Tesem
| Tesem | |||
|---|---|---|---|
| urmynden | |||
 Tesem regnes som selveste urmynden | |||
| Hundetype | urmynde, mynde, podenco, pariahund | ||
| Opprinnelse | Oldtidens Egypt | ||
| Egenskaper | Uaktuelt | ||
| Livsløp | (†) | ||
| Størrelse | mellomstor (10-25 kg) | ||
| Passer for | uaktuelt | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | Uaktuelt (FCI #) | ||
| AKC | Uaktuelt | ||
| CKC | Uaktuelt | ||
| KC | Uaktuelt | ||
| UKC | Uaktuelt | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Tesem (hieroglyfene 
former ordet ṯzm gjennom lydtegnene ch z m avsluttet med tegnet av en hund) regnes av mange som selveste urmynden, en progenitor for urmyndene og podencoene, men dette lar seg vanskelig dokumentere i dag, siden den for lengst er utdødd. Det er aldri funnet arkeologiske bevis for at tesem har eksistert, men dette kan ha en annen forklaring enn at den aldri har eksistert. Det er nemlig svært vanskelig, for ikke å si nærmest umulig, å typebestemme en hund med basis i fossile funn. Det finnes imidlertid både fagfolk og legfolk som hevder at tesem kan ha vært et fabeldyr, selv om de fleste eksperter i dag mener at den må ha eksistert.
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]
Den første avbildingen man kjenner av en hund med ringlet hale stammer fra perioden 3800–3600 før Kristus, i den såkalte førdynastiske tiden i Egypt. Tesem framstilles helst med ringlet haleføring, men ikke alltid. I flere jaktscener er nemlig halen enten strukket ut (som under flukt) eller den henger rett ned. Typen er dessuten avbildet med både stående og hengende ører. Jakt med hund er tidligst dokumentert gjennom en avbilding som stammer fra det 4. årtusenet før Kristus.
Urmynden ble avbildet en rekke ganger i den gamle egyptiske kulturen, og den framstår gjerne som en mynde- eller podencolignende hund med ekstreme proporsjoner. Den har som regel et karakteristisk langt og smalt hode, uten markert stopp og med høye, stående ører. Kroppen, som er utstyrt med lange, slanke ben, er myndelignende, slank og aristokratisk elegant. Ryggen, som er rett, avsluttes nesten alltid av en meget karakteristisk krøllhale, som bæres over krysset. Det finnes imidlertid også eksempler på at tesem er avbildet med hengende ører og krøllhale, eksempelvis i et relieff på en stele funnet under arkeologiske utgravninger i Koptos.[1] Man kan således ikke konkludere med at tesem alltid hadde høye, stående ører, slik den gjerne har blitt framstilt her i vesten.
Tesems betydning
[rediger | rediger kilde]
[2]Det finnes mange avbildninger av både tesem og andre myndelignende hunder i den gamle egyptiske kulturen. Man kan derfor slå fast at hunden må ha vært viktig. At den også er avbildet i mange av faraoenes gravkamre, herunder også på steler, bare forsterker dette inntrykket. Det gjør også det faktum at hunden enten omtales som tesem (ṯzm) eller hund (iw 
), som kan oversettes som «dyr som bjeffer» eller «dyr som sier voff»). Av og til ble hunder også beskrevet som iwiw, noe som altså kan oversettes som «voff-voff» eller «dyr som sier voff-voff». Det er uklart om tesem kunne bjeffe, men man skal være forsiktig med å indikere at dette eventuelt kan ha en sammenheng med hvorfor egypterne åpenbart skilte mellom tesem og andre hunder. Spesielt fordi inskripsjonene ikke finnes i forbindelse med avbildinger som kan bidra til en tolkning av spørsmålet. Det er imidlertid klart at mange av dagens urhunder og pariahunder ikke kan bjeffe normalt, noe som også indikerer at de ofte er svært primitive.
Det finnes også en rekke (over sytti er funnet) eksempler på at hunder hadde egennavn[3], ofte i form av et beskrivende navn. For eksempel navn som «Trofast», «Sterk», «Modig», «Tyvbiter» eller «Nordavind», ja selv «Ubrukelig» var den en som het. Også navn som enkelt beskrev fargen på hunden er kjent, eksempelvis «Svart» eller «Ibenholt». Noen fikk til og med tallnavn som «Fem» og «Seks», noe som kan indikere at eieren kanskje hadde flere hunder i sitt eierskap. Det er imidlertid uklart om navnene har sammenheng med hunder av tesem-typen eller andre typer.
I denne kulturen er det få andre hunder å observere fra tisepoken før det såkalte mellomriket, men i perioden 2025–1700 f.Kr. og framover endrer dette seg ganske drastisk. Da dukker det oftere og oftere opp avbildinger av hunder med andre øreformer og annerledes haleføring. Alt oftere ser man også andre typer hunder, både mindre typer og kraftigere typer. En av typene som dukker opp er små støverlignende hunder med hengeører. En annen type er store, kraftige kamphunder med molosserlignende trekk. Denne typen ser man ofte avbildet i kamplignende handlinger mellom mennesker, der hunden også aktivt deltar.
Ofte ser man urmynden avbildet i jaktscener, men på mange steder kan man også se at de må ha hatt stor rituell betydning. Urmynden bærer alltid halsring og går av og til i bånd, så det er klart at det dreier som om hunder som har et eierskap. Det er derfor også grunn til å tro at denne hunden, i hverfall for noen, må ha vært en viktig sosial partner. Om den er avbildet sammen med andre hunder, blir den gjerne framstilt på en mer verdig måte enn disse. Enten i form av væremåte, utsmykning eller selve plasseringen i avbildingen. Fra ulike inskripsjoner, blant annet fra gravkamre, er det kjent at fødselen av en myndevalp (jaktmynde) bare ble overgått av det å få en sønn. Myndelignende hunder ble også balsamert og begravet sammen med sin eiere, noe vi se av de mange mumifiserte hundene som er funnet i egyptiske graver gjennom årene.
Arven fra tesem
[rediger | rediger kilde]
Blant oppdrettere og kynologer i den moderne verden har det vært vanlig i lang tid å ta tesem til inntekt for bestemte hunderaser, eksempelvis basenji, faraohund og ibizahund. De har som regel basert sine påstander med henvisninger til anatomisk og morfologisk likhet mellom den aktuelle rasen og tesem.
Innen kynologien har eksempelvis faraohunden vært hevdet å være «verdens eldste hunderase», en direkte etterkommer av tesem. Det kom nok derfor som en sjokk på mange, da den svenske forskeren Peter Savolainen[4] kunngjorde resultatene fra sin store DNA-undersøkelse om hunder på begynnelsen av 2000-tallet.
Gjennom sine studier med mtDNA kunne Savolainen dokumentere at blant annet faraohunden ikke kunne være stort mer enn ca. 150 år gammel i sin nåværende form. Podencoene som gruppe var ikke engang særlig nært beslektet med våre eldste hunder, urhundene og pariahundene, men falt inn under gruppen av vestlige verdens hunderaser. En lignende mønster gjaldt også for de fleste mynderasene. Det er blant annet blitt dokumentert at alle greyhounder som lever i dag nedstammer fra kun ei tispe, som levde i Storbritannia på 1700-tallet. Å hevde at greyhound er 6 000 år gammel, slik mange har gjort, blir da feil, selv om typen nok kan hevdes å være så gammel. I Norge fikk vi også et «skudd for baugen» med hensyn til norsk elghund grå, som mange har ment stammer fra Vikingtiden eller før. Savolainen kunne imidlertid slå fast at elghunden nok ikke var mer enn ca. 150 år gammel den heller. Derimot ble det bekreftet at nåen få mynderaser, blant annet azawakh, saluki, sloughi og tazi, faller inn i gruppen med våre eldste hunder, sammen med dingo og flere pariahunder.
Tesem har et anatomisk ytre som unektelig peker mot mynder og podencoer, men det har av mange også blitt tolket som en krysning mellom hund og sjakal. Kanskje fordi noen sammenligner tesem med anubis, egypternes dødsgud, som har et hode mange mener illustrerer en sjakal. Morfologisk og anatomisk minner imidlertid tesem mest om en krysning mellom pariahunder og mynder. Siden tesem både er avbildet med stående og hengende ører, samtidig som myndelignende hunder avbildes parallelt i tiden uten krøllhale og med hengende ører, er det nærmest umulig å trekke noen sikre konklusjoner omkring denne staselige hunden, annet enn at den kan har vært en slags stamfar for alle myndelignende hunder som gruppe.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Stela of nADt (Koptos). University College. Besøkt 2017-09-10
- ^ Houlihan, Patrick F., «The Animal World of the Pharaohs», publ. av Thames & Hudson 1997, ISBN 0-500-01731-X
- ^ Janssen, Rosalind & Janssen, Jack, «Egyptian Household Animals». Shire Publications 1999, ISBN 0-7478-0000-6
- ^ Note: Peter Savolainen, seniorforsker ved Kungliga Tekniska högskolan i Sverige Arkivert 3. januar 2006 hos Wayback Machine.
