Symfoni nr. 8 (Beethoven)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Symfoni nr. 8»
Op. 93
Symfoni av Ludwig van Beethoven
Symfoni nr. 8 i f-dur
PeriodeWienerklassisismen
Komponert1812
PubliseringsdatoUroppført 27. februar 1814
Typisk lengde26 minutter
Satser/akter4
Ludwig van Beethoven, portrettmaleri av Louis Letronne fra 1814 (to år etter at han fullførte den åttende symfonien).

Symfoni nr. 8 i F-dur, op. 93 er en symfoni i fire satser komponert av Ludwig van Beethoven i 1812. Beethoven refererte med kjærlighet til den som "min lille symfoni i F", og skiller den derved fra sin sjette symfoni, et lengre verk også i F.[1]

Den åttende symfonien er generelt letthjertet, men ikke lettvektig, og mange steder muntert høylytt. Ulike passasjer i symfonien høres av noen lyttere som musikalske vitser.[2] Som med forskjellige andre Beethoven-verk slik som pianosonater, opus 27 og den senere niende symfoni, avviker symfonien fra klassisk tradisjon ved å gjøre den siste satsen til den tyngste av de fire.

Komposisjon, premiere og mottagelse[rediger | rediger kilde]

Verket ble påbegynt sommeren 1812, umiddelbart etter fullføringen av den syvende symfonien.[3] På den tiden var Beethoven 41 år gammel. Som Antony Hopkins har bemerket, forråder den muntre stemningen i verket ingenting av de svært ubehagelige hendelsene som fant sted i Beethovens liv på den tiden, som involverte hans innblanding i broren Johanns kjærlighetsliv. Verket tok Beethoven bare fire måneder å fullføre,[3] og er, i motsetning til mange av hans verk, uten dedikasjon.

Premieren fant sted den den 27. februar 1814 under en konsert i Redoutensaal, Wien, hvor den syvende symfonien (som hadde premiere to måneder tidligere) også ble spilt.[4] Beethoven ble stadig døvere på den tiden, men ledet likevel premieren. Angivelig ignorerte "orkesteret stort sett hans klossete bevegelser og fulgte i stedet hovedfiolinisten."[5]

På spørsmål fra eleven Carl Czerny om hvorfor den åttende var mindre populær enn den syvende, skal Beethoven ha svart, "fordi den åttende er så mye bedre."[6] En kritiker skrev at "applausen den fikk ble ikke ledsaget av den entusiasmen som skiller ut et verk som gir universell glede; kort sagt - som italienerne sier - skapte den ikke furore." Beethoven ble forarget av mottakelsen.[7] George Bernard Shaw, i egenskap av musikkritiker, var enig i Beethovens vurdering av verket og skrev at "I alle subtilere henseender er den åttende bedre [enn den syvende]."[8] Senere har Jan Swafford beskrevet den åttende som "et vakkert, kort, ironisk blikk bakover til Haydn og Mozart."[9] Martin Geck har kommentert ektheten til den åttende og bemerket at den inneholder "alle relevante kjennetegn, inkludert motivisk og tematisk skriving som kjennetegnes ved avansert planlegging, trassig kontrapunkt, rasende kryssrytmer, plutselige skift fra piano til forte, og idylliske og til og med salmelignende episoder."[10] Men andre kritikere har vært delte i deres dom.

Format og orkestrering[rediger | rediger kilde]

Symfonien er i fire satser:

  1. Allegro vivace e con brio (F-dur)
  2. Allegretto scherzando (H♭-dur)
  3. Tempo di menuetto (F-dur)
  4. Allegro vivace (F-dur)

Symfonien er orkestrert for 2 tverrfløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter, 2 horn, 2 trompeter, pauker og strykere.

Den varer omtrent 26 minutter.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Den 8. symfonien er preget av munterhet og livsglede. Under den muntre overflaten viser andresatsen, “Allegretto scherzando”, som leker med datidens konvensjoner, særegne musikalske vendinger. En ustabil kvartsekstakkord, hvis grunntone er svekket av instrumenteringen, åpner denne satsen. Av denne grunn mangler også den vanlige langsomme andre satsen. I stedet er det en Allegretto scherzando og en Tempo di Menuetto, som brukes alternativt som tredje sats i den klassiske symfonien.

Hyggen foreslått av tempoet "Menuetto" i tredje sats er overdrevet til det ironiske.[11]

Slik musikologen Harry Goldschmidt uttrykte det, er symfonien "mye misforstått fordi den forstås for overfladisk."[12]

Tsjaikovskij kalte den siste satsen for "et av de største symfoniske mesterverkene til Beethoven."[13]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hopkins, Antony (1981). The Nine Symphonies of Beethoven. Pan Macmillan. ISBN 0-330-26670-5.
  • Rosen, Charles (1988). Sonata Forms (revised ed.). New York: Norton. ISBN 0-393-30219-9.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Beethoven's Symphony No. 8 in F Major, Op. 93». NPR.org (engelsk). Besøkt 12. mai 2021. 
  2. ^ Hopkins, Antony (1982). The nine symphonies of Beethoven. London: Pan in association with Heinemann Educational. s. 224, 232, 233–234, 236–237. ISBN 0-330-26670-5. OCLC 16593977. 
  3. ^ a b Hopkins, Antony (1982). The nine symphonies of Beethoven. London: Pan in association with Heinemann Educational. s. 221. ISBN 0-330-26670-5. OCLC 16593977. 
  4. ^ «Rodney Corkin (2010). "Symphony No.8 in F major, op.93". lvbeethoven.co.uk.». Arkivert fra originalen 2. februar 2017. Besøkt 12. mai 2021. 
  5. ^ «New York String Orchestra». web.archive.org. 29. september 2007. Besøkt 12. mai 2021. 
  6. ^ Steinberg, Michael. "The Symphony: a listeners guide". s. 44–47. Oxford University Press, 1995.
  7. ^ Solomon, Maynard. Beethoven. s. 214. Schirmer Books, 1977
  8. ^ Shaw, George Bernard. The Great Composers: Reviews and Bombardments. s. 107. California University Press, 1978.
  9. ^ Swafford, Jan (2014). Beethoven : anguish and triumph : a biography. Boston. s. 624. ISBN 978-0-618-05474-9. OCLC 881386554. 
  10. ^ Geck, Martin (2017). Beethoven's symphonies : nine approaches to art and ideas. Chicago. ISBN 978-0-226-45388-0. OCLC 958779834. 
  11. ^ Die 9 Symphonien Beethovens Entstehung, Deutung, Wirkung ; mit 10 Beethoven-Porträts (6. Aufl utg.). Kassel. 2009. s. 235–237. ISBN 978-3-7618-1241-9. OCLC 363133953. 
  12. ^ Harry Goldschmidt: Beethoven – Werkeinführungen. Leipzig 1975, s. 57
  13. ^ «The Eighth Symphony Concert. The Italian Opera - Tchaikovsky Research». en.tchaikovsky-research.net. Besøkt 12. mai 2021.