Vera Zasulitsj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vera Zasulitsj
Zasulich-vera.jpg
Født27. juli 1849[1]
Mikhaylovka
Død8. mai 1919[2][1][3][4] (69 år)
St. Petersburg[5]
Gravlagt Literatorskie mostki
Beskjeftigelse Skribent, journalist, politiker
Parti Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk

Vera Ivanovna Zasulitsj (russisk: Вера Ивановна Засулич, født 8. oktober (g.s.: 27. september) 1849 i Mikhajovka i guvernementet Smolensk i Russland, død 8. mai 1919 i Petrograd) var en russisk revolusjonær.

Lov og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Vrea Zasulitsj ble født som en av fire døtre til en fattig familie fra det lavere aristokrati. Da hun var tre år gammel døde hennes far, hvorpå moren sendte henne til en mer velstående del av familien; Mikulisj-familien i Bjakolovo. Her bodde hun til hun avsluttet skolen i 1866.

Politisk engasjement[rediger | rediger kilde]

Så flyttet hun til Sankt Petersburg, der hun fikk arbeide på et kontor. Snart ble hun involvert i radikale politiske grupper og underviste fabrikksarbeidere i å lese og skrive. Hennes kontakter til den russiske revolusjonære leder Sergej Netsjajev førte til arrest og fengsling i 1869. Etter løslatelse i 1873 bosatte hun seg i Kiev, hvor hun slo sig til Kievopprørerne – en revolusjonær gruppe avf Mikhail Bakunin-anarkisttilhengere – der hun ble en respektert leder av bevegelsen. Hennes livslange revolusjonære venn Lev Dejtsj skrev i den forbindelse:

Vera Zasulitsjs intellektuelle utvikling og i særdeleshet det at hun var så belest, gjorde at hun var mer fremmelig enn de andre medlemmer av vår gruppe. ...Enhver kunne se at hun var en bemerkelsesverdig ung kvinne. Man ble slått av hennes oppførsel, spesielt hennes ekstraordinære ærlighet og hennes uaffekterte relasjoner med andre[6].

Attentatet på Trepov[rediger | rediger kilde]

I juli 1877 ble Sankt Petersbuorg rammet av en politisk skandale da den politiske fange Aleksej Bogoljubov nektet å ta av hatteb i general Fjodor Trepovs nærvær. Trepov, guvernør av Sankt Petersburg, var kjent for sin ledende rolle i nedkjempelsen av polske opprørere i 1830 og 1863. Som straff for sin oppsetslighet lot Trepov Bogoljubov piske, noe som opprørte ikke bare de revolusjonære men forarget langt inn i den sympatiserende intelligentsia. En gruppe på seks revolusjonære planla å drepe Trepov, men Zasulitj var på egen hånd den første til å reagere. Hun venter til dommen over Bogoljubov ble proklamert, hvorpå hun den 24. januar 1878, skjøt og alvorlig såret Trepov.

Ved en meget omtalt rettssak fant en uavhengig og sympatiserende jury henne ikke skyldig. Hun ble løslatt og flyktet før hun kunne bli arrestert på nytt. Med mordforsøket ble hun en helt for den radikaliserte del av det russiske samfunn – men selv vendte hun seg mot terrorkampanjen som skulle lede til snikmordet på tsar Aleksander II i 1881.

Marxisme[rediger | rediger kilde]

Vera Zasulitj var flyktet til Sveits der hun ble marxist og i 1883 sammen med Georgij Plekhanov og Pavel Akselrod hjalp til med å stifte gruppen Frigjørelsen av arbeidet (russisk: Освобождение труда). På foranledning av gruppen oversatte Vera Zasulitj en rekke av Karl Marx' verker til russisk, noe som hjalp til marxismens suksess blant russiske intellektuelle i 1880-årene og 1890-årene, og en av faktorene som førte til dannelsen av Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (russisk: Российская социал-демократическая рабочая партия, RSDRP) i 1898. I midten av 1900-årene slo lederne av en ny generasjon av russiske marxister, Julius Martov, Vladimir Lenin og Aleksandr Potresov seg til Zasulitsj, Plekhanov og Akselrod i Sveits. Trass i spenninger de to grupper imellom lyktes det de seks å bli enige om grunnleggelsen av Iskra, en revolusjonær marxistisk avis, der de også selv ble redaksjon. De var imot de mer moderate marxister (kjent som «økonomene») såvel som eksmarxister som f.eks. Pjotr Struve og Sergej Bulgakov, som de brukte en stor del av 1900-1903 til å motdebattere i Iskra.

Mensjevikleder[rediger | rediger kilde]

Det lyktes de seks redaktører av Iskra å organisere en pro-Iskra annen kongress av RSDRP-partiet i Brüssel og London i 1903. Imidlertid frakajonerte Iskra-tilhengerne seg plutselig uventet i to grupper; Lenins bolsjevikker og Martovs mensjevikker. Vera Zasulich støttet opp om mensjevikene.

Etter revolusjonen i 1905 vendte hun tilbake til Ruasland, men mister interessen for revolusjonær politikk. Hun støtter den russiske krigsdeltagelse under Første verdenskrig og motsatte seg Oktoberrevolusjonen i 1917.

Død[rediger | rediger kilde]

Hun døde i Petrograd (Sankt Petersburg) den 8. mai 1919.

Lev Trotskij, som var venn av Vera Zasulitsj, skrev i sin bok Lenin i London i 1903:

Zasulitsj var en besynderlig person og en besynderlig attraktiv en. Hun skrev meget langsomt og led egentlig av skapelsestortur ... Vera Ivanovna skriver ikke, hun samler mosaikker, sa Vladimir Iljitaj [Lenin] til mwg den gang, og rent faktisk nedførte hun hver swtning separat, gikk langsomt frem og tilbake i rommet, tøffer omkring i sine tøfler, røkte konstant hjemmelavede sigaretter og kastet stubbene og halvrøkte sigaretter overalt omkring seg på alle vinduskarmer og bord, og strøk aske over jakke, hender, manuskripter, glass med te og over sine gjester. Hun forble til slutten den opprinnelige radikale intellektuelle på hvem marxisme skjebnen påførte marxisme. Zasulitsjs artikler viste at hun til en overraskende grad hadde adoptert marxistisk teoretiske elementer av marxismen. Men det moralske grunnlag fra de russiske radikale fra 70-årene forble uberørte av henne til hennes død.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb10721464c
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Vera Ivanovna Zasulich, biography/Vera-Ivanovna-Zasulich
  3. ^ FemBio, 9. okt. 2017, Vera Iwanowna Sassulitsch, 24181
  4. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Засулич Вера Ивановна, 27. sep. 2015
  5. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Засулич Вера Ивановна, 28. sep. 2015
  6. ^ Lev Deich. "Yuzhnye buntari" i Golos Minuvshego, Vol. 9, p.54. Sitert i Five Sisters: Women Against the Tsar, red. Barbara A. Engel, Clifford N. Rosenthal, Routledge, 1975, reprinted in 1992, ISBN 0-415-90715-2, pp.61-62.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]