Storyline

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Storyline–metoden er en pedagogisk strategi for «aktiv læring» som hovedsakelig er brukt i grunnskolen, men som også kan tilpasses voksenopplæring. Den ble utviklet av staben til Inservice–avdelingen ved Jordanhill College of Education i Glasgow som nå er University of Strathclyde.

Historie[rediger | rediger kilde]

«Primary Memorandum» krevde i 1965 at grunnskolen skulle ha en læreplan som integrerte forskjellige fag, historie, geografi, naturfag, heimkunnskap og kunst- og håndverk. På dette tidspunktet hadde lærere stort sett lite erfaring i å undervise tverrfaglig. Strategier måtte derfor utvikles for å gi strukturer som lærerne kunne bygge på. Forsøket på å implementere de holistiske ideene i Primary Memorandum førte i 1967 til opprettelsen av et veiledningsteam ved Jordanhill College of Education i Glasgow som hadde som formål å støtte lærere i å arbeide sammen med dem med denne tverrfaglige læreplanen. Mange lærere, rektorer og rådgivere vest i Skottland hjalp til med å utvikle og finpusse denne metodikken i løpet av mer enn 30 år. Gradvis dukket det opp en særegen metodikk som opprinnelig ble kalt Topic Work («temaarbeid») og som nå er mer kjent, også internasjonalt, som Storyline.

Utviklerne av metoden var veilederne Steve Bell, Sallie Harkness og Fred Rendell. Veilederne fra Jordanhill reiste utenlands og metoden ble kjent i Tyskland, Nederland, Island og i Danmark. I senere år har metoden spredt seg til alle de skandinaviske landene samt USA.

Ved et tilfeldig møte av undervisere på Island i 1986, ble det foreslått at det burde opprettes en internasjonal forening. European association for Educational Design (EED) ble dannet, og året etterpå ble det første seminaret holdt i hovedkvarteret til National Institute for Curriculum Development (SLO) i Enschede i Nederland. Det ble holdt en internasjonal konferanse med over 300 deltakere fra 22 land i Ålborg i Danmark fra 6. til 8. november 2000. Ytterligere to internasjonale konferanser ble holdt i 2003 nær København og i 2006 i Glasgow. For tiden (2007) er metoden i utstrakt bruk i Skottland, Skandinavia, USA og Nederland, men finnes også i et antall andre land som strekker seg fra Thailand, Hongkong og Singapore til Litauen, Hellas, Tyrkia og Portugal.

Prosesstilnærming[rediger | rediger kilde]

Hovedtrekket som skiller denne metoden fra andre lærings– og undervisningsstrategier er at den anerkjenner verdien av elevens eksisterende kunnskap. Gjennom nøkkelspørsmål blir elevene oppmuntret til å konstruere sine egne modeller av det som blir undersøkt, deres hypoteser, før de blir testet på reelle bevis og forskning. Nøkkelspørsmålene blir brukt i en sekvens som vanligvis skaper en kontekst innenfor rammeverket til en fortelling («story»). Sammen skaper elev og lærer et scenario gjennom visualisering – byggingen av collager, tredimensjonale modeller og bilder som bruker en rekke teknikker fra kunst– og håndverk. Disse gir en visuelle stimulus for øvelse av ferdigheter som er planlagt av læreren. Men selv om læreren planlegger en sekvens av aktiviteter gjennom å lage nøkkelspørsmål, kjenner læreren ikke til detaljene i innholdet siden disse skapes av elevene. Derfor er lærerens tradisjonelle rolle, som hadde makt gjennom overlegen kunnskap, forandret. Det er ikke lenger lærerens jobb å gi informasjon til elevene, en kunnskap som skal læres og assimileres. Storyline er mer om prosess og ikke bare om innhold. Lærerens rolle er først og fremst som oppmuntrer.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eik, Liv Torun, Storyline – Tverrfaglig tilnærming til aktiv læring, 1999, Høgskolen i Vestfold, ISBN 978-82-518-3890-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]