Zeca Afonso

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Zeca Afonso
José Afonso by Henrique Matos 001.jpg
Født2. august 1929
Aveiro
Død23. februar 1987 (57 år)
Setubal
Utdannet ved Universitetet i Coimbra
Beskjeftigelse Sanger-låtskriver, lyriker, komponist, sanger
Nasjonalitet Portugal

José Manuel Cerqueira Afonso dos Santos, kjent som José Afonso, Zeca Afonso eller Zeca, (født 2. august 1929 i Aveiro i Portugal, død 23. februar 1987 i Setúbal i Portugal) var en portugisisk sanger og musiker. Afonso var en av Portugals mest populære sangere på 1900-tallet og ble et symbol på motstanden mot António de Oliveira Salazars regime.

Han bodde perioder i Angola og Mosambik som barn sammen med foreldrene der.[1]

Virke[rediger | rediger kilde]

Afonso og Luís Góis spilte i 1956 inn Fados de Coimbra og brukte da fadoen politisk. «Os Vampiros» (1962) ble forbudt av regimet.[2] Afonsos politiske budskap ble stadig tydeligere og han var i 1973 fengslet en kort periode.[1] Aviser og ukeblader fikk forbud mot å trykke bilder og intervjuer med Afonso. Konsertopptredener ble ofte annonsert i siste liten for at myndighetene ikke skulle rekke å legge hindringer i veien.[3] Coimbra-fado er særlig knyttet Universitetet i Coimbra og studentmiljøet der. Sangerne er oftest mannlige studenter og sangene er muntrere enn Lisbo-fadoen, Afonso var særlig inspirert av Coimbra-fado. Afonso kombinerte fado med rock og latinamerikansk «nueva cancion».[4] Afonso satte musikk blant annet til dikt av Manuel Alegre.[5] Afonso hadde en særegen stemme og han utviklet sin musikkstil med bakgrunn i fadoen fra Coimbra og med inspirasjon fra Afrika, fra den portugisiske landsbygda og fra Europa.[6] [7]

Vernepliktige soldater sendt til Afrika for å kjempe regimets kunne vise sin misnøye å synge Afonsos forbudte sanger.[8]

Da sangen «Grândola, Vila Morena» av Zeca Afonso ble spilt på radioen 25 minutter over midnatt 25. april 1974 var det et hemmelig signal som bekreftet at nellikrevolusjonen gikk etter planen.[9] Programleder for programmet «Limite» på den katolske radiostasjonen Radio Renascença, Jose Vasconcelos, leste høyt linjene fra Afonsos sang: «Grândola, vila morena, Terra da fraternidade, O povo é quem mais ordena...» (Grândola, svidd av sola, Brorskapets land, Folket er det som rår, hos deg...).[10][11] Afonsos tekst omhandlet brorskap, likhet og folkestyre.[12] «Grândola, Vila Morena» (skrevet i 1971) ble fremført i den store konsertsalen Coliseu dos Recreios 29. mars 1974 der publikum sluttet seg til i allsang.[1] Sangen fremføres i Cante Alentejano-stilen, en polyfon sangsjanger fra Alentejo.[13]

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Afonso holdt sin siste konsert Coliseu dos Recreios, Lisboa, 29. januar 1983. Han led av ALS.[14][15] Marcello Carlin skriver at Afonso er Portugals Victor Jara, Woody Guthrie og Bob Dylan i en person.[16] «Os Vampeiros» ble framført under demonstrasjoene mot de økonomiske innstrammingene i 2011 og 2014.[17] Fadostjernen Cristina Branco hyller på albumet Abril (2007) Afonsos minne.[18]

Familien avslo i 2018 et ønske om flytte Afonsos grav til Portugals Panteão Nacional (det «nasjonale panteon» der et lite antall av landets fremste personligheter er gravlagt, blant annet Amália Rodrigues), dette ville vært i strid med hans livsfilosofi uttalte familien. Etter eget ønske ble han gravlagt i stillhet på Cemitério de Nossa Senhora da Piedade, i Setubal.[19]

Minnesmerke over nellikrevolusjonen i byen Grândola, i Setúbal (distrikt), med notene til Afonsos sang «Grândola, Vila Morena»

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Baladas e Cancoes (EMI, 1967)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Millward, S. (2016). Fast Forward: Music And Politics In 1974. Troubador Publishing Ltd.
  2. ^ Cunha, C. A., & Cunha, R. (2010). Culture and customs of Portugal. ABC-CLIO.
  3. ^ Portugals forbudte protestsanger. VG, 7. august 1970, s. 15.
  4. ^ Broughton, Simon, Mark Ellingham, Richard Trillo (red) (1999): World Music: Africa, Europe and the Middle East. Rough Guides.
  5. ^ «Named: Augustina Bessa-Luís and Manuel Alegre for Nobel Prize - Portugal». Portuguese American Journal (engelsk). 15. februar 2018. Besøkt 12. januar 2019. 
  6. ^ Manuel Alegre. «Expresso | “Um provençal moderno”». Jornal Expresso (portugisisk). Besøkt 12. januar 2019. 
  7. ^ «Expresso | “O Símbolo da liberdade”». Jornal Expresso (portugisisk). Besøkt 12. januar 2019. 
  8. ^ Campos, Â. (2017). An Oral History of the Portuguese Colonial War: Conscripted Generation. Springer.
  9. ^ Baumgarten, Brita (2017). «The children of the Carnation Revolution? Connections between Portugal’s anti-austerity movement and the revolutionary period 1974/1975». Social Movement Studies (vol 16, nr 1). 
  10. ^ Maxwell, K. (1997). The making of Portuguese democracy. Cambridge University Press.
  11. ^ «Grândola, Vila Morena». www.ub.uio.no (norsk). Universitetsbiblioteket. Besøkt 14. januar 2019. 
  12. ^ Costa, R. (2017). From Dictatorship to Democracy in Twentieth-Century Portugal. Springer.
  13. ^ «UNESCO - Cante Alentejano, polyphonic singing from Alentejo, southern Portugal». ich.unesco.org (engelsk). Besøkt 14. januar 2019. 
  14. ^ «Expresso | “Insisto não ser tristeza” é lema de comemorações dos 30 anos da morte de Zeca Afonso». Jornal Expresso (portugisisk). Besøkt 13. januar 2019. 
  15. ^ «“Insisto não ser tristeza” é lema de comemorações dos 30 anos da morte de Zeca Afonso». Expresso. 18. januar 2017. 
  16. ^ Carlin, Marcello. The Blue in the Air. John Hunt Publishing, 2011.
  17. ^ Portugals helomvending. Le Monde Diplomatique, 5. oktober 2017.
  18. ^ Tamt sidespor fra fadostjerne. Dagsavisen, 1. desember 2007.
  19. ^ «Expresso | Família não quer Zeca Afonso no Panteão». Jornal Expresso (portugisisk). Besøkt 12. januar 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]