Supermarine Walrus

Supermarine Walrus var et britisk en-motors dobbeltdekker sjøfly, det var konstruert av R.J. Mitchell som et rekogniseringsfly og fløy første gang i 1933. Det ble brukt av blant annet Royal Air Force (RAF), Royal Australian Air Force (RAAF), Royal Canadian Air Force (RCAF), Royal New Zealand Navy (RNZN) og, Royal New Zealand Air Force (RNZAF). Det var det første britiske flyet med opptrekkbart understell, fullstendig lukket cockpit og et helmetall skog.^[1]

Supermarine Walrus var planlagt for bruk som speiderfly for å lete opp fiendtlige flåtestyrker. Det skulle skytes ut fra katapult fra kryssere og slagskip. Senere ble Walrus brukt i andre roller, mest til å redde nedskutte besetninger. Det forble i tjeneste gjennom hele krigen.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Prototypen fløy første gang 21. juni 1933; fem dager senere ble det vist under et stevne på Hendon hvor overraskede tilskuere, (blant dem R. J. Mitchell) fikk se flyet foreta en loop.^[2] Slik akrobatikk var mulig fordi flyet var konstruert for å kunne tåle katapultutskyting. Den 29. juli overleverte Supermarine flyet til marinens testavdeling Marine Aircraft Experimental Establishment ved Felixstowe. I løpet av de kommende måneder ble omfattende tester gjennomført, inkludert prøver fra HMS «Repulse» og HMS «Valiant» (1914) på vegne av den australske marine. Tester med katapultutskytninger ble foretatt av Royal Aircraft Establishment ved Farnborough som det første amfibium i verden med full militær last.^[3] RAAF bestilte 24 eksemplarer av Seagull V i 1933, med levering fra 1935. Disse flyene var ulik prototypen og flyene fra RAF da de hadde slats fra Handley-Page. RAF bestilte deretter sine 12 første fly i mai 1935. Hos RAF ble typen betegnet Walrus. I alt ble det bygget 740 Walrus i tre versjoner; Seagull V, Walrus I, og Walrus II. Mark II ble alle bygget hos Saunders-Roe og prototypen fløy første gang mai 1940.

Flyet i bruk[rediger | rediger kilde]

Redningsoppdrag[rediger | rediger kilde]

Walrus ble brukt i sjøredningstjeneste, både i Royal Navy og Royal Air Force. Den spesialiserte sjøredningstjenesten i RAF brukte mange ulike fly, blant annet Spitfire for å lete etter nedskutte besetninger, og Avro Anson for å slippe forsyinger og redningsflåter og Walrus for å plukke besetninger opp fra vannet.^[4] RAFs sjøredningsskvadroner ble satt til å dekke havområdene rundt Storbritannia, Middelhavet og Bengalbukten.^[5] Over tusen mannskaper ble reddet og plukket opp under disse operasjonene, en enkelt skvadron reddet 598 av disse.^[6]

Sivilt bruk[rediger | rediger kilde]

Walrus ble også brukt sivilt og i kommersiell luftfart. De ble brukt av hvalfangstselskaper, bl a United Whalers som opererte i Antarktis hvor de ble sjøsatt fra hvalkokeriet FK «Balaena» som var utstyrt med en katapult fra et tidligere marinefartøy.^[7] Flyene var blitt modifisert, det var utstyrt med uttak for strøm, slik at besetningen kunne bruke oppvarmede drakter. En liten varmeovn var installert for mannskapets komfort under turer som kunne vare over fem timer.^[8]

Som passasjerfly ble det brukt av blant annet Vestlandske Luftfartsselskap som på 1950-tallet benyttet en Walrus i rute mellom Bergen og Stavanger