Svarta Bjørn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Svarta Bjorn
Sitat Historiene om Svarta Bjørn tilsier at hun både var en helgen og en skjøge, og referansene til hvordan hun stelte for rallarene er også tvetydige. Sitat
– Åse-Johanna Syversen i mastergradsoppgaven Pen, malmsterk og flott[1]

«Svarta Bjørn» var ei legendarisk norsk anleggskokkeMalmbanan (Ofotbanen). Ifølge legenden skal en same ha gitt henne tilnavnet på grunn av hennes atletiske styrke, svarte hår og mørke øyne. Det er ikke helt sikkert hvem denne kokka var – det kan ha vært flere kvinner som har vært kalt Svarta Bjørn – men siden 1970-tallet har navnet vært knyttet til Anna Rebekka Hofstad fra Helgeland. Svarta Bjørn har med årene blitt et symbol for Narvik, Ofotbanen og kvinnene som deltok i arbeidet med jernbanen.

Anna Rebekka Hofstad[rediger | rediger kilde]

Rallarkirkegården i Tornehamn, korset på graven der noen mener at Svarta Bjørn, Anna Rebekka Hofstad, ligger begravet.

Anna Rebekka Hofstad ble født 7. april 1878 på gården Skjellosen på Offersøy i Tjøtta. Da hun var 4 år flyttet familien til Bratland i Utskarpen, der hun vokste opp. Som 16-åring fikk hun tjeneste i Gildeskål, og kom senere til Sulitjelma. Hun dro videre og jobbet som tjenestejente på Ballstad og i Svolvær, før hun fikk jobb som kokke under byggingen av Malmbanan mellom Kiruna og Narvik. Som «rallarkokke» hadde hun ansvar for koking, vasking og anskaffelse av brensel og vann. Hun døde 19. september 1900 og ble gravlagt fire dager senere på rallarkirkegården i Tornehamn.

Ulike kilder har ulike versjoner av historien om Anna / Svarta Bjørn. Noen kilder forteller at hun også fungerte som «gledespike» (prostituert) for rallarene, andre kilder nevner ikke dette. Avhengig av hvilken versjon av historien man leser, skal hun ha vært pen eller mindre pen, lat eller arbeidsom. Ifølge noen versjoner av historien skal hun ha vært i slåsskamp med ei annen kokke, Maja Well. Begge var glad i samme mann, rallaren Ådals-Kalle. Svarta Bjørn ble stygt skadet i slåsskampen, hun fikk et hardt slag i hodet eller i kroppen og falt i en bekk, og ble bragt til sykestua i Tornehamn der hun døde en tid senere, muligens også rammet av tuberkulose eller en annen sykdom.[2] Andre versjoner av historien nevner ikke slåsskampen, men forteller bare at hun døde av tuberkulose. Noen skal ha møtt Svarta Bjørn også etter den datoen da Anna Rebekkka Hofstad døde.

På gravene på rallarkirkegården i Tornehamn står hvite trekors; på ett av dem står «Anna Norge» og datoen 19. september 1900, og denne graven regnes av noen som Svarta Bjørns siste hvilested. Men korset har også hatt to andre datoer risset inn – 12. oktober 1901 og 10. november 1901. Ifølge en artikkel i LKABs internavis Malmbanenytt, referert i avisa Fremover, er det et spedbarn, Anna Olsen, som ligger i denne graven. Skriftlige kilder bekrefter at Anna Rebekka Hofstad ligger på denne kirkegården, men forteller ikke nøyaktig hvor på kirkegården hun ligger.[3] En minnestein til minne om henne ble satt opp på kirkegården i 1982.

Historiker og forfatter Nils A. Ytreberg skrev Narviks historie i 1953 og 1954, med vekt på historien om rallarene og byggingen av Ofotbanen. Han utga i 1954 romanen Svarta Bjørn. Romanen bidro til å bygge opp under legenden om Svarta Bjørn.

I 1969 kontaktet Arne Hofstad fra Utskarpen avisa Fremover og mente at hans tante Anna Rebekka Hofstad måtte være den virkelige Svarta Bjørn. Dette ble mer og mer akseptert utover på 1970-tallet, og det har siden gjerne blitt regnet som en sannhet, særlig i Narvik. Det er sannsynlig at det var henne, men det er vanskelig å avgjøre sikkert hva som er sant og hva som har blitt til som en del av legenden.

Svarta Bjørn i moderne kultur[rediger | rediger kilde]

Årlig siden 1959 har det blitt kåret en Svarta Bjørn under Vinterfestuka i Narvik. Årets Svarta Bjørn skal være mellom 20 og 30 år, «mørk, uredd og nysgjerrig», ikke ulikt den Svarta Bjørn som ble beskrevet i Nils A. Ytrebergs roman. Siden 1960 har også prisen Æres-Svarta Bjørn blitt utdelt med ujevne mellomrom. Ifølge moderne kriterier kan denne prisen gis til kvinner «som med rallarkokken Svarta Bjørns nytenkning, mot og handlekraft har gjort en banebrytende innsats innen arbeidsliv eller innenfor den kulturelle sektoren i nord».[4] Fra og med 2007 har også Svarta Bjørn Konferansen (sic) vært en del av Vinterfestuka.[5] Sommerstid siden 1989 har Stiftelsen Vinterfestuka arrangert turmarsjen Svarta Bjørn-marsjen sammen med arrangementet Folkefest i Rombaksbotn.[6]

Stiftelsen Vinterfestuka har registrert Svarta Bjørn som varemerke i Norge og Sverige.

Visedikteren Henry Skilbred laget ei vise om Svarta Bjørn som ble innspilt med ham og Inger Jacobsen i 1966 og ble svært populær. Rita Engebretsen og Helge Borglund hadde i 1997 en versjon av sangen på albumet Frem fra Glemselen kap.18.

I 1979 kom den svenske TV-filmen Legenden om Svarta Björn, regissert av Ingvar Skogsberg. Hun er også skildret i visa Rallarens ros av svenske Nils Hennix (1984).

Kari Bremnes laget kabareten Svarta Bjørn som bestillingsverk til Festspillene i Nord-Norge i 1998. Samme år ga hun ut en CD med samme navn med sanger fra forestillingen.

Svarta Bjørn-monumentet står i Jernbaneparken i Narvik. Statuen er laget av Tom Berre og ble avduket 16. mars 1986 av Wenche Thon, den første som ble kåret til Svarta Bjørn under vinterfestuka. Rallarklubben i Narvik tok initiativet og samlet inn penger til å få reist monumentet.[7]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hovedkilder/andre eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Enkeltreferanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Åse-Johanna Syversen: Pen, malmsterk og flott. Mastergradsoppgave i sosiologi ved Universitetet i Tromsø 2010, s. 39
  2. ^ Se blant annet Högalidskolan: Svarta Björn
  3. ^ Fremover: Hvor ligger Svarta Bjørn begravet? (29. mars 1995, arkivert hos Vinterfestuka, besøkt 7. november 2010)
  4. ^ NRK: Kari Bremnes er Svarta Bjørn (20. mars 2009, besøkt 7. november 2010)
  5. ^ Vinterfestuka: Velkommen til Svarta Bjørn Konferansen (udatert, besøkt 7. november 2010)
  6. ^ Vinterfestuka: Ingen Folkefest i år dessverre - men vi kommer igjen! (27. april 2010, besøkt 7. november 2010)
  7. ^ Torgeir Mathisen: Svarta Bjørn-monumentet (besøkt 7. november 2010)