Slaget ved Lund

Slaget ved Lund
Konflikt: Den skånske krig
Karl XI (til høyre) og Erik Dahlbergh når de tar seg gjennom de danske linjene. Maleriet gjengir en episode da Karl XI trodde han var på svensk side, forsøkte å beordre en dansk trommeslager å gi signal om angrep. Maleri av Johan Philip Lemke
Dato 4. desember 1676 Sted Nord for Lund, Skåne Resultat Svensk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge Nederland
Kommandanter og ledere
Karl XI Simon Grundel-Helmfelt	Kristian V Carl von Arenstorff (WIA) Friedrich von Arensdorff
Styrker
2 000 infanterister, 6 000 kavalerister og ridende infanterister Andre tropper fra hærtoget. Minst 9 000 menn	5 000 infanteri, 6 000 kavaleri og 1 300 nederlandske marinegaster Andre tropper fra hærtoget. Minst 14 500 til 15 000 menn
Tap
2 500 til 3 000 drepte og hardt sårede. 50 til 100 tatt til fange	6 000 til 6 500 drepte og hardt sårede. 1 500 til 2 000 tatt til fange.

Slaget ved Lund (Skåne i Sverige) sto 4. desember 1676. Striden sto mellom den invaderende danske armeen, bestående av ca. 12 300 soldater under Christian V, og den svenske armeen på ca. 8 000 soldater under Karl XI. Slaget ved Lund er et av de blodigste slagene som har stått på nordisk jord. Tapene var om lag 50 prosent på begge sider, 6 500 danske og 3 000 svenske soldater måtte bøte med livet.

Svenskene gikk seirende ut av slaget. De vant først og fremst på grunn av nytenking i den taktiske offensiven. Seieren kunne likevel ikke nytes på grunn av de store tapene. Dessuten var slaget veldig kaotisk og det kan regnes som ren tilfeldighet at svenskene vant.

Bakgrunn

I 1675 erklærte den danske kongen Christian V krig mot Sverige, en krig kjent i Norge som Gyldenløvefeiden, men også kalt den skånske krig. Målet var å gjenerobre de gamle danske landområdene som Frederik III hadde mistet ved freden i Roskilde i 1658.

Etter at Christian V landsatte en dansk hær på 14 000 soldater ved Råå sør for Helsingborg 29. juni 1676, falt Skåne raskt under dansk herredømme. I Skåne var det bare 4 000 svenske soldater i festningene og 2 000 menn ute i felt. De svenske styrkene trakk seg derfor raskt tilbake til Kristianstad. Svenskekongen Karl XI begynte straks å samle svenske tropper for å gå mot den danske hæren, men danskene nådde frem til Kristianstad og deretter til Karlshamn. Samtidig var Ulrik Fredrik Gyldenløve i ferd med å underlegge seg Båhuslen og nærmet seg Göteborg.

Alt tydet på et forestående nederlag for svenskene, men Karl XI ville for alt i verden ta opp kampen, og det med en så aggressiv holdning at moralen ble styrket i den svenske ledelsen. Dette viste seg under slaget ved Halmstad, da Karl XI fikk stoppet et dansk ekspedisjonskorps som skulle nordover for å forsøke å stoppe Gyldenløves fremmarsj mot Göteborg. Den svenske seieren bidro til å styrke moralen også hos de svenske fotsoldatene. Det var den aggressive viljen som gjode at svenskene nå tok initiativet i krigen.

Felttoget

Før 23. oktober 1676 hadde det kommet forsterkninger til den svenske styrken i Sør-Sverige, som talte 15 000 menn. Den svenske hæren krysset grensen til Skåne, et vågestykke som var dumdristig, siden hæren ikke hadde med seg vinterforråd. Derfor måtte man regne med både matmangel og sykdom hos troppene. På den annen side var svenskene bedre vant med vinterkrig enn danskene. Spesielt dårlig forberedt var nok danskenes tyske leiesoldater, som hadde for vane å tilbringe vinteren i varme kaserner. Karl XI fikk svenskehæren til å foreta flere manøvre som førte til trefninger, og det førte til at Helsingborg ble tatt 30. oktober 1676. Disse troppemanøvrene førte til at soldater døde av sult og sykdom under de vanskelige forholdene. Etter å ha inntatt og plyndret Helsingborg, marsjerte svenskehæren til Bårslöv, hvor de gikk i stilling i starten av november 1676. Stillingen lå delvis beskyttet av elven Råå, men plasseringen var likevel et dårlig valg: Den lå for langt fra forsyningslinjene, og de som forsøkte ta seg frem mellom leiren og de øvrige svenske styrkene ble angrepet av Snapphaner og danske styrker. Plassen var også et dårlig valg helsemessig – tusenvis av soldater ble syke og døde, eller ble stridsudyktige på bare ni dager. Jordsmonnet var mykt, og novemberregnet og alle som trampet rundt der, forvandlet området til en kald sølepytt. Forholdene affiserte likevel ikke Karl XI, som ville slåss videre, uansett troppenes tilstand.

Christian V likte ikke situasjonen. Han gikk med hæren sin mot Råå, med det formål å holde svenskene på avstand. Danskehæren slo leir på Kvistofta, hvor forholdene var langt bedre, med fast grunn og kort avstand til de danske forsyningene. Terrenget på begge sider av elven hadde bratte skrenter, slik at ingen av partene kunne angripe den andre uten uakseptable tap. Nå kunne partene bare vokte på hverandre. Christian V prøvde å lure frem svenskene ved å drar sørover mot Glumslöv, nord for Landskrona. Men Karl XI ombestemte seg, og vendte sørøstover ved Tågarp, til Kävlinge – mellom danskene og Malmö. Den danske hæren oppdaget unnamanøvren og dreide også sørøstover. Langsomt fulgte de to hærene hverandre, skilt av knapt 10 km, helt til Karl XI nådde Kävlingeåen. Der fikk han nyss om at danskene hadde gått over elven allerede og at de hadde lagt seg like nord for Lund, slik at veien til Malmö var stengt. Den 11. november slo svenskehæren leir ved Lille Harrie, på nordsiden av Kävlingeåen.

Igjen var svenskene nødt til å utholde store lidelser, for valget av leirplass var like dårlig nå. Den forrige leirplassen hadde kostet 2 000 menn liv og helse. På ny ble soldatene rammet av sykdom. De manglet ly og ble nødt til å bygge jordhytter, bo i dårlige telt, eller skaffe seg annen ly der det var mulig. I et regnvær som ble kaldere og kaldere, og med færre forsyninger, krympet svenskehæren stadig inn. På den andre siden av elva nøt danskene bedre ly og kunne få alt de trengte og begjærte av forsyninger, som i vinterkvarter.

Før 3. desember 1676 var svenskehæren farlig nær ved å opphøre å eksistere som en slagkraftig enhet. Hele 40 % av de over 10 000 som hadde kommet til Lille Harrie var syke. Hver dag døde hundrevis av menn og hester. Karl XI innså at han måtte gjøre noe før han mistet hele hæren sin, og bestemte seg for å prøvde å nå frem til Malmö, eventuelt ta et oppgjør med danskene, slik han hadde siktet mot hele tiden. Natten til den 4. desember 1676 var det bare 7 000 fullt stridsdyktige svenske soldater, og ytterligere 2 000 med redusert kapasitet, som kunne settes inn i nødsfall. Mot dem sto 11 000 danske soldater med betydelige reserver.

Slagoppstilling og taktikk

Så snart svenskene hadde tatt seg over den islagte Kävlingeåen ved Rinnebäck, klokken 5 om morgen, stilte de seg opp i formasjon for å angripe danskene på deres venstre flanke. Men rekognoseringspatruljer rapporterte snart at et flankeangrep, sammen med et kavaleriangrep mot danskenes leir, ikke var mulig på grunn av terrenget. Klokken 08:30 var danskene varslet, og allerede i ferd med på å stille opp.

Karl XI under slaget ved Lund, maleri av David Klöcker Ehrenstrahl fra 1682.

Karl XI ville nå til Lund. Han håpet å få en forsvarsstilling hvor hans underlegne styrke kunne få fordelen av å ha rygg og flanke sikret av byen. Svenskene rykket sørover, over Valkärra, mot Lund. Øst for dem hadde Christian V fått vite at svenskene gikk mot Lund. Sammen med sin feltherre Carl von Arenstorff, bestemte han seg for å prøve å nå Lund først. Dermed marsjerte begge hærene, oppstilt i lange kolonner, sørover, nesten parallelt med hverandre.

Hvorfor ønsket Christian V å gå i direkte kamp, når alt han trengte var å holde Karl XIs tropper borte fra resten av Sverige og Malmö? Tid hadde danskene nok av, noe feltherrene forsto. Til nå hadde strategien vært å sette den svenske hæren fast i terrenget og la naturkreftene og manglende forsyninger redusere den gjennom sult og sykdom, ikke en uvanlig taktikk i 1600-tallets krigføring. Alt tyder på at danskene lot seg rive med, slik at det kom til et uunngåelig sammenstøt.

Svenskene nådde først frem til slagplassen. Den høyre flanken kom til Möllevångshöjen ved Lund, og vendte deretter i slagorden mot danskenes venstre fløy, som var kommet til Galgbacken. Det var i hovedsak kavaleristyrker på begge hærenes fløyer, mens hovedstyrken i hver hær besto av fotfolk. Infanteriet i midten rykket frem i kolonne. Mellom Vallkärra og Möllevångshøjen gikk nå begge hærene i slagorden mot hverandre, og kampene begynte først ved Lund, deretter oppover langs veien mot Vallkärra.

Ettersom det bare var 2 000 infanterister i den svenske hæren, var det satt inn ridende infanterister og kavalerister i det som utgjorde kjernen av svenskenes styrke. Det var ikke taktisk nytenking som skapte denne situasjonen, men ren og skjær nødvendighet. Karl XI og hans offiserer hadde også diskutert hva de kunne gjøre med den taktiske disfavøren de var i. De hadde mindre ildkraft enn danskene. Dermed kom de til en viktig avgjørelse: I stedet for å følge de vanlige spillereglene for hvordan infanteriet skjøt, ble det besluttet at soldatene, etter å ha avfyrt to salver, skulle angripe en masse; både pikenerer og skyttere, alle måtte delta i nærkamp – uten unntak. Man fikk la kaldt stål telle. Dette var begynnelsen på en ny taktisk oppskrift som karolinerne adopterte i senere tid.

Det svenske kavaleriet hadde allerede gjort seg bemerket i flere tiår. De var aggressive og fremviste taktiske finesser, adoptert fra Polen. En av taktikkene innebar å ri tett sammen i voldsomme stormangrep med kårder, etter å ha avfyrt pistoler. Fordi de svenske hestene var mindre enn de danske, var slik taktikk og finesse nødvendig: Man kunne ikke gi suverent overlegne danske styrker på større hester tid til å angripe først. Taktikken «karakole» (halvvendinger med hest), som spesielt de tyske kavaleristene var opptatt av, var derfor ikke egnet mot de svenske rytterne. I stedet ga svenskenes aggressive kavalerifremrykning bedre resultater under slaget, enn den danske taktikken ga.

Slaget

Maleriet viser Karl XI lengst til venstre som sammen med svenske tropper jager fienden ut på feltet. I bakgrunnen slottet og byen Vallkär, som brenner. Oljemaleri fra 1696 av Johan Philip Lemke.

Karl XI og Christian V ledet styrkene sine i et sammenstøt der kavalerihærene smalt sammen med et brak. Den svenske aggressiviteten tvang danskene og tyskerne til å ta opp kampen i en brutal og blodig nærkamp. Slaget startet ved nitiden om morgenen. Til å begynne med klarte danskene å slå seg vei inn i de svenske rekkene, de klarte å drive tilbake svenskene med rent overtall. Danskene presset svenske soldater mot murer og diker, og svenskene kom i uorden. Men da nederlaget var nesten et faktum, utmerket Livregimentet seg. Med bare fem skvadroner i orden forsvarte de seg så heltemodig at de med hissige og kostbare motangrep hadde fått danskene i uorden ved at første og andre linje ble blandet sammen. Dette ga svenskene tid til å organisere seg igjen.

Etter en time med blodig kamp kom det endelig forsterkninger frem til den svenske høyre fløyen. Seks skvadroner kom frem og angrep danskene. Etter enda en times hard kamp var den danske venstrefløyen slått og på flukt. Nå besluttet Karl XI å sende noen få skvadroner til midten, for så å jage etter den danske venstrefløyen med 9 skvadroner. Karl XIs aggressivitet, som mange mente var på grensen til hodeløs dumdristighet, viste seg da han satte etter danskene helt frem til Kävlingeåen vekk fra valplassen, mens han lot resten av hæren sin skjøtte seg selv. Over Kävlingeåen sprakk isen og mange dansker og deres hester druknet.

Christian V hadde derimot ikke flyktet. Han plasserte seg i midten av hæren sin, sammen med sin bror. Det var nå Karl XIs dumdristighet kunne ha fått fatale følger, for uten hans ledelse, og uten høyre fløy, kom den svenske hærens sentrum og venstre fløy under stort press. Klokken 10 hadde svenskenes midtoppstilling stoppet mellom Sliparebacken og Nöbbelöv. Delt opp i to linjer sto de vendt mot nord, der danskenes sentrum sto oppstilt på Ladugårdshøjdens vestre bakke, på den andre siden av Vallkärrabäcken.

Danskene var nå under ledelse av generalløytnant Friedrich von Arensdorff, bror til general Carl von Arensdorff som tidligere var alvorlig såret og måtte tas ut av kampene. Det danske artilleriet skjøt ut et gap i de svenske rekkene, slik at det finske dragonregimentet ble avskåret og må kjempe sin egen kamp. Så rykket begge hærene ned på dalbunnen, hvor de gikk i nærkamp med hverandre. Danskene var i flertall og kunne dominert kampene, tross hard motstand fra Livgarden, som klarte å slå vekk to kongelige danske regimenter. Det var da bruken av kavaleri til støtte for infanteri i slike situasjoner viste seg lønnsomt. To skvadroner fra svenskenes høyre fløy kom til, og angrep danskene på deres høyre flanke. De fikk slått en kile, og fikk lettet presset på det svenske infanteriet. De fikk også kjøpt seg verdifull tid. Men de fleste av de svenske offiserene var falt.

Like etterpå kom den svenske venstre fløyen frem til Vallkärra. Der ble de angrepet av danskenes høyre fløy så effektiv at svenskene ikke rakk å få omstilt seg fra marsjorden til slagorden. Svenske etter svenske ble hogd ned. Det finske dragonregimentet under Borckhusen forsvarte seg tappert, og slåss så hardt at danskene var tvunget til å felle nær alle med håndgranater, regimentet ble regelrett utryddet. Bare fem av de 19 svenske skvadronene var stridsdyktige, og med hele den svenske venstrefløyen knust, var nå sentrums venstre side blottstilt.

Det svenske sentrumet trakk seg hastig videre mot Lund, slik at det som var tilbake av venstrefløy, kunne finne tilbake til stillingene sine. Da kunne ikke midtrekkene blir omringet og danskene måtte slåss mot hele bredden av den nå tette svenske slagordenen. Klokken ett ble det en pause i kamphandlingene på omtrent en time, ettersom begge hærene var utmattet og i uorden. Så kunne man få reorganisert troppene. Svenskene benytter pausen til å forsøke å finne Karl XI, som hadde vært borte i flere timer. De sendte ut menn til den danske leiren ved Svenstorp, som var i ferd med å blir plyndret. Bare 75 % av den svenske hæren var tilbake, klar for kamp.

Bildet viser en episode under slaget hvor Karl XI, Ascheberg og Dahlbergh kommer seg gjennom de danske linjene. Oljemaleri fra 1696 av Johan Philip Lemke.

Slaget startet på nytt da begge parter sendte styrker mot Väderkvarnshøjden. For nå hadde svenskene byen i ryggen og snudd fronten mot nordvest, med hovedvekten av styrken på Sliparebacken. Det danske artilleriet skjøt ut gap i de svenske rekkene, som led store tap, før den danske hæren marsjerte fremover. Sammenstøtet var nå grufullt, den svenske høyre fløyen ble tvunget tilbake, mens den danske midtoppstillingen og den danske høyre fløyen ble presset tilbake. Stridighetene bølget frem og tilbake. Med stor tapperhet og seighet klarte svenskene til slutt å presse danskene tilbake, men den svenske høyre fløyen var i ferd med å blir knust. Til slutt sto svenskene bokstavelig talt med ryggen mot murene og husveggene til byen Lund.

Det var da Karl XI endelig vendte tilbake til slaget, om ettermiddagen, mange timer etter å ha forlatt hæren. Han angriper danskene i ryggen fra Valkärrahållet. Danskene trodde det var en liten fortropp som angrep, og vendte seg dermed mot Karl XI og hans ni skvadroner. Med de ni skvadronene rykket Karl XI ned og mot det danske kavaleriet på 20 skvadroner. Av uforståelige årsaker blir danskene lett drevet tilbake, inn i infanteriet sitt, som kom i uorden. Ufattelig nok klarte Karl XI å bryte gjennom og komme frem til sin egen hær. De benyttet anledningen til å storme mot danskene, som nå for alvor var i uorden.

De slitne danske troppene var nå i panikk, og mange flyktet, jaget av utmattelse og frykt. Flere hundre dansker holdt ut ved Vallkärra kyrka, og Karl XI måtte bruke de siste timene av dagen på å nedkjempe denne sterke stillingen.

I mellomtiden stod svenskene i Livregimentet og finnene i Åbo-Viborgs regimentet for en massakre. De slaktet ned matroser fra Nederland, Danmark og Norge, men ble stanset av feltmarskalk Helmfelt. Over tusen som ville ha overgitt seg, ble slaktet ned til slagord som «Matroser har betalt för att slåss till sjöss men ej till lands. I fortjänen därför ingen nåd!»

Innen klokken 17 var slaget over.

Tapene

Det første monumentet på Sliparebacken i Lund ble reist i 1882 til minne om slaget. Det ble revet på slutten av 1920-tallet og erstattet med dette som ble betalt av Skånska städernas brandstodsförening i Lund med 60 000 kroner.

Lund-slaget er det blodigste slaget noensinne i Norden. Halvparten av begge hærene lå tilbake på valplassen, hvor det ble sagt at man talte opp 8 357 døde og hardt sårede som døde kort tid etter (Erik Dahlbergh). Ifølge en annen kilde, Ascheberg, som også var der, var det 8 993 døde. Fra 1677 har vi tallet 9 300 i en kongelig erklæring utstedt av Karl XI. 42 % av alle som deltok omkom i et av samtidens verste feltslag.

2 500 til 3 000 offiserer, 4 700 kavalerister og 1 750 infanterister, over 7 500 menn, pluss flere hundre ekstra som ikke var med i Dahlbergs rapport om den svenske hæren. Det menes at det var under 5 000 menn igjen i Karl XIs hær.

Det var 14 500 menn i den danske hæren, men det er beregnet at det var 5 800 infanterister og 4 700 kavalerister når man ikke tar med befal, matroser og tilleggsstyrker. Dette gjør at vi vet det var flere enn 11 000 og færre enn 14 500 menn i den danske hæren. Et tap på 6 000 til 6 500 falne og 2 000 tilfangetatt, betød at det var 4 000 tilbake hos Christian V.

Etterspillet

Etter seieren ved Lund kunne Karl XI nå løse sine forsyningsproblemer. Med Christian V i Landskrona var veien til Helsingborg på ny åpen. Etter et raskt streiftog til Malmö fikk svenskene adgang til de viktige forrådene der. På nytt ble Helsingborg inntatt og erobret, denne gangen med Kärnan, som ble inntatt for første gang 31. desember 1676, to uker etter at byen falt. Fra toppen på Kärnan ble det enorme Dannebrog-flagget som var heist sommeren 1676, tatt ned. Flagget målte 11,5 m x 6,93 m. Det er bevart som krigsbytte frem til i dag.

Karl XI hadde nå bitt seg fast i Skåne, men Christian V holdt Landskrona og Kristianstad. Seieren ved Lund fikk ikke den ønskede effekt; en fordriving av danskene fra Skåne. Krigen fortsatte vinteren 1677, og det var senere, under et nytt slag, det endelige oppgjøret om herredømmet over Skåne skulle finne sted.

Kilder

• Claes-Göran Isacson (2000). «Slaget vid Lund». Skånska kriget 1675 – 1679. Lund: Historiska Media. ISBN 91-88930-87-4. 
• Wahlöö, Claes; Larsson, Göran: Slaget vid Lund. Ett mord och icke ett fältslag, 1999 ISBN 91-88930-38-6
• Bjerg, Hans Christian; Frantzen, Ole L.: Danmark i Krig, 2005 ISBN 87-567-7269-6