Paul I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Paul I.jpg

Paul I (født 700 i Roma, død 28. juni 767 i Roma) var pave fra den 29. mai 757 til sin død, 28. juni 767. Han æres som helgen i den katolske kirke, med festdag 28. juni.

Lig og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Paul (Paulus) var bror til Stefan II. De var begge blitt utdannet til prester ved Lateranpalasset. Da broren ble pave, støttet Paul ham i hans politikk mot Pippin den lille, og derfor fikk han flere betyningsfulle oppdrag for kirken, blant annet å tilbakeføtre de byer som langobardernes konger Aistulf og Desiderius hadde tatt fa den romerske stat. Desiderius lovet å oppfi dissebeyene.

Pave[rediger | rediger kilde]

Paul ble valgt umiddelbart etter brorens begravelse til pave, og ble konsekrert den 29. mai samme år, 757.

Under pave Paul ble forbindelsene mellom pavestolen og frankerriket sterkere. Dette var en bevisst politikk, som tok sikte på å bryte båndene med det bysantinske rike og med langobardene. Dermed sikret han pavens overhøyhet over Roma og set sentrale Italia. Han sendte frankenes kong Pippin et brev der han oppfordret denne til å hjelpe ham med å utøke det romerske territoriet som var blitt forminsket av barbarenes fremfart.

Desiderius leverte ikke tilbake de italienske byene som han hadde lovet, men hadde beholdt Imola, Osimo, Ancona og Bologna, samt inntatt Pentapolis. I 758 inntok langobardene dessuten hertugdømmene Spoleto og Benevento. Ved å inngå allianse med Det bysantinske rike kunne langobardene stille krav til paven, noe han ved hemmelige forbindelser med Pippin førsøkte å stå emot. For paven gjaldt ikke apørsmålet den rent politiske makten, men å forsvare ortodoksien og treeninghetslæren samt å bekjempe den bysantinske keiserens ikonoklasme. I 765 klarte han å fremforhandle en avtale med Desiderius der grensetvisten ble løst.

I 767 holdt de frankiske biskopene en synode i Gentilly, der pavens doktrine om ikoner og treenigheten ble bekreftet som fortsatt bindende. I Roma styrket pave Paul den pastorale virksomheten, blant annet ved å gjøre sitt hjem til et kloster. Han oppførte kirken San Silvestro og flyttet relikvier til kirker for å redde dem fra ødeleggelse ettersom langobardene hadde skjendet katakombene. Han lot også bygge et oratorium til Den hellige jomfru i Peterskirken.

Pave Paul døde i nærheten av basilikaen San Paolo fuori le mura, og ble begravet der, men levningene ble senere forflyttet til Peterskirken.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Stefan II
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Stefan III