Slaveopprøret på St. Jan i 1733
Slaveopprøret på St. Jan i Dansk Vestindia (nå St. John, United States Virgin Islands) startet 23. november 1733. Da gjorde 150 afrikanske slaver fra akwamu-folket fra Gullkysten (i dagens Ghana) opprør mot plantasjeeiere og deres tjenestemenn. Opprøret ble ikke slått ned før i august 1734, og var et av de første og lengstvarende slaveopprørene i Amerika. Akwamuene sikret seg først kontroll over fortet i Coral Bay og tok deretter kontroll over det meste av øya. De hadde som mål å drive plantasjene videre under egen kontroll og bruke afrikanere fra andre stammer som slaver.
Plantasjeeierne gjenvant kontrollen i slutten av mai 1734, etter at akwamuene ble beseiret av flere hundre bedre bevæpnede franske og sveitsiske tropper som var sendt i april fra Martinique, en fransk koloni. Koloniens milits fortsatte å jakte på marooner og til slutt erklærte opprøret for nedkjempet i slutten av august 1734.[1]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Slavehandelen
[rediger | rediger kilde]Da spanjolene – som de første europeere – okkuperte De vestindiske øyer brukte de øyenes urfolk (indianere) som slaver. Men de fleste døde som et resultat av smittsom sykdom, overarbeid og krig. På slutten av 1600-tallet konkurrerte bl.a. engelske, franske og nederlandske koloniherrer om herredømmet på øya St. Jan. Da danskene hevdet overherredømme på Saint John i 1718, var det mange nederlandske plantasjeeiere der. Men øya manglet arbeidskraft. Unge dansker lot seg ikke overtale til å emigrere til Karibia i stort nok antall til å gi nok arbeidskraft. Forsøk på å bruke straffanger fra danske fengsler som plantasjearbeidere, var heller ikke vellykket. Derfor ble slaver fra Afrika den viktigste arbeidskraften på de danske vestindiske øyene. Danske skip transporterte i underkant av 100 000 afrikanske slaver til den nye verden fra 1660 til 1806.[2]
Danskene engasjerte seg i afrikansk slavehandel fra 1657. Ved begynnelsen av 1700-tallet hadde Vestindisk-guineisk Kompagni etablert seg med handelsfort i nærheten av Accra (Ghana) på Guinea-kysten. Akwamuene hadde erobret Accra og etablert dominans på handelsruter innover i landet. De ble den dominerende stamme av akanfolk i distriktet og var kjent for å være «heavy-handed» i håndteringen av folkene de erobret. De tok fanger og solgte dem som slaver, og holdt mange kvinner som konkubiner i ulike landsbyer. Etter at akwamu-kongen døde, klarte rivaliserende stammer i området å svekke akwamuenes posisjon, og i 1730 ble de beseiret. I hevn for år med undertrykkelse, var det nå akwamuer som ble solgt som slaver til danskene. De ble fraktet til plantasjer i Vest-India, også til eiendommer på St. Jan.
Da slaveopprøret fant sted i 1733, var det hundrevis av akwamuer i slavebefolkningen på St. Jan. Ca 150 akwamuer var involvert i opprøret. Slaver fra andre etniske grupper støttet ikke opprøret, og noen var lojale mot plantasjeeiere.
Dansk okkupasjon av St. Jan
[rediger | rediger kilde]
I 1718 hevdet danskene overherredømme på øya St. Jan. Målet var å utvikle sukkerplantasjene; andre typer avlinger var også interessant for eksempel indigo og bomull. Det var spesielt stor etterspørsel etter sukker, og prisene var høye i Europa.
I 1733 var det 109 plantasjer på øya. Slavene utgjorde en stor andel av befolkningen. Faktisk var det mer enn fem ganger så mange afrikanske slaver som det var europeiske innbyggere: 1087 slaver og 206 med europeisk opphav.[3]
Mange av St. Jans plantasjer var eid av personer som var bosatt på St. Thomas. Disse ansatte oppsynsmenn for å administrere sine landområder og slaver på St. John. Under disse forholdene kunne grusomhetene få fritt spillerom når slavene skulle straffes. St. John ble forsvaret av seks soldater supplert av lokal europeiskættet milits.
Maroonene – rømte slaver i jungelen
[rediger | rediger kilde]Mange slaver i Vest-India rømte fra plantasjene på grunn av harde levekår, men også på grunn av tørke, kraftig orkan og avlingssvikt etter insektangrep. Dette skjedde også på St. Jan. Rømlingene sluttet seg til maroonene – flokker av rømte slaver som gjemte seg på utilgjengelige steder på øya. I oktober 1733 var det spesielt mange slaver fra Suhm-eiendommen på den østlige delen av St. Jan og fra selskapets eiendom og andre plantasjer rundt i Coral Bay-området, som sluttet seg til maroonene. [4]
Guvernør Phillip Gardelin etablerte i 1733 en forordning for å håndheve lydighet blant slavene. [5][6][7] Ulydighet blant slavene skulle straffes offentlig, til skrekk og advarsel. Særlig skulle rømming og oppfordring til rømming, slåes hardt ned på. Det ble praktisert pisking, brennmerking, amputasjon av lemmer, eller dødsstraff ved lemlesting og påfølgende henging. En stor del av koden var ment å hindre marooning og hindre slavene i å etablere uavhengige lokalsamfunn. [8]
Slaveopprøret
[rediger | rediger kilde]I sitt hjemland hadde mange av akwamuene vært mektige medlemmer av samfunnet, enten som adlige, velstående kjøpmenn eller på andre måter viktige. Disse akwamuene av høy rang la planer for å starte et opprør; de ville ta kontroll over hele St. Jan. De planla å fortsette produksjonen av sukker og andre avlinger ved hjelp av slavearbeidere fra andre afrikanske stammer. Lederen for opprøret var King Juni, han var slave og formann på Sødtmanns eiendom. Andre ledere var Kanta, King Bolombo, Prince Aquashie og Breffu. Ifølge en rapport fra den franske plantasjeeieren Pierre Pannet møttes lederne for opprøret regelmessig om natten for noen tid til å legge planer.[9]
Hendelsene 23. november 1733
[rediger | rediger kilde]1733-opprøret startet 23. november på Coral Bay-plantasjen eid av lagmannen Johannes Sødtmann. En time senere kom slaver til fortet på Coral Bay for å levere tre, en vanlig hendelse. Denne gangen hadde de skjulte kniver med seg, kniver som de brukte til å drepe de fleste soldatene på fortet. Soldaten John Gabriel klarte å flykte til St.Thomas og varslet danske embetsmenn om opprøret. En gruppe opprørere under ledelse av Kong Juni ble på fortet for å opprettholde kontrollen; en annen gruppe tok kontroll av eiendommer i Coral Bay-området etter å ha hørt signalskudd fra kanonen på fortet. Slavene drepte mange av kolonistene på disse plantasjene. Opprørsslavene samlet seg på nordsiden av øya. Slavene hadde unngått omfattende ødeleggelse av eiendom fordi de hadde til hensikt å ta over plantasjene og gjenoppta produksjonen for egen regning.
Opprørets utvikling
[rediger | rediger kilde]Etter å ha fått kontroll over eiendommene som tilhørte Suhm, Sødtmann og kompaniet, spredte opprørerne seg utover resten av øya. Akwamuene angrep så Cinnamon Bay-plantasjen som lå sentralt på øyas nordside. Grunneierne John og Lieven Jansen og en gruppe lojale slaver, sto imot angrepet, og holdt de fremrykkende opprørere på avstand med skytevåpen. Jansens klarte å trekke seg tilbake til sin båt og flyktet til Durloes plantasje. Også Jansens lojale slaver klarte å rømme. Opprørerne plyndret Jansens plantasje og gikk så til angrep på Durloes plantasje der flere kolonister hadde tatt tilflukt, men angrepet ble slått tilbake. Mange plantasjeeiere og deres familier klarte å flykte til St. Thomas, 8–14,5 km unna.
Opprørets avslutning og etterspill
[rediger | rediger kilde]Danske embetsmenn ba om hjelp fra franske kolonister på Martinique, som ligger 324 km unna.[10] 23. april 1734 kom to franske skip fra Martinique med flere hundre franske og sveitsiske soldater for å ta kontroll over opprørerne. Med våpen og soldater kunne plantasjeeierne igjen overta makten midt i mai. Og da de franske skipene vendte tilbake til Martinique, kunne lokal milits sendes ut for å ta opp jakten på de gjenværende opprørerne; dette klarte de i løpet av tre måneder.
25. august 1734 var opprøret over. Da hadde sersjant Øttingen tatt resten av opprørerne til fange.
Opprøret fikk som konsekvens at mange grunneiere på St. Jan flyttet til St. Croix, en nærliggende øy som danske Vestindisk-guineisk Kompagni kjøpte fra Det franske vestindiske kompani i 1733. I august flyttet plantasjeeierne og deres familier fra byen Charlotte Amalie med fire skip. St. Croix var en mer fruktbar øy, men de måtte rydde jungel før de kunne sette i gang med plantasjedrift for alvor.[11]
Franz Claasen, en lojal slave hos familien van Stell, fikk plantasjen Mary Point Estate fordi han varslet familien om opprøret og hjalp dem å flykte til St. Thomas. Beretningen om Franz Claasens velgjerning ble notert 20. august 1738 av Jacob van Stell. Slik ble Claasen den første «Frie Fargede» grunneier på St. Jan.[12]
Forordningene som kom til i 1733, men uavhengig av slaveopprøret, var lenge gjeldende lov i Dansk Vest-India.
Slutt på slavehandel og slaveri
[rediger | rediger kilde]Danmark forbød slavehandel på Gullkysten fra 1. januar 1803, men slaveriet fortsatte likevel på øyene i Karibia. Da England satte fri sine slaver i British West Indies i 1838, begynte slavene på St. John å rømme til nærliggende Tortola og andre britiske øyer.[13] 24. mai 1840 stjal elleve slaver fra St. John en båt og rømte til Tortola i løpet av natten. De åtte mennene (Charles Bryan, James Jacob, Adam [alias Cato], Big David, Henry Law, Paulus, John Curay), og tre kvinner (Kitty, Polly, og Katurah) var fra Annaberg-plantasjen og ti Leinster Bay-eiendommer. Bror Schmitz, den lokale misjonæren fra Moravian, ble sendt til Tortola av politiet på St. John for å overtale slavene til å komme tilbake. Etter å ha møtt de rømte slavene og politiet på Tortola, vendte Schmitz tilbake til St. John for å formidle slavenes beslutning om å holde seg unna. Den dårlige behandlingen de fikk av tilsynsmennene på plantasjene var grunnen. Etter at de tilsynsmennene ble byttet ut på plantasjen, vendte Charles Bryan, hans kone Katurah og James Jacobs tilbake til arbeidet ved Leinster Bay-plantasjen. Kitty, Paulus, David og Adam flyttet til St. Thomas. Henry Law, Petrus og Polly ble på Tortola. John Curry flyttet til Trinidad. Ingen av de rømte slavene ble straffet.[14]
Slaver og frie afrikanere ba de lokale styresmaktene og den danske regjeringen om å avskaffe slaveriet. 3. juli 1848, 114 år etter slaveopprøret i 1733, arrangerte slavene på St. Croix en ikke-voldelig massedemonstrasjon for å avvikle slaveriet i den danske kolonien. Generalguvernøren Peter von Scholten erklærte da slaveriet som opphørt i Dansk Vest-India.[15]
Representasjon i andre medier
[rediger | rediger kilde]- Ung voksen romanen, Mitt Navn Er Ikke Angelica (1989), av Scott O'Dell, utforsker opprør og dens etterspill gjennom øynene til en ung afrikansk kvinne, født som Raisha.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «St. John Slave Rebellion». St. John Off the Beaten Track. Sombrero Publishing Co. 2000. Arkivert fra originalen 21. juni 2008. Besøkt 19. juli 2008. «Arkivert kopi». Archived from the original on 21. juni 2008. Besøkt 23. januar 2017.
- ^ https://web.archive.org/web/20051229125453/http://www.unesco.no/fredensborg/danish-norwegian_slave_trade/. Arkivert fra originalen 29. desember 2005.
- ^ Appiah, Anthony; Gates, Henry Louis. Africana: The Encyclopedia of the African and African American Experience. New York: Basic Civitas Books. ISBN 0-465-00071-1.
- ^ https://web.archive.org/web/20080506102132/http://www.friendsvinp.org/archive/Cinnamon/cinmer31.htm. Arkivert fra originalen 6. mai 2008.
- ^ http://www.vgskole.net/prosjekt/slavrute/general/octroi_dk.htm vgskole.net
- ^ Neville T. Hall, “Slave Laws in the Danish Virgin Islands in the Later Eighteenth Century”, in: Annales of the New York Acadamy of Science, Vol. 292, New York, 1977. p. 174-175.
- ^ A. T. Hall, Neville; B. W., Higman. Slave Society In The Danish West Indies: St Thomas, St John And St Croix. University Press of the West Indies. ISBN 976-41-0029-5.
- ^ Wilks, Ivor; Hunwick, John O.; Lawler, Nancy Ellen. The Cloth of Many Colored Silks: Papers on History and Society, Ghanaian and Islamic in honor of Ivor Wilks. Evanston, Ill.: Northwestern University Press. ISBN 0-8101-1299-X.
- ^ Wilks, Ivor; Hunwick, John O.; Lawler, Nancy Ellen. The Cloth of Many Colored Silks: papers on history and society, Ghanaian and Islamic in honor of Ivor Wilks. Evanston, Ill.: Northwestern University Press. ISBN 0-8101-1299-X.
- ^ "Distance from Fort-de-France to .
- ^ Theodoor Hendrik Nikolaas de Booy, John Thomson Fariswork. The Virgin islands, our new possessions: and the British islands. The Virgin Islands, Our New Possessions: and the British Islands. J. B. Lippincott company. Besøkt 22. august 2016.
- ^ https://web.archive.org/web/20110728060835/https://www.stjohnhistoricalsociety.org/Articles/MarysPoint.htm?limited=1. Arkivert fra originalen 28. juli 2011.
- ^ https://web.archive.org/web/20110728060751/http://www.stjohnhistoricalsociety.org/Articles/Emancipation-Timeline.htm?limited=1. Arkivert fra originalen 28. juli 2011.
- ^ https://web.archive.org/web/20110728060841/http://www.stjohnhistoricalsociety.org/Articles/StJohn-OtherRevolt.htm?limited=1. Arkivert fra originalen 28. juli 2011.
- ^ «Monuments and sites in St. Croix». The slave ship Fredenborg: An information project. United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization. Arkivert fra originalen 10. februar 2012. Besøkt 20. juli 2008. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. desember 2005. Besøkt 23. januar 2017.