Værøy-ulykken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Værøy-ulykken
Luftfartsulykke
Dato12. april 1990
ÅrsakBrudd i haleror
LandNorge
Passasjerer3
Mannskap2
Omkomne5
Skadde0
Overlevende0
Luftfartøy
Siste mellomlandingRøst
Omkomne5

Værøy-ulykken
67°41′0″N 12°40′0″E

Værøy-ulykken var en flyulykke ved Værøy lufthavn den 12. april 1990. Ulykkesflyet, en de Havilland DHC-6-300 Twin Otter fra Widerøe, styrtet i havet umiddelbart etter avgang og alle fem ombord mistet livet.

Værøy-ulykken førte til en kraftig debatt om sikkerheten på kortbaneflyplassen på Værøy. Flyplassen hadde åpnet bare fire år tidligere, og hadde lav regularitet på grunn av sterke vindbegrensninger. Etter ulykken ble flyplassen stengt for offentlig trafikk og øya er etter det betjent luftveien fra og til Bodø med Norges eneste passasjer-rute med helikopter som flyr til og fra Værøy helikopterhavn, Tabbisodden som ble åpnet 1. august 1993.

Rapport fra Havarikommisjonen forelå 25. februar 1991 og konkluderte med at årsaken til havariet var at flyet kom inn i vindforhold som oversteg det flyet var konstruert for. Dermed oppstod brudd i haleroret som medførte at flyet ikke lenger kunne kontrolleres.

Det fremkom også at vindstyrken på flyplassen var over selskapets begrensninger for avgang og at både selskapet og flygerne hadde fra flere hold vært utsatt for betydelig press relatert til regulariteten ved flyplassen.[1]

Inn- og utflygingen samt selve landingsfasen og området der flyet havarerte, var kjent for spesielle turbulensproblemer. En spesiell gruppe flygere med omfattende erfaring, ansatt i Widerøe, hadde også frarådet den valgte plassering av flyplassen.[1].

Etter ulykken og frem til lufthavnen ble lukket, var det bare to Widerøe-flygere som gjennomførte flygninger til og fra Værøy lufthavn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ulykkesrapport Statens havarikommisjon for transport