Ye Mingchen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ye Mingchen
Ye Mingchen.jpg
Født1807[1][2][3]
Hanyang
Død1859[1][2][3]
Kolkata
Gravlagt Hanyang
Beskjeftigelse Politiker
Nasjonalitet Qing-dynastiet

Ye Mingchen (forenklet kinesisk: 叶名琛; tradisjonell kinesisk: 葉名琛; pinyin: Yè Míngchēn; Wade–Giles: Yeh Ming-ch'en, jyutping: Jip6 ming4 sam1; født 1807 i Hanyang i provinsen Hubei i Kina, død 1859 i Calcutta i Britisk India) var en ledende mandarin og politiker under Qingdynastiets tid, kjent for sin motstand mot britisk innflytelse i Guangzhou etter Første opiumskrig og sin rolle mens han var visekonge der (1852–1858) ved utbruddet av Annen opiumskrig.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Ye kom fra en akademisk familiebakgrunn, og fikk høyeste grad ved den keiserlige embedsmannseksamen i 1835. Deretter hadde han en kort stund vervet som kompilator ved Hanlinakademiet, det keiserlige embedsverks eliteinstitusjon i Beijing. I 1838 ble Ye utnevnt til prefekt for Xing'an i provinsen Shaanxi, og han steg deretter raskt i gradene i Qing-dynastiets embedsverk. Han var kretsintendant for Yanping i Shanxi, saltinspektør i Jiangxi, tilsynskommisjonær i Yunnan og finanskommisjonær først i Hunan, så i Gansu og til slutt i Guangdong.

Konflikter med britene[rediger | rediger kilde]

Elveløpene fra Guangzhou (Canton) ned til Bocca Tigris (til høyre).

I 1848 ble Ye utnevnt til guvernør for provinsen Guangdong. Dermed kom han snart i åpen motsetning til Storbritannia, fordi han nektet britiske handelsmenn å residere inne i selve Guangzhou, noe britene mente de hadde sikret seg rett til ved den traktat de da hadde påtvunget kineserne, Nanjingtraktaten. I virkeligheten var det her en diskrepans mellom kinesisk og engelsk tekst. Den kinesiske tekst innrømmet utlendingene bare midlertidig opphold i traktathavnene.[4]

Yeh tas til fange av britiske styrker og føres til et krigsskip.

Som en erkjentlighet for å - tilsynelatende - suksess i å holde britene fra å bosette seg i Guangzhou, utnevnte Qing-regjeringen ham til visekonge av Liangguang (Liangguang tilsvarer de to provinser Guangdong og Guangxi) og til keiserlig kommisjonær i 1852. Dette eleverte ham til den fremste embedsmann i den praktiske kontakt med Vesten. Ye Mingchen forble standhaftig mot britenes krav, men han maktet å stå imot britisk militærmakt. Konflikten med Storbritannia ble tilspisset i oktober 1856. Da tok Ye arrest i den kinesisk-eide lorcha Arrow, som var et piratskip som da ulovlig førte britisk flagg.[5] [6] Under aksjonen krenket kineserne (ifølge britene) det britiske flagg. Ye Mingchen nektet å be om unnskyldning.

Dermed bombarderte krigsskip som lå ute på Perlefloden visekongens Guangzhou-residens og ødela den fullstendig. (Nå står byens katolske domkirke der - Steinhuskatedralen i Guangzhou.) Ye svarte med et dekret til befolkningen i Guangzhou om å «stå samlet om å utrydde disse brysomme engelske illgjerningsmenn» og utlovet en dusør på hundre dollar for hodet til enhver engelskmann. Samtidig ble de britiske faktorier utenfor byen brent ned til grunnen som represalie.

Alt dette gav briter og franskmenn foranledningen til å gå til ny krig, den krig som ble kjent som Annen opiumskrig.

Ved utbruddet av konflikten beordret Ye Mingchen alle kinesiske soldater som bemannet fortene ved elvemunningen om ikke å åpne ild mot de inntrengende vestlige krigsskipene. Det gjaldt fremfor alt de strategisk avgjørende festningsverkene ved Bocca Tigris (Humen), Weijuan- og Shajiao-fortene. Dermed ble fortene tatt av britene med letthet, og angrepet på Guangzhou fortsatte. Litt senere, i januar 1858, klarte britene med hjelp av sin fremste diplomat på stedet, Harry Smith Parkes, å finne og anholde Ye.

De bragte ham som krigsfange til Calcutta i Britisk India. Der tok han ikke til seg føde, men sultet seg selv til døde.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Folk i Guangzhou skal ha hatt stor respekt for Ye Mingchens standhaftighet mot britene. Men de gjorde også narr av hans manglende gjennomføringsevne. Der i byen ble han kjent som «de seks ikke»: «Han ville ikke kjempe, ikke slutte fred og ikke forsvare; han ville ikke dø, ikke kapitulere og ikke flykte».

Ye nøt en stund Xianfeng-keiserens gunst, men det tok slutt da fiendtlighetene brøt ut.

Samtidens britiske folkemening var formet av en negativ propaganda. Han ble ofte karikert i pressen som en legemliggjørelse av kinesisk xenofobi. En skisse av Ye i fangenskap på krigsskipet HMS «Inflexible» fremstilte ham som et avskyelig monster. Det fant bred spredning i den britiske propaganda som ville rettferdiggjøre krigshandlingene.[7]

Men Vestens bilde av ham var ikke negativt overalt. Et eksempel på dette er det tyske forfatter Theodor Fontane, som bodde i London sent i 1850-årene og forfattet et positivt essay om ham.[8]

I offisiell kinesisk historieskrivning fikk Ye lenge skylden for å ha utløst Annen opiumskrig. Men senere er han heller blitt fremhevet som en tidlig kinesisk antikolonialistisk patriot, og et monument til hans minne er blitt reist i Guangzhou.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Faceted Application of Subject Terminology, 9. okt. 2017, Mingchen Ye, 1918425
  2. ^ a b Artnet, 9. okt. 2017, Ye Mingchen, ye-mingchen
  3. ^ a b ye-mingchen, 9. okt. 2017, Ye Mingchen
  4. ^ John King Fairbank: Trade and Diplomacy on the China Coast: The Opening of the Treaty Ports, 1842-1854, Cambridge, MA: Harvard University Press, 1953, bind 1, s. 201f.
  5. ^ http://en.wikisource.org/wiki/China_and_the_Attack_on_Canton
  6. ^ http://en.wikisource.org/wiki/China_and_the_Attack_on_Canton
  7. ^ J.Y. Wong: Deadly Dreams, s. 8
  8. ^ (kinesisk). Tysk original -Theodor Fontane: "Yeh, Eine Studie (Nach Der "Times")." i Sämtliche Werke, redigert av Edgar Gross. München: Nymphenburger Verlagshandlung, 1959. Bind 18a, s. 797-806.
  9. ^ Article Arkivert 29. oktober 2013 hos Wayback Machine. from Southern Metropolis Daily (kinesisk).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Arthur W. Hummel, Sr., red.: Eminent Chinese of the Ch'ing Period (1644-1912). 2 vols. Washington: United States Government Printing Office, 1943.
  • Huang Yen-yü. «Viceroy Yeh Ming-ch'ên and the Canton Episode (1856-1861)», i Harvard Journal of Asiatic Studies 6, no. 1 (1941): 37-127.
  • John J. Nolde: «The 'False Edict' of 1849», i Journal of Asian Studies 20, no. 3 (1961): 299-315.
  • J. Y. Wong: Yeh Ming-Ch'en: Viceroy of Liang Kuang 1852-8. Cambridge, New York: Cambridge University Press, 1976.