Vassholmene
| Vassholmene | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Administrasjon | |||
| Land | Norge | ||
| Posisjon | |||
 Vassholmene 59°52′27″N 10°37′20″Ø | |||
Vassholmene, før kalt Vasholmene, er to øyer i Indre Oslofjord i Bærum kommune. Ytre Vassholmen er den ytterste, eller sørligste, av øyene. Øya er på ca. 13 mål og er offentlig eid friluftsområde med naturreservat på sørspissen. Det ligger flere bevaringsverdige bygninger her. Blant dem er huset mot øst, Nissenhuset, som Kystleden Indre Oslofjord disponerer og leier ut. Bærum Seilforening disponerer de andre husene på holmen. Indre Vassholmen ligger innenfor, nærmere Snarøya, og er på om lag 20 mål og har ca. 20 fastboende.
Historikk[rediger | rediger kilde]
Vassholmene er omtalt i skriftlige kilder første gang i 1594, den gang kalt Fladholmen av biskop Jens Nilssøn. Han skrev at her fantes det ferskvann med karuss, en fisk av karpefamilien som opprinnelig ble innført til Norge av munker. De kan overleve i brakkvann, og var på den tiden en populær matfisk for den norske eliten. Navnene Indre og Ytre Vassholmen forteller klart om vannkildene, det er flere brønner på holmene den dag i dag.
Det har vært fast bosetting på Indre Vassholmen siden 1886, da Nils Pedersen Gjeita (1832–1898) fra naboøya Geita kjøpte øya for 999,99 kroner, sammen med sine to døtre og svigersønner. De kjøpte holmen av familien Strøm, som eide Strøm gård på Snarøya. Rundt 1900 bodde det ca. 20 mennesker på Vassholmene, i 1920 var tallet økt til 30. De livnærte seg hovedsakelig av fiske etter blant annet brisling, torsk, makrell, ål og hummer. Da øya ble bebygd, fantes det ifølge tradisjonen bare ett tre her – en stor furu nord på øya. Ellers var det sparsomt med vegetasjon på begge holmene. Beboerne rodde inn jord, busker og frukttrær til øyene og forvandlet eiendommene til fruktbare og trivelige hager, hvor de holdt husdyr som gris og høns i uthusene.
Unionsvenner[rediger | rediger kilde]
En sommerdag før 1905 var unionskongen Oscar II på seiltur, og mistet slepejolla i sundet mellom Indre Vassholmen og Snarøya. En av beboerne på Indre Vassholmen så hva som hadde skjedd, og kastet seg i robåten og reddet den kongelige jolla. Kongen takket behøring for hjelpen og ga redningsmannen to kroner, preget med kongens portrett, i belønning. I folkeavstemningen før unionsoppløsningen i 1905 stemte alle de stemmeberettigede mennene på Vassholmen nei til å oppløse unionen, visstnok i sympati med seilerkongen de var blitt så glade i. I hele Norge var det til sammenlikning bare 184 som stemte nei, mens 378 000 stemte ja til å komme ut av unionen med Sverige.
I 1921 ble det bygd et opplagssted med slipp på Indre Vassholmen, og litt seinere kom et bunkringssted for småbåter. Slik fikk øyboerne et nytt bein å stå på i tillegg til fisket. Disse virksomhetene ble drevet av fastboende, og er nå nedlagt.
Okkupasjonsårene[rediger | rediger kilde]
Under andre verdenskrig ble Indre Vassholmen besatt av tyske soldater, som blant annet satte opp tre luftvernkanoner for å forsvare okkupasjonsmakten mot allierte angrep mot Fornebu flyplass og ellers overvåke skipsleia inn til hovedstaden, mellom Vassholmene og Nesoddenlandet. De bygde flere brakker på øya, og i noen av dem holdt de i perioder russiske krigsfanger. Noen av tyskerbrakkene står der den dag i dag, om enn noe ombygde. Flere av Vassholmens beboere deltok selv i motstandsarbeidet, og har fortalt om overfarter med illegalt materiale ombord i båtene. Det hendte at de ble overrasket og "flombelyst" av de tyske vaktpostenes lyskastere i sundet mot Snarøya.
Vestfjordens Seilforening[rediger | rediger kilde]
Vestfjordens Seilforening ble stiftet på Indre Vassholmen i 1921 og arrangerte populære regattaer der, hvor blant andre Kronprins Olav, senere Kong Olav, var en hyppig deltaker. De første årene seilte vassholmboerne med bruksbåtene sine, snekker. Senere anskaffet de egne regattabåter, og bygde selv blant annet flere 19 1/2 m2 spissgattere. Foreningen har hatt flere fremragende seilere blant medlemmene. Blant dem er Thor Thorvaldsen som tok OL-gull i drake både i London 1948 og Helsingfors 1952, og Christopher Gundersen som ble verdensmester i Europajolle i 2004. I dag har seilforeningen mange aktive seilere innen snipe- og Nordisk Folkebåt (IF)- klassene. Startplassen for regattaer ble flyttet fra Indre til Ytre Vassholmen etter at Bærum kommune kjøpte Ytre Vassholmen i 1968. Det blir lagt ut flytebrygger på Ytre Vassholmen i sommerhalvåret til bruk for både seilerne og andre som benytter seg av friområdet og Kystledhytta. Høsten 2010 ble Vestfjordens Seilforening slått sammen med Bærum Seilforening.
I dag[rediger | rediger kilde]
De om lag 20 fastboende som i dag bor på Indre Vassholmen er i hovedsak etterkommere av de som kjøpte øya i 1886. Vassholmene er uten vei- og ferjeforbindelse til fastlandet, og Indre Vassholmen har heller ingen offentlige brygger. Hver familie har flere småbåter liggende ved egne brygger for å kunne komme til jobb, skole og fritidsaktiviteter. Ingen andre øyer i Indre Oslofjord uten fastlandsforbindelse har så mange innbyggere på helårsbasis. Indre Vassholmen er derfor unikt i Indre Oslofjord; Øya har et livskraftig nærmiljø som bokstavelig talt er forankret i en kystkultur som spenner over flere århundrer.
Naturforhold[rediger | rediger kilde]
Sørspissen av Ytre Vassholmen har vært naturreservat siden 1979. Det er ilandstigningsforbud her fra 15. april til 15. juli. Resten av året skal ferdselen foregå slik at plante- og dyrelivet skades og forstyrres minst mulig, særlig av hensyn til sjøfuglene og deres hekkeplasser. I 2005 hekket 161 par i reservatet. Gråmåker hadde flest reir. Ellers var det hekking av sildemåke, ærfugl, svartbak, fiskemåke, tjeld, grågås, hvitkinngås og kanadagås. På øya finnes et spesielt guanopåvirket vegetasjonssamfunn. Det er også funnet kalktørrenger, bergknappsamfunn og kantkratt på øya. Hele øya anses å være en verdifull botanisk lokalitet for Oslofjordregionen.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- M. Tveten, Gamle fiskere og strandsittere i Oslo Vestfjord, Høvik Bok & Papirhandel, 1942
- Randi Bøen, Vasholmen – et paradis i Indre Oslofjord, hefte, 1995
- Harald Bjelvin (red), Snarøya mot et nytt århundre, Snarøen Vel, 2004
- Budstikka Pluss, "Nei!" i 1905, journalist Sonia Jensen, s. 38-39, 5. februar 2005