Steinhuset på Granavollen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°22′06″N 10°31′27″Ø

Steinhuset fra nord. I bakgrunnen skimtes Søsterkirken.

Steinhuset er en steinbygning fra 1200-tallet som står på Granavollen i det gamle kulturlandskapet på Hadeland, rundt syv mil nord for Oslo. Bygningen ligger 300 meter vest for de to «Søsterkirkene» som også er fra middelalderen. Steinhuset står ved prestegården på Gran kommune, og er den eneste gjenværende steinbygning fra middelalderen som ikke er kirkelig og ikke befinner seg i by.[1]

Søsterkirkene består av kirkene som er dedisert til Sankt Nikolai og jomfru Maria og ble oppført på 1100-tallet. Plassen ligger i direkte tilslutning til middelaldersk hovedveg nordover mot Nidaros. Steinhuset ble reist en gang rundt 1210, antagelig som et resultat av et mektig kannikersamfunn ved Hamar domkirke. I dag fungerer Steinhuset som en kulturell møteplass for Hadeland.

I skriftlig materiale er Steinhuset kjent siden 1600-tallet. Da inngikk det som en del av den store prestegården på Gran. Huset var i kraftig forfall i tiden rundt 1900, men gikk igjennom en restaurering og renovering. Ved denne tiden var bevarelsen av huset diskutert. Stiftelsen Steinhusets venner ble imidlertid dannet og fikk i 1972 overdratt bygningen vederlagsfritt av eieren Opplysningsvesenets fond, som fortsatt eier grunnen.[2] Det lyktes Stiftelsen å drive igjennom en restaurering i årene 1972 og 1973. Ved den omfattende bygningsarkeologiske undersøkelsen, ledet av den svenske arkeologen Sven Rosborn, kom det fram helt ny informasjon om den opprinnelige bygningen og en relativ datering av bygningen kunne bli fastsatt. Denne førte siden fram til en absolutt datering for tidspunktet da huset ble oppført.

Beskrivelse av huset[rediger | rediger kilde]

Kjellerrom i steinhuset
Salen i overetasjen.
Rommet i første etasje.

Steinhuset består av to etasjer samt en kjeller som ble hogget ut av fjellet. Bygningen er 8 x 12 meter og helt og holdent oppført i stein.

Overetasjen[rediger | rediger kilde]

Husets overetasje utgjør en eneste stor sal. Ankomsten har skjedd gjennom en trapp i tre med balustrade utenfor bygningsveggen. Salen har opprinnelig hatt to store vindusåpninger, hvorav en har vært utrustet med innebygget sittebenk av stein. Det tredje vinduet, som i dag er i øst, har opprinnelig vært et ildsted. I øst er det også et toalett innbygd i muren, en såkalt privet.[3] Denne er en av Skandinavias eldste intakte bevarte toalett i sitt slag. To store veggnisjer finnes også i salen. I disse har det en gang vært satt inn treskap med tredører. Salen har vært dekket av to store kryssvelv, noe som framgår av merker i alle de fire ytterveggene.

Underetasjen[rediger | rediger kilde]

Husets underetasje består av et bredt trapperom med steintrapp ned til kjelleren samt et større rom. I trapperommet, overfor selve trappen, har det trolig vært innredet et mindre kammer. Underetasjen vinduer er, til forskjell fra overetasjen, svært små. I det store rommet har det ikke blitt avdekket noe ildsted. Et tretak utgjør underetasjens tak mot overetasjen.

Kjelleren[rediger | rediger kilde]

Kjelleren består av trapperommet samt et større kjellerrom. Kjellerrommet er dekket av et tønnehvelv av stein. Tre mindre vindusåpninger finnes i rommets nordlige del. En av disse har blitt gjort om til et røykhull for ildstedet som trolig ble plassert her på 1500-1600-tallet. Ved utgravningen av gulvet ble det klargjort at det opprinnelige gulvmaterialet var av tre. Under utgravningen fant man også en forklaring på en gammel legende om en hemmelig gang mellom Steinhuset og de nærliggende Søsterkirkene. En åpning med et hvelv på ble funnet under gulvnivået i gavelmuren. Denne viste seg å være en opprinnelig muråpning for drenering av kjelleren.

Ved den bygningsarkeologiske undersøkelsen kunne det også bli konstatert at huset har blitt rammet av en ødeleggende brann. En fremre grense for denne kunne gjennom en bevart vinduskarm i tre settes til sent på 1500-tallet. Eventuelt kan brannen ha skjedd da svenskene under Den nordiske syvårskrig herjet rundt omkring på Hamar bispedømme. Blant annet ble Hamar domkirke brent og med i brannen gikk det store arkivet som fantes der.

Steinhusets datering[rediger | rediger kilde]

Steinhuset har blitt oppført rundt år 1210. På denne urolige tiden var Inge Bårdsson konge i Norge. I løpet av den bygningsarkeologiske undersøkelsen og restaureringen i 1972-1973 kunne en relativ kronologi fastsettes. Steinhuset er nemlig oppført av forskjellige steinsorter som kommer fra middelalderens ombygninger av nabolagets Søsterkirker. Bygningsarkeologiske studer av begge disse kirkene har kunne fastsette en innbyrdes kronologi på fem ulike faser som fulgte etter hverandre. I løpet av første fase har man hatt tilgang til gjenbrukt steinmateriale fra tidligere byggeetapper samtidig som man oppe på Granavollen åpnet et nytt steinbrudd med en annen type steinmateriale enn det som ble benyttet tidligere. I det eldre steinmaterialet finnes også runde steinblokker som en gang har sittet i apsidene til de to Søsterkirkene. Lignende steiner for apsider finnes også i sekundæretasjen i hele Steinhuset. I det nærliggende Tingelstad gamle kirke finnes det samme gjenbrukte bygningsmaterialet sammen med stein fra det nye steinbruddet. Gjennom dendrokronologi av bevart virke fra Tingelstad kirke har kirkens oppføring kunne bli bestemt til 1210-tallet. Dette angir derfor også tidspunktet for oppføringen av Steinhuset.

Steinhusets funksjon[rediger | rediger kilde]

I århundrene har flere ulike teorier blitt fremmet om hva Steinhuset en gang hadde for funksjon. Noen har ment at det var et gjestehus for pilegrimer på veg til Nidaros, andre at det har vært en del av et kloster, og andre igjen at det var prestens staselige gjestehus.

Middelalderens steinbygninger på landsbygden er sjeldne i Norge. Foruten Steinhuset finnes det eller det finnes rester etter slike bevart ved de gamle prestegårdene i Ringsaker og Hof, alle disse tilhørte Hamar bispedømme. Kirkene på disse stedene har også utgjort av mektige basilikaer, oppført i finhogde kvadrater og med samme planløsning som Nikolaikirken på Gran. De har alle hatt et såkalt sentraltårn, det vil si at tårnet er plassert mellom koret og midtskipet. Likhetene klargjør at det har eksistert en bevisst, overhengende kirkeorganisasjon på den tiden de ble oppført på 1100-tallet som også bør ha omfattet oppføringen av steinbygninger på de aktuelle prestegårdene.

At Steinhuset har hatt en kirkelig funksjon framheves også av oppdagelsen i 1972 at det ble oppført av gamle steiner fra de to Søsterkirkene. Steinbygningene ved de gamle prestegårdene bør derfor kunne bli sett på som en manifestasjon av en mektig kanniksamfunn ved Hamar domkirke. Etter at Nidaros ble en selvstendig erkebispesete for Norge i 1154 har landets ulike bispeseter vokste seg sterkere. Til hver domkirke hørte det en øvre klasse av et mektig presteskap, kannikene. En slik var Bård prest på Granavollen på begynnelsen av 1200-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Unikt kulturlandskap på Gran[død lenke]
  2. ^ Opplysningsvesenets fonds arkiv (tidl. Kirkedepartementets arkiv) over Gran prestegård
  3. ^ Privet fra latin privatum, intetkjønn av privatus, jf. privat), klosett; do.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Vibe Müller, Inger Helene: «Stenhuset» og Nikolaikirken på Gran. En arkitektonisk manifestasjon av en mektig prost. Universitetets Oldsaksamling 150 år. Jubileumsbok 1979. Oslo 1979.
  • Rosborn, Sven: «Det medeltida steinhuset på Gran i Hadeland, Norge». Bygningsarkæologiske studier 86. København 1986.
  • Sinding-Larsen H.: Steinhuset paa Gran Præstegaard. Foreningen til Norske Fortidsmindesmærkers bevaring Kristiania 1904.
  • Rosborn Sven: Søsterkirkene og Steinhuset på Granavollen. Studier i eldre norsk steinbyggerkunst. Utgitt av Stiftelsen Steinhuset på Gran. 2014. 134 sider. ISBN:978-82-999607-0-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]