Statsborgerloven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Statsborgerloven er den lov som inneholder bestemmelser om hvordan man erverver og mister statsborgerskap. Den er lov av 8. august 1924, mens lov av 8. desember 1950 kalles riksborgerrettsloven.

Norges første lov om statsborgerrett ble vedtatt av Stortinget 21.april 1888. Her ble det blant annet fastslått at man kunne erverve norsk statsborgerskap gjennom kongelig bevilling dersom den utenlandske statsborger hadde hatt fast bolig i landet sammenhengende i tre år. Søkeren måtte også fremlegge at han ikke hadde vært til byrde for det offentlige fattigvesen, samt at han måtte være myndig. Denne første versjonen av loven ble med få endringer stående til den nye loven kom i 1924.[1].

Loven av 1924 ble til ved skandinavisk lovsamarbeid. Endringene i forhold til Norges første statsborgerlov av 1888 gjaldt først og fremst gifte kvinners statsborgerrett. Etter den gamle loven mistet en kvinne sitt norske borgerskap dersom hun giftet seg med en utlending (som ikke var statsløs), etter 1924-loven beholdt hun sitt statsborgerskap inntil hun utvandret. Svenske kvinner beholdt sitt svenske statsborgerskap inntil de innvandret i ektemannens hjemland. Utenlandske kvinner som giftet seg med skandinaviske borgere fikk automatisk statsborgerskap. Fast botid ble i tillegg forandret fra tre til fem år. Søkeren måtte videre være fylt 21 år, hederlig vandel og være i stand til å forsørge seg selv og sin familie[2].

Ved provisorisk anordning av 17. august 1945 om tillegg til statsborgerloven ble et ukjent antall norske borgere fratatt sitt statsborgerskap og underlagt lovgivningen om fiendegods.

Riksborgerrettsloven opphevet den automatiske borgerretten for kvinner som giftet seg med nordmenn og innførte en rekke særregler for kvinner som hadde giftet seg med borger av fiendestat.

Någjeldende statsborgerlov er av 10. juni 2005. Den tar utgangpunkt i FN-konvensjonen om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Riksarkivarens rapporter og retningslinjer nummer 22: Den sentrale statlige utlendingsforvaltningen 1945-2008 (2009) side 8
  2. ^ Riksarkivarens rapporter og retningslinjer nummer 22: Den sentrale statlige utlendingsforvaltningen 1945-2008 (2009) side 8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]