Amália Rodrigues

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Amália Rodrigues
Amália Rodrigues 1969.jpg
Født 23. juli 1920
Fundão
Død 6. oktober 1999 (79 år)
Lisboa
Nasjonalitet Portugal
Utmerkelser Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres, storkorset av Isabella den katolskes orden, storkors av Santiago av sverdets orden, storkorset av Infante Dom Henriks orden, ridder av Æreslegionen

Amália Rodrigues (født som Amalia Rebordao da Piedade Rodrigues 23. juli 1920 i Alfama, Lisboa, død 6. oktober 1999 i Lisboa[1]) var en portugisisk fadoartist.[2] Detaljene om hennes fødsel og tidlige år er usikre.[3]

Hun fikk kallenavnene «Fadodronningen» og «Portugals sjel» på grunn av sin popularitet og sine kunstneriske evner. I Portugal var hun bare kjent som Amália.[3] Hennes karriere strakk seg over 60 år helt frem til sine siste år. Amália bidro sterkt til å gjøre fado kjent internasjonalt.[4] "Coimbra" ("April in Portugal") var en internasjonal hit. Hun holdt sin første konsert i 1938 (eller 1939[1] da hun opptrådte på nattklubben Retiro da Severa[5]) og begynte å opptre på nattklubber. Innen et år var hun en stjerne. I Brazil i 1944 spilte hun inn sin første plate.[5] Hun fikk internasjonalt gjennombrudd med filmen Les amants du Tage (1955) og hun hadde omtrent samtidig sin første konsert på Olympia i Paris. Hun ble fransk æresborger i 1958. Søsteren Celeste Rodrigues gjorde også suksess som sanger.[2] Hun medvirket i et dusin portugisiske filmer og turnerte over hele verden. Hun trakk seg tilbake etter en verdensturne i 1990.[1][5]

Regjeringen erklærte umiddelbart tre dager landesorg da hun døde, hun fikk statsbegravelse og sarkofagen ble plassert i «den nasjonale panteon» (Panteão Nacional).[3]

«For meg er fado skjebnen, det er livet», sa hun.[5] Hun ble beskyldt for å ha dratt nytte av et godt forhold til Salazars regime. For å vise at hun var en demokrat spilte hun inn Grândola, Vila Morena, sangen som tidligere hadde signalisert at nellikrevolusjonen var i gang.[3] Sangen var forbudt under diktaturet og da den ble spilt på radioen var det et hemmelig signal om sette i verk planen om å styrte regjeringen.[6]

Rodrigues' sarkofag i Panteão Nacional med friske blomster.

Arven etter at Amalia er blitt ført videre av blant andre Mariza Reis Nunes og Ana Moura.[7]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Lentz, Harris M. (2000). Obituaries in the Performing Arts, 1999. MacFarland. 
  2. ^ a b Cappelens musikkleksikon. Oslo: Cappelen. 1980. s. 504. ISBN 8202036909. 
  3. ^ a b c d «Amalia Rodrigues». The Economist. 14. oktober 1999. ISSN 0013-0613. Besøkt 18. februar 2017. 
  4. ^ «Hvorfor får vi ikke fado?». VG. 15. februar 1967. s. 15. 
  5. ^ a b c d OLIVER, MYRNA (7. oktober 1999). «Amalia Rodrigues; Portuguese Singer Helped Bring 'Fado' Music to the World». Los Angeles Times (engelsk). ISSN 0458-3035. Besøkt 18. februar 2017. 
  6. ^ Baumgarten, Brita (2017). «The children of the Carnation Revolution? Connections between Portugal’s anti-austerity movement and the revolutionary period 1974/1975». Social Movement Studies (vol 16, nr 1). 
  7. ^ http://www.thenational.ae/arts-life/musicians/abu-dhabi-festival-2017-fado-singer-mariza-opens-up-about-her-early-struggles-and-overnight-success