Stemmerett for fattigunderstøttede i Norge

I 1898 ble fattigunderstøttelse innført som suspensjonsgrunnlag for stemmeretten i Norge. Lovendringen ble innført som et tillegg til grunnlovens § 52 som fastsetter betingelsene for stemmeretten. Stortingsvalget i 1900 var det første valget hvor fattigunderstøttelse fungerte som suspensjonsgrunnlag. Allerede etter innføringen i 1898 var det mange diskusjoner mellom partiene Venstre, Høyre og Arbeiderpartiet om suspensjonsgrunnlagets legitimitet og funksjon. Diskusjonene resulterte i at suspensjonsgrunnlaget ble lempet i 1904, 1908 og 1916. I 1919 ble loven opphevet etter en grundig gjennomgang av dens betydning for det norsk politikk og samfunn.

Endringer i stemmerettsparagrafen 1898

Grunnloven av 1814 ga stemmerett til 7% av befolkningen i Norge. De som fikk stemmerett i 1814 var menn over 25 år som hadde bodd over 5 år i Norge og som enten besatt en embedsstilling eller hadde eiendom som kunne verdisettes til 300 riksbankdaler. Straffedømte, umyndiggjorte og konkursrammede fikk suspendert stemmeretten. Mellom 1814 og innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898 skjer det lite med reglene for stemmeretten utover at det økonomiske kravet gradvis blir mindre fra 1860-tallet. På 1880-90 tallet vokste det frem et større politisk krav om utvidet stemmerett. På grunn av industrialiseringen var arbeiderklassen den største sosio-økonomiske klassen i Norge på slutten av 1800-tallet, men på grunn av de økonomiske kravene hadde de aller fleste arbeidere ikke stemmerett. I 1891 gjorde partiet Venstre allmenn stemmerett til sin viktigste politiske prioritering og på grunn av et svært godt stortingsvalg i 1897 klarte de å skaffe flertall for lovendringen våren 1898. Forslaget fjernet de økonomiske og sosiale betingelsene, men det var fortsatt bare menn som fikk stemme og suspensjonsgrunnlaget ble utvidet til et fjerde tillegg til §52;

^{Grundlovens §§ 50 og 52 skal heretter lyde som følger: § 50. Stemmeberettigede ere de norske Borgere, som have fyldt 25 Aar, have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig her. § 52. Stemmeret suspenderes: a) ved Anklage til Thinge for forbrydelser, der kunne medføre saadan Straf, som i § 53 a er nævnt; b) ved Umyndiggjørelse; c) ved Opbud eller Fallit, der ikke foraarsaget ved Ildsvaade eller utilregnelig og bevislig Uheld, intil skyldneren enten ved fuld Betaling til Fordringshaverne eller ved Akkord igjen er bleven raadig over sit Bo; d) ved at nyde eller i det sidste Aar før Valget at have nydt Understøttelse af Fattigvæsnet.}

I det første stortingsvalget etter at lovendringen trer i kraft ser vi at 23 581 menn får stemmeretten suspendert grunnet bestemmelsene i disse tilleggene.[2] 23 000 på grunn av tillegg d. Ved kommunevalget i 1901 blir § 52 d tatt inn i formannskapslovene, slik at den kom til å være gjelde også ved kommunevalg. Loven av 17. Mai 1904 åpner for at det burde føres en mer human linje i formannskapsloven i henhold til § 52d, som ikke hindrer syke og aldrende som er på hjem fra retten til å stemme.[3] Disse modifiseringene og ønsket om en mer human linje ligger til grunn for lemping av suspensjonstillegget i 1908 på stortinget:

^{§ 52, d. ved for sig selv, Egtefælle eller Børn under 15 Aar at nyde eller i sidste Aar før Valget at have nydt Fattigunderstøttelse, som ikke inden Mandtallets Afslutning af vedkommende er tilbagebetalt. Understøttelse, som er modtaget i Form af Indlæggelse paa Sygehus eller Asyl eller Dækkelse af Udgifter ved anden Sygebehandling, og Understøtelse, som er foranlediget med abnorme Børns Undervisning, ved anordnet særskildt Undervisning for Skolebørn eller ved skolebørns Forsyning med Undervisningsmidler, medfører dog ikke Stemmerettens Suspension.} [4]

Understøttelse fra fattigvesenet til skolemateriale ga ikke lenger suspensjon fra stemmeretten.

I 1913 får kvinner stemmerett, og suspensjonstallene viser at kvinnene er overtallige på listene over stemmerettspliktige som har fått stemmeretten suspendert.

Lempingen i 1916

I 1916 ble paragraf 52d ytterligere lempet etter anmodning om en mer "human politikk" overfor de uheldige samfunnsborgerne som i nød måtte gå til fattighuset.[5] Anmodningen fører til at konstitusjonskomiteen henstiller forslag til Stortinget om opphevelse av paragrafen. Stortingsdebatten i 1916 gikk ut på hva som lå til grunn for det opprinnelige vedtaket fra 1898 og om det fortsatt var slik at alle som mottok understøttelse var uverdige stemmeretten. For å oppnå en mer human politikk ble det diskutert om det beste var om loven ble ytterligere lempet eller om det beste var å avvikle paragrafen i sin helhet. Det ble flertall for at loven skulle lempes;

^{Understøttelse som er mottaget i Form af Indlæggelse paa Sygehus eller Asyl eller ved Dækkelse af Udgifter ved anden Sykebehandling eller Ophold under Sygdom eller Arbeidsledighed, og Understøttelse som gives til Invalider eller Uføre og til gamle, alderdomssvage Personer, samt Understøttelse som er foranlediget ved abnorme Børns Undervisning, ved anordnet særskilt Undervisning for Skolebørn eller Skolebørns Forsyning men Undervisningsmidler, medførers dog ikke Stemmerettens Suspensjon.}

Opphevelse av tillegget i paragraf 52 i 1919

Den 17. juli 1919, bifaller Stortinget, konstitusjonskomiteens forslag om opphevelse av paragraf 52 tillegg d.[7]

Eksterne lenker

• [1] Storthingsforhandlingene 1898, Storthingstidende, Grundlovsbestemmelse angaaende Forandring i Grundlovens §’er 50 og 52, dat. 30te April 1898. s. 6
• [2] Statistisk sentralbyrå, Stemmeberettigede ere de Norske borgere, skrevet 2. desember 2010
• [3] Stortingsforhandlingene 1908, Indst. S. Nr. 94. s. 187
• [4] Stortingsforhandlingene 1908, Indst. S. Nr. 94. Samt Stortingsforhandlingene 1919, s. 432
• [5] Stortingsforhandlingene 1919 s.432
• [6] Stortingsforhandlingene 1916, Indst. S. Nr. 142. og Stortingsforhandlingene 1919, Indst. S. Nr. 279, s. 433
• [7] Stortingsforhandlingene 1919, Møte den 17de juli kl. 5,30 efterm. Sak Nr. 5. Indst. Sak. Nr. 279, s. 2523, 2524