvis ikke begynne før slutten av neste graviditet. Det går an å stimulere til melkeproduksjon utenom svangerskap, for eksempel ved adopsjon.

Amming er viktig for barnetm ikke bare på grunn av næringen i melken, men også fordi melken inneholder mange antistoffer og vitaminer som ikke finnes i melkeerstatning. Det er derfor anbefalt å amme barnet så sant (og så lenge) det lar seg gjøre. Også kroppskontakten og nærheten er emosjonelt viktig for både barn og mor. Amming vil også føre til at oksytocin utskilles, så livmoren trekker seg sammen etter fødselen og går tilbake til vanlig størrelse. Ved komplikasjoner kan melken i stedet pumpes ut og gis på flaske. Selv når melken ikke kan pumpes ut og barnet får morsmelkeerstatning, kan barnet ligge inntil morens bare hud for å få sammen kroppskontakten som ved amming.

Mengden miljøgifter i morsmelk har falt i Norge i senere år.[1] Miljøgifter lagret i morens kropp oppnår høyere konsentrasjoner i morsmelken. Det har derfor vært omdiskutert om amming er det sunneste alternativet. Den rådende oppfatningen i dag er at fordelene ved amming veier mye tyngre enn eventuelle ulemper. I områder med dårlig drikkevann er det et ytterlige tungtveiende argument at morsmelken alltid er ren, mens morsmelkerstatning må tilberedes på kokt vann. Det er også omdiskutert om amming kan overføre hiv-smitte til barnet, fordi fullamming beskytter mot smitten, mens delamming vil overføre smitten. Og ulemper med morsmelkerstatning vil i enkelte områder være høyere enn faren for smitte fra mor til barn.

En vanlig komplikasjon ved amming er brystbetennelse. Det kan også ta litt tid før barnet lærer hvordan det skal suge effektivt ved brystet. Av og til kommer ikke melkeproduksjonen i gang eller strekker ikke til. En frivillig organisasjon, Ammehjelpen, gir råd ved komplikasjoner.

Mens barnet fullammes, hender det at eggløsning utsettes, men noen sikker prevensjonsmetode er det ikke.[2]

I Norge regnes amming som et gode, og det er tilrettelagt for amming i lovverket.[3]

Amming i offentlighet blir også stort sett regnet som sosialt akseptabelt. Noen steder er det egne ammerom, eller områder hvor det er skjermet slik at det er lettere å amme. Offentlig amming er i mange land ikke tillatt, det gjelder også noen vestlige land. I land slik som England og Tyskland er det lov, men sosialt omdiskutert, å amme i offentlighet.

Tidligere syn på amming

[rediger | rediger kilde]

I folketroen ble det ikke sett som heldig at småbarn diet sin mor mer enn to år, for det kunne de få «ond tunge» av. I Gausdal het det at om moren lot barnet die til tredje langfredag etter dets fødsel, ville det få «valketunge» som «er farlig med hensyn til avind, idet det barn vil, når det vokser opp, kunne føre uhell over andres kveg ved å se på det.» Borgartingsloven har derfor et forbud mot å la barn die sin mor lenger enn «to faster og til den tredje.»[4]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Miljøgifter i morsmelk, Folkehelseinstituttet
  2. ^ Prevensjon i ammeperioden
  3. ^ «Ammefri», Arbeidstilsynet
  4. ^ Reidar Marmøy: «Gjennom bølgedalen», Vårt folks historie, bind 4, Aschehoug, Oslo 1963 (s. 239)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]