Slaget ved Kloster Kampen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Slaget ved Kloster Kampen var et slag under syvårskrigen i 1760, hvor Frankrike tok en taktisk seier over Storbritannia og en alliert arme. De allierte styrkene ble drevet bort fra slagmarken.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Arveprins Karl Wilhelm Ferdinand av Braunschweig.

I løpet av høsten 1760 innså hertug Ferdinand av Braunschweig, kommandøren over den allierte armeen, at franskmennene truet Hannover. For å skape en avledning, sendte han 20 000 mann kommandert av arveprinsen av Braunschweig, for å trekke den franske armeen bort fra Hannover og mot vest. Den franske kommandanten forberedte seg på å forsvare byen Wesel på østbredden av Rhinen og brente derfor broen over Rhinen ved munningen til elven Lippe, mens Marquis de Castries skyndte seg med ekstra forsterkninger til garnisonen.

Prinsen av Braunschweig satte opp en formell beleiring av Wesel og bygde to pongtongbruer over elven. Han bestemte seg for å møte de Castries' arme i Kloster Kampen-området vest for elven. Generalmajor George Augustus Eliott kommanderte den møtende fortroppen, som besto av to skvadroner av prøyssiske hussarar, flere dragontropper og infanterister. Hovedstyrken besto blant annet av to bataljoner av grenaderer, to bataljoner fra Hannover og to bataljoner fra Hessen.

Bak hovedarmeen lå en kavaleristyrke.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Marquis de Castries

Slaget startet midt på natten når fortroppen til den allierte armeen drev franskmennene ut av klostret ved Kampen og tok broen over kanalen. Lyden av kanonild fra den franske motstanden fikk den franske armeens hovedstyrke til å gå til angrep. Ved daggry kom de britiske og tyske soldatene inn i angrepet, og Highlandsregimentet drev den franske armeen bakover.

Marquis de Castries førte frem reservene sine og fikk kalt de tilbaketrekkende regimentene til orden, hvorpå han satte i gang en motoffensiv mot de allierte fotsoldatene. Det franske angrepet brøt de britiske og tyske regimentenes formasjoner. Franskmennene drev de britiske og tyske regimentene tilbake til den andre siden av kanalen. De allierte reservene ble ført frem, men de var langt bak og det tok lang tid, slik at franskmennene kunne presse på.

Ved vestenden av kanalen, førte Eliott tre britiske kavaleriregiment i et angrep som forstyrret den franske fremrykningen og gjorde at de tilbaketrekkende allierte fotsoldatene klarte å nå nordbredden. Reservene dannet en sperring slik at de tilbaketrekkende allierte fotsoldatene kunne organisere seg på ny.

Det var på dette stadiet at prinsen av Braunschweig gav de allierte ordre om å trekke seg tilbake over Rhinen. Da han nådde elven oppdaget han at pongtongbroen de trengte for å krysse elven hadde blitt skyllet bort, og at de ville trenge to dager før de kunne iverksette krysningen. Heldigvis for de allierte, fulgte ikke franskmennene etter, og de allierte klarte derfor å komme seg over Rhinen i god orden.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

De allierte skuffet Storbritannia, hvor mange hadde ventet bedre nyheter etter at armeen til Fredrik hadde blitt forsterket. Nyheten om slaget frembragte spørsmål om Ferdinand var den rette for å lede den allierte armeen, selv om Ferdinand hadde hatt langt færre soldater under felttoget og senere vant seire ved slaget ved Warburg, slaget ved Vellinghausen og slaget ved Wilhelmsthal, og slik klarte å forsvare Hannover mot invasjon.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Slaget om Kloster Kampen[1]