Supermarine Sea Otter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sea Otter
Sea Otter
En prototyp av Sea Otter
Informasjon
RolleAmfibiefly
ProdusentSupermarine
Designet avReginald Mitchell
Første flyvning23. september 1938
StatusPensjonert
Brukt avRoyal Air Force
Royal Navy
Flyvevåbnet
Produsert1942–1945
Antall produsert292
Utviklet fraSupermarine Walrus

Supermarine Sea Otter var et britisk amfibiefly, konstruert og bygget av Supermarine; det var en utvikling av Walrus, men hadde lenger rekkevidde. Sea Otter var det siste dobbeltdekker sjøfly som ble bygget av Supermarine, det var også den siste dobbeltdekker i tjeneste ved Royal Navy og RAF.

Konstrusjon og utvikling[rediger | rediger kilde]

Den vesentligste forskjellen mellom Walrus og Sea Otter var plasseringen av motorene. Walrus hadde en bakmontert motor med skyvepropell mens Sea Otter hadde frontmontert motor og traktorpropell. Det var en betydelig utvikling av kombinasjonen av motor og propell i konstruksjonen av Sea Otter, med et konsept kalt "Stingray". Det opprinnelige testflyet hadde en Bristol Perseus XI stjernemotor med en to-bladet propell som ikke ga tilfredsstillende resultat, den ble derfor erstattet med en tre-bladet propell, senere igjen endret til fire-bladet type med bladene i par satt i 35° vinkel, i stedet for normalt 90°. Første flyvning fant sted 23. september 1938, men det var ikke før januar 1942 at luftfartsministeriet plasserte en bestilling. På grunn av problemer med kjøling ble motoren byttet til Bristol Mercury og tre-bladet propell. Sea Otter ble brukt både av RAF og Royal Navy for sjøredning og patrulje.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Av de 592 bestilte flyene ble bare 292 bygget før andre verdenskrig var slutt. Åtte ble solgt til det danske flyvåpenet og åtte til Nederlands Naval Air Arm. Frankrike kjøpte seks til bruk i den franske kolonien Fransk Indokina.

Sivilt bruk[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble Sea Ottere modifisert for sivilt bruk. Kabinen ble støyisolert og utstyrt med oppvarming. Det ble installert seter for fire passasjerer, et kjemisk toalett og plass for bagasje. Siden de var tenkt brukt som bushfly i fjerntliggende områder var fleksibilitet viktig. For å kunne ta med last, ble gulvet i kabinen forsterket og utstyrt med surrekroker, mens passasjersetene enkelt kunne fjernes.[1]

Gjenværende eksemplarer[rediger | rediger kilde]

Ingen muséer har et komplett fly, men Australias Fleet Air Arm Museum har nesepartiet fra JN200, som er en Sea Otter som var i bruk hos Royal Australian Navy.[2]

Spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]

Sea Otter I fra Marine Aircraft Experimental Establishment 1948
Tekniske data [3]
Mannskap 4
Lengde 12,20 m
Vingespenn 14,00 m
Høyde 4,61 m
Vingeareal 56,70 m²
Vekt (uten last) 3 086 kg
Vekt (maksimalt) 4 536 kg
Motor 1 × Bristol Mercury XXX
(1 × 709 kW)
Ytelser
Maksimal hastighet 262 km/t
Marsjfart 161 km/t
Rekkevidde 1 524 km
Marsjhøyde 5 180 m
Klatrefart 4,4 m/s
Bevæpning
Maskingevær 2 × Vickers K 7,7 mm
1 × Vickers GO

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Civil Sea Otter». Flight: 383–384. 10. oktober 1946. Besøkt 4. juni 2015. 
  2. ^ Lambert, Roger. «RAN Sea Otter Dataplate» (PDF). www.adf-serials.com. Besøkt 4. juni 2015. 
  3. ^ Němeček, Václav. Supermarine Sea Otter. Letectví a kosmonautika. desember 1982, kull LVIII., tall 25, s. 990.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]