De nasjonalsosialistiske martyrene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Theodor Casella»)
SS' æresvakter ved «Bevegelsens minnesmerke» (Mahnmal der Bewegung), de tyske nazistenes propagandamonument over «blodvitnene» etter ølkjellerkuppet 1923, ved Feldherrnhalle på Odeonsplatz i München. Minnesmerket ble endelig fjernet fra krigsherrehallen i 1947.

«Nazimartyrene» var medlemmer av det tyske nazistpartiet NSDAP som ble drept i sammenstøt med myndighetene eller politiske motstandere i Weimarrepublikken i perioden fra 1923 til Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933. I den nazistiske propagandaen ble det tyske ordet Zeuge, «vitne», brukt istedenfor det greske fremmedordet «martyr», og ofrene ble omtalt som Blutzeugen der Bewegung, «bevegelsens blodvitner».[1]

Betegnelsen ble også brukt om nazistenes «falne helter» etter 1933. De navngitte «blodvitnene» eller «blodofrene» ble viktige i partiets historieskriving, kultpregede heltedyrkelse og seremonielle iscenesettelse.

De seksten «blodvitnene» fra ølkjellerkuppet 1923[rediger | rediger kilde]

Irregulære nasjonalsosialistiske soldater under Hitlers mislykkede ølkjellerkupp, kuppforsøket i München i Bayern 9. november 1923. I alt seksten nazister og fire politifolk ble drept i gateslaget denne fredagen.

De fremste av nazistpartiets martyrer var de seksten som ble drept i sammenstøt med det bayerske statspolitiet 9. november 1923 i forbindelse med ølkjellerkuppet i München.

I det mislykkede kuppet forsøkte nazistpartiets leder Adolf Hitler, støttet av generalen Erich Ludendorff og rundt 3000 tilhengere, å ta makten i den tyske delstaten Bayern. De marsjerende demonstrantene møtte imidlertid motstand fra bevæpnet politi og i alt 20 mennesker mistet livet i gatekampen ved det gamle krigsmonumentet Feldherrnhalle («Feltherrenes hall») på Odeonsplatz.

Nazistpartiets seksten «falne helter» fra «Marsjen mot Feldherrnhalle» (Marsch auf die Feldherrnhalle) var:

Hitler tilegnet første bind av sitt politiske manifest Mein Kampf, som han begynte å skrive mens han satt fengslet etter kuppforsøket, til de seksten martyrene.[2]

Det ene av to «ærestempler», monumentale søylehaller, mellom Köningsplatz i München og Det brune hus, partiets hovedkontor, der de 16 «blodvitnene» lå gravlagt fra 1935. Bildet viser en politiparade på stedet 1938.

Hitler var opprørt over at de ikke fikk et felles gravsted, og 9. november 1935 ble deres jordiske levninger flyttet til Königsplatz hvor de ble gjenstand for en heltekult med religiøse undertoner;[3] Mellom den monumentale plassen og partihovedkvarteret «Det brune hus» var det reist to «ærestempler» der likene ble plassert i store sarkofager. Ved Feldherrnhalle hadde navnene allerede kommet opp på «Bevegelsens minnesmerke» (Mahnmal der Bewegung). Monumentet ble bevoktet kontinuerlig av to bevæpnede SS-menn, og det var hilseplikt for alle som passerte. Under partimøtet i Weimar i juli 1926 hadde Hitler overtatt «Blodfanen» (die Blutfahne), et gjennomhullet hakekorsflagg som Bauriedl hadde båret da hans stupte ved Fledherrnhalle og som heretter ble bevegelsens kanskje viktigste «relikvie».[4]


Rikspartidagene, partiets årlige kongress i Nürnberg fra 1927 til 1938, åpnet dessuten med at navnene på de seksten martyrene ble ropt opp og besvart som tilstedeværende.[trenger referanse] De ble ellers minnet gjennom en årlig markering over hele landet 8. og 9. november, med hovedarrangementet lagt til München.

Alle partimedlemmer som hadde deltatt under kuppet, ble betegnet som «den gamle garden» (Alte Garde), og kunne tildeles utmerkelsen Blodordenen (der Blutorden) som ble opprettet i 1934. I nazipropagandaen ble ofrene og hendelsen i 1923 gjerne beskrevet sammen med slagordet Und ihr habt doch gesiegt, «dere seiret allikevel» eller «tross alt har dere seiret».[5]

I juni 1945 fjernet Den allierte kontrollkommisjonen deres levninger fra ærestemplene og tok kontakt med de etterlatte. Disse ble gitt valget mellom å få sine slektninger begravet i umerkede graver i München eller få dem kremert. Monumentet ble ødelagt av kontrollkommisjonen 9. januar 1947.

Andre nazimartyrer[rediger | rediger kilde]

Medlemmer i Deutsches Jungvolk, Hitlerjugends underorganisasjon for gutter 10–14 år, som æresvakt ved en hitlerbyste og et minnesmerke over nazimartyrene på 1930-tallet. Uniformert iscenesettelse og kultliknende heltedyrkelse preget nazistenes ensrettede samfunn.

Det var også andre som ble drept i sammenstøt, hvorav noen ble fremhevet som eksempler til etterfølgelse. To av de mest kjente er SA-medlemmet Horst Wessel,[6] som skrev teksten til nazibevegelsens fremste kampsang og ble likvidert av kommunister i Berlin i 1930,[7] og Albert Leo Schlageter som ble henrettet som sabotør av franskmennene i Rhinland i 1923.

I utvidet forstand regnet Hitler også den antisemittiske dikteren og forleggeren Dietrich Eckart, som døde lille julaften 1923, blant «bevegelsens blodvitner».

Andre «falne helter» I nazipropagandaen var Wilhelm Gustloff, grunnleggeren av NSDAP i Sveits som ble myrdet i 1936, og Herbert Norkus,[8] medlem i Hitlerjugend og drept av ungkommunister som femtenåring i 1932.[9] Det kom tre romaner og én spillefilm, Hitlerjunge Quex, om Norkus' liv, der gutten ble framstilt som forbilde og helt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tyskland under hakekorset. Oslo: Arbeiderpartiet. 1933. s. 9. 
  2. ^ Hitler, Adolf (1889-1945) (1941). Min kamp. Oslo: Stenersen. s. 9. 
  3. ^ Fest, Joachim C. (1926-2006) (1973). Hitler: en biografi. Oslo: Gyldendal. s. 429. ISBN 8205057915. 
  4. ^ Roberts, Stephen H. (1938). Huset som Hitler bygget. Oslo: Gyldendal. s. 147. 
  5. ^ Bullock, Alan (1914-) (1970). Hitler, tyrannen og tyranniet. Oslo: Aschehoug. s. 28. 
  6. ^ Fest, Joachim C. (1926-2006) (1973). Hitler: en biografi. Oslo: Gyldendal. s. 229. ISBN 8205057915. 
  7. ^ Bullock, Alan (1914-) (1970). Hitler, tyrannen og tyranniet. Oslo: Aschehoug. s. 141. 
  8. ^ Mürer, Niels J. (1898-1980) (1935). Det nye Tyskland. Oslo: Aschehoug. s. 63. 
  9. ^ Roberts, Stephen H. (1938). Huset som Hitler bygget. Oslo: Gyldendal. s. 210.