Ulfberht

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Inskripsjonen «+VLFBERHT +» på et sverd ved Germanisches Nationalmuseum. Dette sverdet tilhører «Gruppe B» slik definert av Alan Williams.

Ulfberht er en transkripsjon av «+VLFBERH+T», funnet på germanske sverd fra 700- til 1000-tallet. Omtrent 170 sverd med denne inskripsjonen, eller varianter av den, er funnet i Europa - de fleste i Skandinavia.[1] Inskripsjonen kan være et slags varemerke eller et familienavn.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Handelsveien Volga-ruten, ble stengt på 1000-tallet av russere, og sverdprodusentene ble dermed hindret i å skaffe digelstål brukt i produksjon av sverdet.[3] Karboninnholdet i digelstål som ble laget i India, Persia, og Sentral-Asia lå omtrent på 1,2 % og noen ganger så høyt som 1,6 %. Slik høykarbon stål, er en hypoeutektisk legering og trenger ingen varmebehandling.[4]

Flere varianter finnes av inskripsjonen, blant annet +VLFBERHT+ og VLFBERH+T.[5] Korsene som er en del av inskripsjonene kan tyde på at sverdenes produksjonssted var styrt av presteskap eller abbed.[5] «Ulfberht» er muligens navnet til personer som hadde hovedansvaret for produksjonen av disse sverdene. Smeder, i likhet med størstedelen av befolkningen, var analfabeter. Derfor er det tvilsomt at «Ulfberht» er navnet på smeder som laget disse sverdene.[5]

Forfalskninger ble laget i samtiden, men hver av disse har en tredjedel av mengden med karbon som de ekte sverdene har.[3] Forfalskningene inneholder ikke digelstål i motsetning til de ekte sverdene.[3]

Sverdene har en «blodrenne» på hver side av sverdbladet.[1] Tykkelsen på sverdet er 3 millimeter mellom de to blodrennene.[1]

De ekte sverdene har for det meste blitt funnet i elver.[3] Alan Williams finner det sannsynlig at et sverd har endt opp i en elv ved at noen på vei hjem har falt i elv mens de har vært beruset på alkohol, og da mistet sitt sverd.[3]

De fleste av disse sverdene har en form tilhørende type 10 (type X) i Oakeshott-klassifiseringen.

I bok av 2012 forklarer Alan Williams at hyperectoid steel har karboninnhold over 0,8 % («gruppe én»); eutectoid steel - rundt 0,8 % («gruppe to»). Sverd med kant av herdet stål med som oftest rundt 0,8 % karboninnhold, ligger rundt en kjerne av jern («gruppe tre») ; kant av uherdet stål med som oftest rundt 0.4% karboninnhold ligger rundt en kjerne av jern («gruppe fire») ; jernklinger har karboninnhold mindre enn 0,2 % («gruppe fem»).[6]

Hardheten til reint jern ligger på rundt 100 på skalaen til Vickers hardhetstest, der måleenhetene er «kg.mm -2».[4] «Ved å absorbere nok karbon til at man lager stål med et karboninnhold på 0,8 %, kalt et eutektoisk stål, så kan hardheten øke til 250 VPH».[4]

Anders Lorange mente at kvaliteten på et sverd var avhengig av karboninnholdet.[7]

Inskripsjonen +VLFBERH+T[rediger | rediger kilde]

Fire Ulfberht-sverd funnet i Norge (Etter Lorange 1889).

Sverd som regnes å høre til kategorien med inskripsjonen +VLFBERH+T:

  • «1483»
  • «3149». Museet gjenåpnes for publikum i 2018.
  • «2548:839»
  • Virumaa Museum, Rakvere, Estonia «RM 587/A21»
  • Estonian History Museum, Tallinn «A.580:2020»
  • To andre sverd i privat eie, har Alan Williams funnet å tilhøre denne kategorien.

«Gruppe A» har disse sverdene, for enkelhets skyld, blitt kalt av Alan Williams.[2] «Av disse 14 sverdene er ni lagd av hypereutektoisk stål, og et tiende sverd kan også ha vært det. De andre er lagd av eutektoisk stål» som kan stamme fra et stål som er hypereutektoisert et annet sted.[11] Ikke alle kjente Ulfberht-sverd er blitt undersøkt av Williams.

«+VLFBERHT +» og andre inskripsjoner[rediger | rediger kilde]

Sverd med inskripsjonen +VLFBERHT + kalles i blant «gruppe B» Ulfberht-sverd. Disse «Ulfberht»-sverd har inskripsjon med samme stavemåte, men med et kors etter bokstaven T (d.v.s. +VLFBERHT + ). Disse har en metallurgi som er annerledes fra sverd i gruppe A, men innbyrdes har de likhetstrekk.[12]

  • Olomouc Regional Museum, Tsjekkia: Sverd funnet i en grav i Nemilany fra 900-tallet.
  • Helsinki Kansali Museo, «18402:1c»
  • Bergen Historisk Museum, «1165». Karboninnholdet er kanskje[12] 0,5 %.
  • Helsinki Kansali Museo, «10390:2». I alt synes karboninnholdet å ligge på rundt 0,5 %.[13]
  • Ett sverd er i privat eie.

Sverd i gruppe B har likhet i produksjonsmåte, hardhet, og variant av stavemåte. Likhetene kan tyde på at disse sverd kom fra ett særskilt verdsted, der man prøvde å kopiere klinger med et høyt karboninnhold lik dem som kom fra det opprinnelige «Ulfberht»-verkstedet.[13] «Den skarpe eggen som kunne skapes kunne godt ha lurt en mindre kyndig kunde, men med dybde på kun noen millimeter ville eggen ikke tåle å bli slipt mange ganger».[13]

Sverd tilhørende gruppe C og -D, i Alan Williams kategorisering, stammer heller ikke fra det opprinnelige «Ulfberht»-verkstedet.[11]

Gruppe C:

  • «K85-122»
  • «K85-120»
  • Bergen Historisk Museum, «2944»
  • Helsinki Kansali Museum, «3601:2»
  • Bergen Historisk Museum, «2695»
  • «1069»
  • «3993»
  • «1622»
  • To sverd er i privat eie.

Gruppe D:

  • Helsinki Kansali Museum, «6503:20»
  • Bergen Historisk Museum, «1484»
  • Helsinki Kansali Museo, «2767»
  • Pitt-Rivers Museum, Oxford, «inv.no.1555.2580»; i 2009 fortsatt utlånt til Ashmolean Museum.
  • Bergen Historisk Museum, «946»
  • «3315»
  • Helsinki Kansali Museo, «10390:5»
  • Helsinki Kansali Museo, «1174:2»
  • Chertsey Museum sword
  • Institute of History, Tallinn University, «K85.121»
  • «AI 2643:108»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stalsberg, A., 2008: Herstellung und Verbreitung der Vlfberht-Schwertklingen. Eine Neubewertung. Zeitschrift für Archäologie des Mittelalters 36, 2008, 89-118.
  • Williams, A., 2012: The Sword and the Crucible: a history of the metallurgy of European swords up to the 16th century

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Wunderwaffen aus dem Kloster; Süddeutsche; 30. juli 2014 (tysk)
  2. ^ a b c d e f g h Alan Williams, A Metallugical Study of Some Viking Swords, Gladius 29 (2009), 124
  3. ^ a b c d e 1,000 years on, perils of fake Viking swords are revealed
  4. ^ a b c d Alan Williams, A Metallugical Study of Some Viking Swords, Gladius 29 (2009), 122
  5. ^ a b c Anne Stalsberg: The Vlfberht sword blades reevaluated Arkivert 6. november 2015 hos Wayback Machine.
  6. ^ Williams, A., 2012: The Sword and the Crucible: a history of the metallurgy of European swords up to the 16th century. s.118
  7. ^ Williams, A., 2012: The Sword and the Crucible: a history of the metallurgy of European swords up to the 16th century. s.116
  8. ^ a b c d Das Ulfberht-Schwert aus Großenwieden, Stadt Hessisch-Oldendorf, Ldkr. Hameln-Pyrmont
  9. ^ a b c d A Step Closer to the Mysterious Origin of the Viking Sword Ulfberht
  10. ^ Pressemitteilung 29. Juli 2014
  11. ^ a b Alan Williams, A Metallugical Study of Some Viking Swords, Gladius 29 (2009), 139
  12. ^ a b Alan Williams, A Metallugical Study of Some Viking Swords, Gladius 29 (2009), 130
  13. ^ a b c Alan Williams, A Metallugical Study of Some Viking Swords, Gladius 29 (2009), 131